Norsk bistand trenger mer åpenhet

Dane Skofterud Dane Skofterud Dane Skofterud Internasjonal leder i Senterungdommen

Internasjonal leder, Senterungdommen

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Norsk bistand står i en krevende tid. Mange velgere kjenner på dyrtid, trangere økonomi og større usikkerhet. Da blir det også vanskeligere å forsvare store offentlige utgifter dersom folk opplever at pengene forsvinner inn i et uoversiktlig system. 

Sakene knyttet til Jeffrey Epstein, International Peace Institute og norsk bistandsforvaltning har gjort denne debatten enda mer krevende. 

Senterungdommen mener at norsk bistand må ivaretas for å kunne hjelpe mennesker, bidra til global stabilitet og ivareta norske interesser. Da må vi også stille strengere krav til hvordan bistanden styres. 

Hvis folk skal ha tillit til bistanden over tid, må de kunne se hvor pengene går, hva målene er og hvilke resultater som faktisk kommer ut av prosjektene.

I 2025 ga Norge 58,9 milliarder kroner i bistand. Samme år gikk norsk bistand til 98 land, 845 partnere og 1557 prosjekter.

Det viser hvor stort og omfattende systemet har blitt. Når innsatsen spres så bredt, blir det vanskeligere å prioritere, følge opp og forklare folk flest hvordan bistanden virker.

Dette gir næring til et politisk klima der stadig flere mener at bistanden bør kuttes. Det er forståelig om folk opplever at det er sløsing, svak kontroll eller at prosjekter er vanskelige å forstå. Samtidig er bistand viktig for Norge. Den kan bidra til stabilitet, forebygge konflikt, redusere nød og styrke samarbeid med land som betyr mer for oss i en urolig verden.

Derfor bør svaret på skepsisen være bedre styring, fremfor en diskurs om bistandspolitikk preget av enkeltsaker og mistillit.

Norad krever allerede rapportering, kontroll og oppfølging av bistandsmidler. Norske bistandsmidler skal kontrolleres fra tildeling til prosjektet avsluttes, og Norad har systemer for å forebygge, avdekke og reagere på mislighold. 

Det er bra. Likevel er informasjonen fortsatt for vanskelig å finne fram i, for lite samlet og for lite egnet til å sammenligne prosjekter.

Derfor bør større bistandsavtaler få en offentlig prosjektside før første utbetaling. For avtaler over 25 millioner kroner, eller med varighet over tre år, bør folk kunne se mål, budsjett, indikatorer, startpunkt, milepæler, risikovurdering og plan for kontroll på ett sted. Det bør også være tydelig om prosjektet er i rute, forsinket, endret eller avsluttet.

Senterungdommen vil samle mer av den langsiktige bistanden i færre og større satsinger, stille klarere krav underveis og gjøre det lettere å avslutte prosjekter som ikke leverer.

Større, ikke-humanitære prosjekter bør ha ekstern midtveisevaluering. Ved svak rapportering eller manglende framdrift bør det komme krav om rettingsplan. Ved alvorlige misligheter må nye utbetalinger stanses.

Humanitær bistand og akutt nødhjelp må fortsatt kunne gis raskt når kriser oppstår. Men langsiktig bistand må bli mer målrettet, mer åpen og lettere å følge. Åpenhet er avgjørende for folkestyret. Når fellesskapet bruker store summer på bistand, må folk også kunne kontrollere hvordan pengene brukes.

I en tid der bistanden blir mer politisert, er tillit helt avgjørende. Da må norsk bistand tåle mer innsyn, strengere krav og tydeligere prioriteringer.