Hjem til Srebrenica

Naturen rundt landsbyen Borkovici er fra naturens side en idyll. Mellom bølgende, skogkledde åser ligger grønne dalfører og frodige enger der frukttrær står i blomst. Men som så ofte ellers på landsbygda i Bosnia: Så snart man ankommer en landsby blir man minnet om at dette ikke er Edens hage, men et borgerkrigsherjet land.
Borkovici ligger fem kilometer utenfor Srebrenica, og landsbyens 26 hus var bebodd av muslimer før massakren i 1995. I dag står bare utbrente skjelett igjen av husene. Men noen få familier er begynt å vende tilbake for å bygge opp sine hjem.

Det er her vi er født… Utenfor en ruin er et mannlig arbeidslag i ferd med å grille kjøtt på trekull fra et åpent bål. Zdravko Jeftic, en mann i midten av 30-årene, inviterer på lunsj i det fri, og forklarer hvorfor han og de andre har valgt å vende tilbake til Borkovici:
- Vi har bodd hos slektninger i Tuzla siden vi flyktet herfra sommeren 1995. Ingen av oss har jobb, og i Tuzla er det tusenvis av andre flyktninger. Så hvorfor skulle vi bli, nå som de fleste tror det er trygt å vende tilbake? Det er her i Borkovici vi er født og oppvokst, og før krigen levde vi gode liv her. Vi vet det vil ta tid, men hvis vi får litt hjelp tror vi dette skal gå, sier Jeftic.
Han mener at mennene bare vil trenge litt «hjelp til selvhjelp» i startfasen, særlig til husbygging. Sistnevnte blir tradisjonelt utført av menn. Men i Srebrenica-området er dette ofte ikke tilstrekkelig, siden mange familier domineres av kvinner etter at deres ektemenn og sønner ble drept i 1995.

Hjelp fra UNHCR. Mennene bor sammen på ett rom i førsteetasjen av det minst ødelagte huset. Gjennom et rør får de vann fra en bekk i åssiden ovenfor. Feltsenger, mat og redskaper har de fått av UNHCR. Dagen de ankom ble de mottatt av en representant for UNHCR. Slik forsøker UNHCR å vise at de er velkomne, at noen ønsker dem tilbake. I tillegg fikk de utlevert presenninger, senger, ovner og kasseroller slik at de ikke skal mangle det mest grunnleggende. Lokale hjelpeorganisasjoner har gitt dem mat. En ingeniørtropp fra den finske SFOR-bataljonen skal reparere den knapt kjørbare veien til landsbyen.
Allikevel innrømmer mennene at vurderingen for og imot å vende tilbake ikke var enkel.
- Vi vet at noen av de som er kommet tilbake har fått problemer, og blitt truet av serberne. Men det er nå seks år siden krigen sluttet, og Bosnia må snart bli et normalt land igjen. NATO-soldater og FN-politi passer på. Men vi gjorde ikke noe galt under krigen mot våre naboer, så hvorfor skulle vi være redde? spør Jeftic.

Den rikeste jorden. Som svar på et spørsmål om hva de skal leve av reiser Jeftic seg og peker på markene rundt.
- Det er den beste og rikeste jorden i Bosnia Her dyrket vi poteter, kål, løk, plommer og annen frukt. I tillegg hadde vi kyr og sauer, sier Jeftic.
I motsetning til svært mange andre steder i Bosnia er miner før øvrig ikke et problem i Borkovici - så langt man vet. Men helt sikre kan ingen være. For i enkelte tilfeller er det lagt ut miner etter at bosniakker (bosniere med muslimsk familebakgrunn) begynte å vende tilbake til sine landsbyer.


Drakk med serbiske naboer. Et par kilometer unna Borkovici ligger en annen gruppe menn og halvsover under et gammelt epletre. Siden de er ankommet et par dager før UNHCR ventet dem, har de ikke mottatt noe utstyr. En hjelpeorganisasjon har imidlertid vært innom med mat. Allikevel er de tilbakevendte bosniakkene allerede gått tom. Noen gamle serbiske naboer kom på besøk kvelden før, og de holdt en fest sammen med dem. De snakket om gamle dager, om tiden før krigen og drakk «Slivo» (plommebrennevin, red.anm.) sammen, forklarer mennene.
Denne typen solskinnshistorier er sjeldne. For om gamle naboer kan være i stand til å mimre vennlig sammen, er svært mange av serberne i Srebrenica-distriktet selv flyktninger. Midt mellom Borkovici og Srebrenica er det satt opp en brakkeby for serbiske internflyktninger fra Sarajevo-området.
Brakkebyen ligger i det som tidligere var en bosniakk-landsby, og det er utenkelig at bosniakkene kan vende tilbake før de serbiske internflyktningene er borte.

Fem år i brakkeby. Flyktningene her er ikke uvennlige, men lite lystne til å snakke. Tolken overtaler allikevel en gammel sortkledd dame som står ved en åker til en liten samtale. Hun forteller at hun har bodd i brakkebyen sammen med sin familie i fem år.
- Vi kom fra en liten landsby fem mil sør for Sarajevo. Etter krigen ble det vanskelig, for mine sønner hadde deltatt. Vi var redde for hva som ville skje, selv om mange sa at vi ikke trengte å være redde. Serbiske ledere sa at vi skulle komme til Srebrenica, og at vi ville få hus, jord og arbeide. Men da vi kom var det ikke flere ledige hus, og vi måtte bo i brakker, forteller Bisenija Elez.

Større fremskritt. Srebrenica var inntil nylig rett og slett oppgitt av det internasjonale samfunn. Ingen organisasjoner la planer her, ingen var engang interessert i å komme for å se på forholdene. Å bruke penger her kunne sees som en belønning, ikke minst siden knapt noen bosniakker torde å reise tilbake. Men etter lokalvalget i fjor høst har imidlertid situasjonen endret seg. Lokaladministrasjonen er nå multietnisk og samarbeider, og de serbiske flyktningene i Srebrenica har mistet mye av sin politiske makt. Det har skjedd større fremskritt i Srebrenica i løpet av de siste fem månedene enn i de fem årene før.

Trussel. Men for serbiske flyktninger som Bisenija Elez og hennes familie er dette fremskrittet en trussel. Nå lurer hun på hva som vil skje med familien. For selv om bare 200 bosniakker hittil har vendt tilbake til Srebrenica-distriktet, vet hun at mange tusen kan komme til å gjøre det. Hun forteller også at de lokale serbiske lederne ønsker at de skal bli boende. Men hva synes hun selv familien bør gjøre?
- De sier: «vi serbere kjempet for Republika Serbska, og dere bør bli boende her.» Men det er jo ikke her vi hører til. Selv om huset er ødelagt, og ligger i Den bosniske føderasjonen har vi jo fremdeles en eiendom der. Kanskje vi kan dra tilbake. Jeg håper det, sier den gamle kvinnen resignert.

Morten A. Strøksnes er journalist
i Morgenbladet.