Hjemme hos aids-syke Chipo og Paul

- Det er viktig å være sammen med familien når man er syk. Det er best å bli pleiet hjemme, hevder Justin Maikana, som er fra Mashonaland, en times kjøring nord for Harare. Han er utdannet sykepleier og jobber ved Howard Hospital like ved Glendale, der han har vokst opp. Justin gjør alt fra å ta imot babyer til å trekke ut tenner. Men helst reiser han på besøk til AIDS-pasienter i landsbyene. Som Chipo Nyachueu og Paul Fero. Da føler Justin at han gjør mest nytte.Veiene som fører til landsbyene i Mashonaland er tørre. Gråbrun jord hvirvles opp i det vi humper avgårde. Vi passerer kvinner som bærer og barn som stirrer. Vi passerer skilt med «kister til salgs». Avløst av Coca Cola-reklame.

Frykter sponsor-kutt. Egentlig skulle vi brukt kjøretøyet som er donert av NORAD. Men på grunn av mangel på diesel i Zimbabwe lar det seg øyensynlig ikke gjøre. Bensin går det ennå an å få tak i. Men i dagens økonomiske krise spøker det også for dette drivstoffet.
Målet for Justin er å besøke pasientene to ganger i måneden, men nå er det lenge siden han har kommet seg rundt. Listen hans inneholder 625 navn. Det geografiske området er på cirka 700 kvadratkilometer.
Howard Hospital er drevet av Frelsesarmèen, men vi får vite at uten betydelig støtte fra andre, vil hjemmetjenesten opphøre. Hittil har bidrag fra NORAD holdt liv i den oppsøkende virksomheten. Justin frykter at den nylig avsluttede treårskontrakten med den norske bistandsorganisasjonen ikke blir fornyet.

Tobarnsmoren Chipo. Chipo Nyachueu bor i Highfield, ikke langt fra sykehuset. Hun sitter på en matte med et teppe over seg når vi kommer inn. Lyset er sparsomt, hun spiser langsomt en kokt potet. Røyken fra ildstedet midt i stråhytta svir i øynene. Det tar tid å venne seg til det dunkle rommet.
Tobarnsmoren fikk beskjed om at hun var HIV-smittet for åtte år siden. Men det var først da hun utviklet AIDS for et halvt år siden at alvoret gikk opp for henne: - Jeg bestemte meg for ikke å gråte, sier Chipo.
- Hvorfor?
- Jeg har opplevd så mye. Faren min var voldsom. De to mennene jeg har vært gift med, har utnyttet meg. Ingen menn har vært gode mot meg. Afrikanske menn vet ikke hvordan de skal behandle kvinner, sier hun.
Chipos andre ektemann døde av AIDS for fem år siden. Hun forteller at han aldri opplyste om at han var HIV-positiv. Nå er den 35 år gamle kvinnen igjen avhengig av morens stell. Barna tar Chipos søster i Harare hånd om.
- Hva tenker du?
- Jeg vil ikke ha denne sykdommen. Det er mest uskyldige mennesker som rammes, og det skulle finnes en kur.

For sent. For Chipo er det for sent. Det vet hun. Hun har problemer med å gå. Hun klarer knapt å spise. Men for en kort stund glemmer hun smertene når hun får besøk.
Så forteller Chipo om drømmen forrige natt: - Jeg var i en stor skog, der jeg møtte en annen stamme som snakket et språk jeg ikke forsto. Jeg hadde aldri vært der før.
- Var du redd?
- Nei, men jeg lurte på hvem disse menneskene var.
Før vi går, ber Chipo om smertestillende tabletter, men får beskjed om at det ikke er flere igjen. Foruten medisiner, går pengene fra NORAD også til utstyr, som madrasser, tepper, såpe og håndklær. Etter at hjemmetjenesten startet opp i januar 1996, har antallet pasienter stadig økt. Som regel reiser to pleiere sammen.

80 prosent syke. Vi kommer til Mandaza. Det viser seg at tre av pasientene er døde siden forrige besøk. Justin noterer tre kors utenfor navnene på listen, han anslår at 80 prosent av befolkningen i landsbyen er syke. Er de ikke engstelige for å bli smittet?
- Vi var redde, men ikke nå lenger. Nå vet vi hvordan vi skal beskytte oss. Vi bruker kondomer, er svaret vi får.
Vi møter Margret Mandaza. Mannen hennes døde av AIDS for to år siden, hun er selv alvorlig syk. To døtre på åtte og 11 år skal leve videre.
Vi møter Paul Fero. Han kommer ikke lenger ut av sengen. Sårene i ryggen og på bena er dype. Justin setter seg ved siden av ham og masserer de verkende leggene. For siste gang?

Leter etter sponsor. Vi spør Sydney Mabhiza, administrativ leder for Howard Hospital. I fjor mottok sykehuset 53.000 norske kroner. I år er det budsjettert med 11.000, men ingenting er overført så langt.
- Vi har ennå igjen noe av bidraget fra NORAD. Men hvis vi ikke får mer penger, må vi stanse prosjektet, svarer majoren.
- Fins det ingen annen utvei?
- Vi prøver å finne en interessert giver, jeg har blant annet kontaktet UNICEF. Jeg håper i det lengste på en annen sponsor.

Vil redusere antall. Vi spør Kåre Stormark ved Norges ambassade i Harare:
- Det ser ut som om treårskontrakten ikke blir fornyet, svarer ministerråden.
- Hvorfor?
- Vi ønsker å redusere antall organisasjoner som mottar støtte. Det er administrativt krevende å forholde seg til så mange.
- Betyr det mindre støtte til de AIDS-syke?
- Nei, når det gjelder landprogrammet, vil vi skjerme sosial sektor. Vi ønsker å styrke AIDS-arbeidet i årene fremover.
- Hvorfor forsvinner da støtten til et prosjekt som synes å være så godt i gang?
- Vi har gjort noen valg med hensyn til hvem vi vil fortsette å støtte. Og alle aidsprosjektene våre synes å være gode. Det er ingen grunn til å tro at arbeidet ved Howard Hospital ikke er bra nok, men det er konkurranse om de bevilgningene vi har.

Henriette Five henriette@hfive.no er frilansjournalist og tidligere mangeårig medarbeider i Aftenposten.