Hjerteskjærende

Det er ikke så veldig mange år siden denne forferdelige skikken ikke var kjent for folk utenfor landene som praktiserer den. Norge har støttet arbeidet mot omskjæring siden tidlig på 1990-tallet og opprinnelig var det ett av FNs Tusenårsmål at skikken skulle være totalforbudt før 2010. Det ble imidlertid vurdert som urealistisk og nå er målet forskjøvet til 2015. Trolig er også dette målet svært vanskelig å nå - arbeidet mot kvinnelig kjønnslemlestelse har vist seg å være ekstremt vanskelig.

I denne utgaven av Bistandsaktuelt tar vi opp noen endringer og nye trekk i kampen mot omskjæring. I stadig større grad gjennomføres nå overgrepene av medisinsk personell på sykehus. Underdirektør i FNs befolkningsfond, Purnima Mane som nylig besøkte Oslo, sier at dette er en ny trend. Den kommer både fordi man er blitt klar over infeksjonsfare og risikoen for hiv/aids. I tillegg kommer at helsepersonell tjener på kjønnslemlestelse.

- Vi ser at praksisen flyttes over til private sykehus, hvor medisinsk personell ønsker å tjene ekstra penger. Vi må derfor trappe opp rådgivningen overfor helsepersonell for å få dem til å slutte med dette, sier Purnima Mane.

Et annet nytt trekk er at stadig yngre jenter blir lemlestet. Dette gjør situasjonen verre fordi småjenter ikke kan gjøre så mye motstand. Med bedøvelse på et sykehus er jentene fraranet enhver form for protest.
Institusjonaliseringen av kjønnslemlestelse gjør det vanskeligere å argumentere med helserisikoen ved overgrepene. Derfor bør all tyngde etter hvert legges på menneskerettsperspektivet og det ufravikelig kravet om kvinners rett til kroppslig integritet.

Kanskje det mest skremmende som nå skjer innenfor praksisen med å omskjære kvinner, er den økende bruken av «sunna», et kutt som fjerner hele eller deler av klitoris. Det er ikke et livstruende inngrep, men likefullt et dramatisk overgrep mot kvinnelig seksualitet. Faren er at dette mindre kuttet kan avdramatisere og bagatellisere omskjæring.

Disse endringene i praksis for kvinnelig kjønnslemlestelse tilsier at kampen mot skikken må foregå med uforminsket styrke. Innsatsen bør konsentreres i landene hvor den praktiseres mest - og framfor alt være bedre forankret hos sentrale og lokale myndigheter.