Høyt spill i Tanzania

Men den fattige kvinnen vet godt at lindringen bare vil bli kortvarig. For å få resept på en medisin som faktisk virker må hun betale 3000 tanzanianske shilling (ca. 35 kroner) under bordet til legen. Men så mye penger har hun ikke, forteller hun. Derfor får hun resept på en dårligere medisin - og om en måned eller to vil både hun og babyen bli syke igjen.
Hos legene i Tanzanias offentlige helsesystem finnes det ingen nåde. Heller ikke hos politiet, eller i enhver annen offentlig instans. De som ikke betaler, får ikke skikkelig behandling. Slik opprettholdes villigheten blant folket til å betale bestikkelsene.
Imens, på landsbygda, løper tusenvis av barn omkring. Mange av dem skulle vært vaksinerte mot polio for lenge siden. Og penger til vaksiner ble kanalisert gjennom helsedepartementet. Der forsvant de på mystisk vis. For mange av barna kan det bety å måtte dele skjebne med de mange som triller rundt i hjemmesnekrede rullestoler. Mens noen i det offentlige systemet har blitt noen millioner shilling rikere.

I FJOR BLE TANZANIA rangert som verdens fjerde mest korrupte land av organisasjonen Transparency International (TI), som driver en anti-korrupsjonskampanje verden over.
- Korrupsjonen har spredt seg til alle deler av samfunnslivet. De unge som vokser opp tar den som en selvfølge, de tror at det skal være slik. Det er skremmende, sier den lokale forretningsmannen Ibrahim Seushi, som leder TIs komité i Tanzania.
Mange hevder at korrupsjonen er blitt Afrikas verste epidemi. Den forgifter det politiske miljøet, skader utviklingen i privat sektor, og - framfor alt - ødelegger for de fattige. Bestikkelser og underslag tapper det offentlige for svimlende summer, som ellers skulle gått til blant annet helse og utdanning.
- Et av de største problemene er at alle offentlige anbud er hemmelige. Hele prosessen er hermetisk lukket. Det skaper store muligheter for selskaper til å kjøpe seg kontrakter. Og det driver prisene voldsomt til værs. For eksempel har staten betalt 150 millioner dollar for en avtale om strømlevering som ellers ville kostet 90 millioner, sier Seusha.

FERDEN MOT DEN korrupte staten gikk gjennom tidligere president Julius Nyereres sosialistiske, planøkonomiske eksperiment, til arvtageren Ali Hassan Mwinyis «laissez-faire» politikk på 80-tallet, da korrupsjonen fikk et stadig bedre feste i det offentlige systemet. Spesielt ble det fart i sakene under den økonomiske krisa i midten av 80-årene. Lønningene til offentlig ansatte stod stille, mens inflasjon og priser skjøt til værs. Plutselig var ikke lønna lenger til å overleve på, og for mange statsansatte ble avkreving av bestikkelser eneste utvei for å få endene til å møtes.
Samtidig skapte et stadig mer innviklet byråkrati, økende markedsliberalisme, samt en stadig større strøm av lån og bistand enorme muligheter for berikelse for kyniske politikere.
Men i 1994 ble Tanzania, sammen med Uganda, utpekt som pilotland i Verdensbankens nystartede ant-korrupsjonskampanje. Tanzania skulle være et laboratorium for å finne en effektiv kur mot bestikkelser og underslag.
Året etter, under Tanzanias første frie valg, ble Benjamin Mkapa fra Nyereres gamle sosialistparti CCM valgt til president. Det fikk håpet opp hos mange. For Mkapa satte kampen mot korrupsjon øverst på agendaen. Han var Mr. Clean - den som skulle rydde opp.
Og i begynnelsen så det lovende ut. Mkapa satte ned en kommisjon, ledet av høyesterettsdommeren J. Warioba, hvis ærlighet og integritet ingen betviler. I 1996 la Warioba-kommisjonen fram sin rapport, som offentlig dokumenterte korrupsjonen i Tanzania fra A til Å. Det særdeles omfangsrike dokumentet blir regnet for unikt også i internasjonal sammenheng. De mest korrupte politikerne ble navngitt; Warioba selv meldte seg ut av CCM, sjokkert over det han hadde funnet.
Siden da har korrupsjonen ikke bare blomstret, den har tilsynelatende økt også.

- DA RAPPORTEN KOM trodde alle at nå ville noe bli gjort, forteller professor i statsvitenskap Andrew Kiondo ved universitetet i Dar es Salaam. På veggen bak skrivebordet hans er et gulnet avisopptrykk av rapporten sirlig hengt opp. Opptrykket er instituttets eneste, og professoren vokter det nøye. Det er ikke lett å få tak i nye kopier av rapporten.
- Rapporten gjorde presidenten svært populær blant folket. Men det eneste han har gjort for å følge den opp er å sette ned en ny kommisjon, som attpåtil er hemmelig! Mkapa er under enormt press fra sitt eget parti, som ikke vil ha flere offentlige skittentøyvasker. Det er jo dem det går ut over. Det har fått folk til å miste både interessen og håpet, forteller Kiondo.
- Jeg tror ikke Warioba-rapporten har fått særlig stor betydning. Alt er som før, det er de samme departementene som er de mest korrupte.
- Misbrukte Mkapa sjansen?
- Jeg tror at han ved å offentliggjøre alt trodde han ville styrke prosessen. Men effekten ble nesten den motsatte.
Selv om donorene stadig øker presset på myndighetene for å gjøre noe med korrupsjonen, har Mkapa begynt å be dem passe sine egne saker. Hans mål er først og fremst å bli gjenvalgt til president i år 2000. Da må han ikke tråkke sine egne for hardt på tærne.

MEN NOE ER TROSS ALT blitt gjort. Tanzania har stablet på beina et Anti-korrupsjonsbyrået, et Prevention of Corruption Bureau og en egen National Integrity Steering Commitee. Pressefolk er blitt drillet omkring korrupsjon, og daglig bringer avisene nye fete overskrifter og avsløringer. I alt har rundt 900 statsansatte - de fleste på lavere nivå - mistet jobben på grunn av korrupsjon. Tre ministre har måttet gå av, 14 personer er trukket for retten. Ingen er dømt.
Et stykke utenfor Dar es Salaam, langs en humpete grusvei, ligger hovedkontoret til det statlige Anti-korrupsjonsbyrået, som sorterer direkte under presidenten: to små, unnselige bygninger, fullstendig ribbet for utstyr og komfort. På den eneste stolen i venterommet tyter skittengul skumgummi fram.
- Vi må bygge samfunnet på stolper av integritet. Pillars of integrity, sier direktøren, den tidligere advokaten Edward Hosea, og svetter i varmen på sitt lille kontor. Hans jobb er å lede etterforskningen av alle korrupsjonsanmeldelsene som tikker inn. I fjor var det 234 stykker.
Det betyr mye jobb for de 118 korrupsjonsjegere i byrået, som i tillegg skal holde oppsikt med over 275 000 statsansatte over hele landet.
De har fire datamaskiner på deling, og ett arkivskap. Det er ikke mye, især når de mest korrupte er eksperter på det Martin Luther King kalte «det 11. bud»: Du skal ikke bli avslørt.
- Donorene må skjønne av vi trenger bedre verktøy til å gjøre jobben. Under de forholdene vi har i dag får vi ikke gjort mye. Vi trenger penger, svarer Hosea.
Men hadde det ikke vært naturlig om Tanzanias egne myndigheter, som tilsynelatende setter kampen mot korrupsjon så høyt, sørger for bedre arbeidsmuligheter?
- Myndighetene har så mye annet de skal bruke penger på, forklarer Hosea.
- Mkapa har gjort en @bk:wonderful @b:jobb, sier han, og peker på den økte bevisstheten om korrupsjonen.
- Svært lite blir gjort overfor de som blir avslørt?
- Ja, men hvordan skal man kunne bevise noe i retten som er gjort i hemmelighet? Dét er vanskeligheten vi står overfor, sier Hosea. Problemet er ikke at også rettssystemet er korrupt, slik det blir hevdet, mener han, men at sakene er så vanskelige å etterforske.
- Dessuten har jo de tiltalte alltid penger. De har råd til å betale for de beste advokatene.

DEN VIKTIGSTE OPPGAVEN er å begrense mulighetene for korrupsjon. Det er alle enige om. Det betyr å rydde opp i et ekstremt uoversiktlig byråkrati. To store reformer er på gang - Civil Service reform, som skal effektivisere og harmonisere det offentlige systemet, og Local Government Reform, som skal styrke den lokale administrasjonen. Spesielt den første regnes som enormt viktig for å begrense korrupsjonen.
Men fremdriften for begge reformene går mildest talt tregt. På ti år har svært lite skjedd.
- Den «snille» forklaringen på dette er at det er mangel på kunnskap, kompetanse og kapasitet, sier ambassadesekretær Lornts Finanger ved den norske ambassaden i Dar es Salaam.
- Den andre forklaringen er at det er politiske interesser knyttet til dette. Å endre på ting betyr også å endre maktforholdene. Imens går korrupsjonen sin gang. I fjor måtte ministeren for statens sikkerhet, dr. Kitine, som også er en venn av president Mkapa, gå av etter en pinlig avsløring: Hans kone skulle angivelig ha blitt behandlet ved et kanadisk sykehus. Kitine sendte regningen til helsedepartementet, som betalte ut de 130 000 US dollarene som operasjonen skulle ha kostet. Men pressen fikk snusen i historien. De kontaktet sykehuset i Canada, som aldri hadde hørt om Kitines kone, og truet med å saksøke enhver som påstod at de hadde behandlet henne.
Dr. Kitine måtte trekke seg, men er fortsatt en fri mann. Pengene er ikke kommet til rette. Slike historier får folk til å trekke Mkapas vilje i tvil.
- Hele denne «krigen» mot korrupsjon er en farse, sier den unge advokaten Tundu Lissu. Han leder organisasjonen Lawyers Environmental Action Team (LEAT), som arbeider aktivt med å få korrupsjonssaker for retten.
- Dersom Mkapa mener det han sier, hvorfor har han ikke satt i gang etterforskning av de som ble navngitt i Warioba-rapporten? Vi har en lov som stammer helt fra 1954, som sier at dersom offentlige tjenestemenn ikke kan redegjøre for sine verdier, så vil det bli regnet som korrupsjon. Hvis myndighetene mener at dette er for dårlig, hvorfor lager de da ikke nye lover?
- Mkapa er et produkt av det korrupte systemet, og det er hans venner og kolleger som er korrupte. De blir bedt om å reformere systemet, men er det lurt å be tyver om å reorganisere sine egne muligheter til å stjele?
- IT TAKES TWO TO TANGO. Ordene tilhører Gray S. Mgonja, ekspedisjonssjef i Tanzanias finansdepartement, som er regnet for å være et av de mest korrupte.
- Det er ikke sant at Tanzania er så korrupt. Men vi er ikke Vesten, det er klart du vil finne korrupsjon. Men her snakker vi i alle fall åpent om det. Det gjør de ikke i andre land, sier Mgonja.
Han synes i tillegg det er urettferdig at Tanzania må bære all skylden for korrupsjonen. Også bestikkerne må ta sin del av ansvaret, påpeker han - og blant disse finnes det en rekke vestlige, ofte europeiske selskaper. Hvem sier vel nei til en sjekk på tusenvis av dollar?
Mgonja peker på et faktum som kanskje har fått urettmessig liten oppmerksomhet i Vesten: hvordan utenlandske selskaper tapper fattige land for ressurser. Gjennom bestikkelser får de kontrakter som gir en fortjeneste skyhøyt over det de ellers ville fått.
Helt fram til i fjor var det vanlig i en rekke OECD-land at firmaer kunne skrive av bestikkelser på skatten. Bare USA hadde vedtatt en lov som kriminaliserte korrupsjon. Men nå har 29 av verdens rikeste land skrevet under på en konvensjon som forplikter dem til å utforme lover som slår ned på bestikkelser. Dette gjelder også Norge.
Men ekspedisjonssjefen har ingen problemer med å innrømme at småkorrupsjonen florerer.
- Den utpressingen som offentlige tjenestmenn bedriver er den verste formen for korrupsjon. Den rammer vanlige folk, spesielt de fattige. Men hva kan de gjøre når lønna er så dårlig, sier Mgonja og slår ut med armene.
En tanzaniansk statsansatt tjener rundt 70 000 shilling (ca. 750 kroner) i måneden. Det er bare halvparten av hva en familie må ha for å overleve, viser undersøkelser.
Men folk sier gjerne at de skal slutte med småkorrupsjon den dagen «de store gutta» slutter med sin korrupte virksomhet.
- Husk på at Tanzania er som et foreldreløst barn, sier Hosea i Anti-korrupsjonsbyrået.
- Å kreve at vi skal oppføre oss som den ansvarlige, ektefødte sønnen, er for mye.