Meninger:
Argumenter svekkes ikke fordi man representerer en sak, Asle Toje
At Asle Toje ikke er kjent med Debt Justice Norway og arbeidet vårt, undergraver ikke argumentene mine.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Jeg takker Asle Toje for det raske svarinnlegget «Gjeldsaktivisten som glemte å presentere seg» på innlegget mitt, «Asle Toje peker i feil retning».
En serie uheldige hendelser har ledet til at jeg hittil ikke har rukket å presentere meg overfor Toje. Jeg vil sørge for å rette opp i dette neste gang vi befinner oss på samme sted.
Toje innleder svaret sitt med å stille spørsmål om min stilling som daglig leder for Debt Justice Norway. Så vidt meg bekjent er det per dags dato ingen andre som leder Debt Justice Norway til daglig utenom Joakim Enrique Carli.
Jeg ser frem til å høre Asle Toje utdype hva ved denne sannheten som er modifisert.
En innføring i «Slett U-landsgjelda»
«Aksjon Slett U-landsgjelda» var den norske grenen av en global gjeldsslettekampanje – Jubilee 2000 – på 1990-tallet.
24,1 millioner mennesker skrev under på kravet om å slette statsgjelden til gjeldstyngede utviklingsland, gjennom en global aksjon.
Aksjonen skapte politisk press for gjeldsslette, og over 100 milliarder dollar ble til slutt slettet gjennom globale initiativer.
Dessverre førte det store gjennomslaget for gjeldsslette til at kravet om strukturelle endringer kom i skyggen.
Derfor har vårt arbeid de siste 20 årene hovedsakelig dreid seg om å skape mer velfungerende globale systemer for å regulere långivning til, og lånopptak fra, stater på en ansvarlig og bærekraftig måte.
En presisering av standpunkt
At arbeidet vårt er drevet av gjeldsslette som prinsipp, slik Toje hevder, er også en sannhet med modifikasjoner.
Debt Justice Norway jobber for en mer rettferdig global finansarkitektur og, ja, for gjeldsslette.
At vi mener dette skal foregå på låntakeres premisser, er derimot ikke riktig.
Stater har både handlingsrom og ansvar, og det vil være en dårlig bruk av ressurser å bare fokusere på å slette gjeld, reformere og stramme opp krav til åpenhet og ansvarlighet for långivere, uten å gjøre det samme for låntakere.
Samtidig er det tydelig at dagens finansarkitektur må endres dersom vi skal løse den globale gjeldskrisen.
To ting kan være sanne på samme tid: Stater har selvfølgelig et selvstendig ansvar. Men gjeldsslette uten systemendring vil kun føre til samme utfall gang på gang.
Mann før tall
Videre går Toje til verks med en kritikk som går ut på at hvem jeg representerer, farger betydningen av dataene jeg presenterer. Han angriper altså mann, ikke tall.
Kanskje vil det her være aktuelt å trekke frem at Toje selv er en del av tillitsrådet i Oikos – en svensk konservativ tenketank – og at hans analyser bør leses i lys av hans politiske ståsted?
Det åpenbare er imidlertid at Toje ikke ønsker å kritisere tallene jeg presenterer når de strider mot hans egen overbevisning.
I stedet velger han å skifte fokus vekk fra hva tallene viser, og over til min motivasjon for å legge dem frem. At jeg uttaler meg om noe som ligger innenfor mitt arbeidsfelt, gjør det altså nødvendig å stille spørsmål om min troverdighet – i Tojes øyne.
For øvrig har jeg heller ikke lagt skjul på hvilken sak jeg representerer (tittelen «daglig leder i Debt Justice Norway» er temmelig avslørende), ei heller har jeg påstått å være nøytral i mitt tidligere innlegg.
Tallene jeg la frem, tegner likevel et mer nyansert bilde av Kinas involvering i Afrika enn Tojes analyse gjør.
Til slutt om sak
Skepsis til Kinas innflytelse i Afrika er ikke uten rot i virkeligheten.
Arne Melsom påpeker riktig i sitt innlegg i samme debatt at menneskerettigheter kan undermineres, noe som både har vært en utfordring når nye stormakters innflytelse øker, og når bistand til utvikling forsvinner, slik som med Trumps USAID-kutt i 2025.
Jeg sier meg også hjertens enig i Melsoms argument om viktigheten av å fremme skeives rettigheter som en motvekt til den negative utviklingen.
Jeg er heller ikke uenig i at Kina ikke skal være hevet over kritikk. Det skrev jeg da også? I mitt svar påpekte jeg, i enighet med Toje, at hemmelighold rundt kontraktsvilkår og finansieringsstruktur absolutt er en utfordring.
Samtidig må det presiseres – igjen for å nyansere Tojes påstander – at Zambias gjeldsrestrukturering også trakk ut i tid fordi private kreditorer ikke ville gå med på tilstrekkelig gjeldsslette.
Det bidro til at Zambias offisielle kreditorkomité avviste den første avtalen med de private långiverne i 2023, noe som forsinket de videre forhandlingene med landets øvrige kreditorer, blant dem Kina.
At Kina og de andre långiverlandene ikke ville gå med på en avtale som ga dem vesentlig dårligere vilkår enn de private långiverne – et fundamentalt prinsipp for långiverlandene i Parisklubben – kan neppe brukes som et argument for at prosessen ble halt ut på grunn av Kina.
Det er også verdt å nevne at Zambia under den reforhandlede avtalen fortsatt betaler mer tilbake private långivere enn til långiverland som Kina. Det er altså fortsatt mer til historien enn det vi serveres av Toje.
