Meninger:
Jobbskaping er ministerens mål, men hva er planen?
Jobbskaping er utviklingsminister Åsmund Aukrusts (Ap) nye hovedprioritet. Men kunstig intelligens er i ferd med å endre forutsetningene for arbeid, produktivitet og verdiskaping i landene som mottar norsk bistand. Det bør få konsekvenser for neste fase av «Prosjekt Vendepunkt».
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Første runde av Prosjekt Vendepunkt er over. Utviklingsminister Åsmund Aukrust har pekt ut en ny hovedretning for norsk utviklingspolitikk: jobbskaping.
Det er vel og bra. Men det er nå den vanskelige diskusjonen begynner.
Arbeidsplasser kan ikke vedtas, de må vokse frem av en økonomi der menneskers arbeid skaper nok verdi til at noen vil betale for det.
Det er nettopp dette Arild Angelsen peker på i Panorama: Maksimerer vi antall arbeidsplasser, risikerer vi samtidig lav arbeidsproduktivitet. Det avgjørende er verdiskapingen som kan gi grunnlag for gode jobber.
Derfor bør neste fase av Vendepunkt begynne med et spørsmål som nesten var fraværende i den første: Hvordan endrer kunstig intelligens forutsetningene for produktivitet, verdiskaping og arbeid?
KI endrer arbeidslivet
I de mange titalls bidragene Panorama har publisert i Vendepunkt-debatten, finner jeg bare to som berører KI og den teknologiske omveltningen vi står midt i. Begge bare perifert.
Det er vanskelig å overdrive hvor fort utviklingen går nå. En erfaren programvareutvikler som bidrar frivillig i arbeidet vårt i Colombia, hadde for to år siden knapt brukt KI i jobbsammenheng. For ett år siden brukte han det sporadisk. Siden nyttår har han ikke skrevet én linje kode selv.
Han utvikler fortsatt programvare, men arbeidsprosessen er fundamentalt endret: KI skriver koden, mens han beskriver oppgavene, styrer prosessen og kontrollerer resultatet.
Her på bakken i Colombia ser vi den andre siden av den samme utviklingen.
I Albalab ba vi nylig denne utvikleren om å bistå ungdommene med å utvikle programvare for en digital markedsplass på et lokalt nettsted. Han var opptatt den uken og foreslo at de kunne begynne på egen hånd. Fire dager senere var første versjon under uttesting.
Prosjektlederen var en ung jente med elleve års offentlig skolegang. Hun hadde ikke blitt programvareutvikler på fire dager, men hun hadde bygget noe som inntil nylig ville ha krevd en. Dette er produktivitet. Og i utviklingsland handler produktivitet om langt mer enn effektivisering i bedrifter.
Etter mange års utviklingsarbeid i Colombia har jeg sett hvor mye menneskelig tid som forsvinner i feil, misforståelser, manglende informasjon, venting og dårlig koordinering.
Oppgaver tar unødvendig lang tid og må gjøres om igjen. Mye av arbeidet får karakter av sisyfosarbeid.
KI kan redusere denne friksjonen ved å gjøre kunnskap og ekspertise tilgjengelig når problemet oppstår, oversette, analysere, kontrollere og hjelpe mennesker gjennom arbeidsprosesser de ikke selv behersker.
Gevinsten er ikke bare økt verdiskaping, men spart tid, mindre frustrasjon og bedre tjenester – fra jordbruk og småbedrifter til helse, utdanning og offentlig forvaltning.
«Utvikleren» var ungdommene
Men produktivitet er bare halve historien. Den andre er markedsadgang.
Det samme nettstedet var utviklet med KI av ungdommer i en fattig fiskerlandsby utenfor Cartagena. Da nettstedet ble delt i en WhatsApp-gruppe for næringslivet i området, ønsket en representant for en internasjonal kjede innen luksuseiendom å komme i kontakt med utvikleren.
Det hun ikke visste, var at «utvikleren» var ungdommene hun kjørte forbi hver dag på vei til og fra byen. Nå hadde de produsert noe hun etterspurte.
Dette er små anekdoter. Men lignende endringer skjer nå for millioner av mennesker og virksomheter over hele verden, som bruker KI til å gjøre arbeidet enklere, øke produktiviteten og nå markeder som tidligere var utenfor rekkevidde.
Skjer uten en bistandskrone
Dette er ikke en visjon for 2035. Det skjer nå, uten bistandsmidler.
Derfor er ikke spørsmålet hvordan vi skal «bringe KI til utviklingslandene». Spørsmålet er hvordan norsk utviklingspolitikk skal forholde seg til en omveltning som allerede er i gang.
Den samme teknologien vil selvsagt også automatisere oppgaver og gjøre enkelte jobber overflødige. Nettopp derfor blir det utilstrekkelig å telle arbeidsplasser. Vi må forstå hvordan KI endrer produktivitet, arbeidsdeling og verdiskaping.
Jeg har tidligere stått i et strategiarbeid der nettopp rekkefølgen viste seg avgjørende. På 1990-tallet arbeidet jeg i et industrikonsern som var blitt tatt på sengen av globaliseringen.
Konkurrentene hadde flyttet produksjonen til lavkostland, mens stadig mer kundetilpassede produkter gjorde arbeidsprosessene våre uhåndterlig komplekse. Den gamle måten å drive virksomheten på holdt ikke lenger.
Men før vi kunne bestemme hvordan virksomheten skulle endres, måtte vi forstå hva den nye informasjonsteknologien nå gjorde mulig. Den åpnet ikke bare for å effektivisere eksisterende prosesser, men for andre produkter og helt andre måter å organisere produksjonen på. Først deretter kunne vi spørre hvilken kompetanse vi trengte, hvordan virksomheten skulle organiseres, og hvem som skulle gjøre hva.
Det er denne rekkefølgen jeg mener neste fase av Vendepunkt trenger. Jobbskaping gir oss målet. Nå må vi forstå hvordan teknologien endrer veien dit.
Før vi diskuterer programmer, organisasjoner og pengestrømmer, bør vi spørre hvordan den teknologiske omveltningen endrer forutsetningene for produktivitet, verdiskaping og arbeid i utviklingsland.
Vi kan ikke fra Oslo tegne fremtidens arbeidsprosesser for en bonde i India eller en lærer i Tanzania. Men vi kan bidra til å fjerne hindringer som gjør at de ikke får utnyttet det teknologien nå gjør mulig.
Da må vi forstå hva markedet og lokale aktører vil løse uten oss – og hvor flaskehalsene fortsatt vil ligge. Er det kapital, kompetanse, infrastruktur, lokale data eller tilgang til markeder?
Før Norge bestemmer hvordan fremtidens utviklingsbistand skal innrettes, må vi forstå hvilken rolle den kan spille i den teknologiske revolusjonen som kommer til å forandre verden.
En revolusjon som kan bety aller mest for dem som har aller minst.
