Kinas innflytelse i Afrika har en pris

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det pågår en meningsutveksling i Panorama mellom samfunnsdebattant Asle Toje og Joakim Enrique Carli i Debt Justice Norway om Kinas rolle i Afrika.

I første kronikk skrev Toje at «Kina søker innflytelse gjennom lån, investeringer, handel og byggeprosjekter», og at afrikanske land støtter Kina i internasjonalt diplomati, «oftere enn før».

Carli svarer at Toje overdriver Kinas rolle, at det er misvisende at afrikanske land ofte er rammet av ågerrenter fra Kina og at Kina har bidratt til gjeldssletting. I sitt tilsvar går Toje videre med å drøfte temaet gjeldssletting.

Jeg mener det er viktig å gå tilbake til Tojes problemstilling som jeg siterte over. Er det riktig at Kina bruker sin økonomiske innflytelse til å påvirke afrikanske land politisk?

Maktovergrep

Da FNs menneskerettighetsråd høsten 2022 skulle behandle en rapport om Kinas maktovergrep mot uighurer og andre folkeslag vest i Kina, ble den tillyste debatten stanset av et knapt flertall.

Blant kinesiske myndigheters støttespillere var åtte afrikanske land, mens kun én afrikansk stat ønsket å ta rapporten opp til debatt.

Den internasjonale straffedomstolen har definert apartheid som et institusjonalisert regime med systematisk undertrykkelse og dominans av én etnisitet eller gruppe over enhver annen, begått med hensikt å opprettholde dette regimet. 

Menneskerettsorganisasjoners rapporter konkluderer med at Kinas behandling av uigurene faller inn under apartheidbegrepet.

Namibia tier om overgrepene

Det er trist å være vitne til at Namibia er blant landene som støtter fortielsen av Kinas forbrytelser.

Hvite i National Party i Sørvest-Afrika (Namibia) tok makten etter 2. verdenskrig, og innførte apartheid der etter modell fra Sør-Afrika. Namibia kastet av seg åket fra kolonitiden og apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika på 90-tallet, etter press gjennom tiår av en nærmest samlet verdensopinion.

I senere år har Kina fått en betydelig innflytelse i Namibia. Mot det historiske bakteppet er det vanskelig å forstå Namibias motstand mot ansvarliggjøring av overgrep mot uighurer uten å se dette i sammenheng med innflytelsen som Toje trakk fram.

Kina presset Zambia

Organisasjonen RightsCon samler årlig en bredt sammensatt gruppe av representanter fra ulike samfunnsområder i en konferanse der temaet er grensesnittet mellom menneskerettigheter og teknologi.

Årets utgave skulle gå av stabelen i Zambia i vår, og var planlagt i samarbeid med vertsnasjonens myndigheter.

Men få dager før konferansen skulle innledes fikk RightsCon beskjed fra myndighetene i Zambia om at de var uønsket. I dialogen med RightsCon var myndighetene i Zambia åpne om at helomvendingen skyldtes press fra Beijing.

Årsaken var at representanter for Taiwans sivilsamfunn skulle delta.

RightsCon kommenterte det som hadde hendt slik: «Vi ser denne ensidige beslutningen […] som et uttrykk for hvor langt den grenseoverskridende undertrykkelsen av sivilsamfunnet strekker seg. […] Det vi og miljøet vårt med stor kraft fikk erfare, er uten sidestykke og eksistensielt.»

Norge kan ikke tie

Australske Isel van Zyl (Ras), som koordinerer aktivitetene i forskernettverket AVERT, skrev at Kinas økende innflytelse i Afrika kommer til uttrykk gjennom diplomatisk press, politisk signalisering og evnen til å forme hva regjeringer, organisasjoner og til og med internasjonale konferanser kan og ikke kan gjøre.

Fremme av menneskerettigheter og demokratiprinsipper ligger i kjernen av norsk utenrikspolitikk, ifølge den norske regjeringen.

Menneskerettigheter er en viktig del av en verdensorden som er under press fra både Kinas Xi og USAs Trump. Derfor er det viktig at Norge holder fast ved å fremme skeives rettigheter i Afrika, noe Toje mener er mindre viktig i sin kronikk.

Samtidig er det på høy tid at regjeringen gir uttrykk for at den ikke lenger kan stille seg bak normaliseringserklæringen med Kina fra 2016. Der hyller Norge «en utvikling som savner sidestykke», og påstår at våre to land deler et bredt spekter av felles interesser.

Med bakgrunn i de grusomme overgrepene mot etniske befolkningsgrupper i Kina, og det hensynsløse overfallet mot pro-demokrater i Hongkong, er det uforståelig at regjeringen ikke for lengst har erklært at kinesiske myndigheter har undergravd gjensidig respekt og har forlatt våre felles interesser.