Flyktningenes talsmann

Pål Nesse snakker om flyktninger og rettigheter. Hele tiden. På nett finnes det ingen treff på 60-åringen som ikke handler om flyktninger. Bortsett fra ett; om Pål Nesses rengjørings- og vindusvaskfirma. Men det er visst en annen Pål Nesse.

Det er i det hele tatt vanskelig å skille sak og person. Nesse er flyktninger. I 2015 entret han den offentlige arena som flyktningenes talsmann, med skarp tunge mot den norske regjeringens innstramminger i asylpolitikken. Spesielt gikk han hardt ut mot forslaget som slo fast at Norge på lang sikt burde «vurdere om internasjonale konvensjoner og fortolkningen av slike konvensjoner er tilpasset en situasjon med store migrasjonsutfordringer».

– Jeg river av meg hårtustene når norske politikere begynner å se på menneskerettigheter som noe vi skal respektere ettersom det passer oss. Asylforliket i fjor var, så vidt jeg vet, første gang et stortingsflertall vedtok å revurdere menneskerettighetene.

Han viser til at det globale flyktningproblemet mister vår politiske oppmerksomhet i en situasjon der det nå kommer færre flyktninger til Norge. Det er likevel ikke det samme som at problemet er borte.

Norge glemmer verden

Flyktninghjelpens plutselige debut i den norske offentlige debatten rundt flyktninger i Norge var ikke tilfeldig. Nesse forklarer at organisasjonene lenge hadde ment at det var for lite sammenheng mellom hvordan norsk asylpolitikk ble utformet – og den virkeligheten de så i felt.

– Norge hadde rett og slett ikke et globalt perspektiv når vi diskuterte flyktninger, sier han.

Nesse fikk jobben som ansvarlig for norsk politikk rett før asyldebatten tok helt av. Det ble hans jobb nummer 17 i Flyktninghjelpen.

Da hadde ikke organisasjonen vært aktiv i Norge på mange år. Flyktninghjelpens mandat er jo å jobbe der krisene rammer.

Ledet tv-aksjon

For Nesse begynte det hele i 1988, som leder av TV-aksjonen for flyktninger i Nicaragua, El Salvador og Vietnam. Siden har det blitt stillingstitler som: seksjonsleder for Europa, landdirektør i Kroatia, Bosnia og Hercegovina, stedlig representant i Genève. Han var også med på å etablere et program for retur av enslige mindreårige asylsøkere til Vietnam, og han har vært stasjonert i Mosambik… det er for mye å ramse opp alt.

Men nå er han nesten tilbake der det hele begynte, for 17. desember er han ansvarlig for artistgallaen på TV2. Målet er å få så mange nye givere til Flyktninghjelpen som mulig.

Men først tilbake til flyktningene:

– Er det problematisk at organisasjonene blir politiske aktører i flyktningdebatten når dere sier dere skal være nøytrale, upartiske og uavhengige?

– Vi tar utgangspunkt i våre erfaringer i felt og fakta om hvem flyktningene er, hvorfor de kommer og hvilke rettigheter de har. Basert på denne informasjonen utformer vi våre politiske anbefalinger. Vi er fortsatt partipolitisk uavhengige. Men målet er å bedre situasjonen for de som er på flukt, da må vi bruke vår ekspertise til å påvirke, sier Nesse.

Han understreker at Flyktninghjelpen er opptatt av at anbefalingene skal være realistiske og mulig å gjennomføre.

Engasjementet skaffet ham også mange uvenner – den høyreorienterte nettsiden Document.no og organisasjonen Human Rights Service har flere artikler som sparker Nesse hardt i leggen og beskylder han for å ville åpne grensene til landet, og dermed ødelegge velferdsmodellen. Kritikken lever Nesse godt med, ifølge ham selv.

På flukt til det rustne USA

Da Pål var 18 flyktet han selv – fra Bærum til Ohio i USAs rustne belte. ”Jeg vil gjerne bo hos en minoritet” skrev han til utvekslingsbyrået. Han fikk ønsket oppfylt – ett år på en skole med 2400 elever hvor han var én av fem hvite. Det var han som ble minoriteten.

I Ohio bodde den norske tenåringen hos en politisk engasjert familie som blant annet jobbet mot dødsstraff. Han fikk sin politiske oppvåkning der. Fortsatt besøker de hverandre hvert eneste år. Nesse nevner noe om vold i skolekorridorene, om å bli slått ned og et mord i skolegården i bisetning litt senere.

– Det var et veldig hyggelig år!

USA ble hans første reise utenfor Skandinavia. Siden har han ikke vært redd for å stikke hendene inn i områder de aller fleste helst ville ha unngått. Det er vanskelig å telle hvor mange katastrofer og flyktningleirer det har blitt i løpet av 30 år i 17 forskjellige stillinger. Men mange. Spesielt viktig ble oppholdene i Balkan under krigene der på 1990-tallet. Moderne nødhjelp fikk sin form her og Nesse var med på å utvikle dette.

Sennepsgul bussrute

Vennene hans klistrer merkelappene verdensborger og globetrotter til 60-åringen.

– Jeg er virkelig glad i å reise og koser meg på tur, enten det er til Lillehammer eller Teheran. Å snuse på verden gir mening i seg selv. Og menneskene jeg møter – det er det som gir meg mest. Prøve å forstå litt av hvem de er og hvorfor de tenker som de gjør.

Han er sikker på at jo mer folk reiser, dess mindre mistenksomme blir vi til mennesker fra andre land. Han skulle gjerne sett folk reise mer, enten ut i verden eller – for å skåne miljøet – utforske din egen by, for verden finnes allerede i den. Da Pål var i 20-årene slentret han rundt i Oslos gater med cordbukser, bustete hår, rød bart og parkas. Eller var barten egentlig rød? Kompisen Otto Haug (han fra Østlandssendingen) blir plutselig usikker på fargen.

De hang i et kreativt studentmiljø og var myke menn. Skjønt, Pål var visstnok den minst myke av dem alle. Og visstnok den eneste av dem som ikke røyket pipe. Mentolsigaretter var hans greie. – Godteri og røyk i ett! Også var han bussjåfør i Bærums forenede bilruter. Hver dag kjørte han en sennepsgul buss fra Sandvika til Universitetet i Oslo. Der parkerte han den for å studere antropologi og politisk geografi, så kjørte han ruten tilbake til Bærum. Det må ha vært en drøm for en som hadde Norges rutebok som sengelektyre fra han var ti år gammel.

Klar for Artistgalla på TV2

Nå har han for lengst sluttet å røyke, og barten har blitt hvit som snø. Og akkurat nå gleder han seg til jul; Nesse har nemlig ansvaret for artistgallaen på TV2 – hvor målet er å hanke inn så mange nye givere til Flyktninghjelpen som mulig.

Innsamlinger som TV-aksjonen på NRK og Artistgallaen får tidvis kritikk for å gjøre verdens elendighet til lørdagsunderholdning for velfødde nordmenn. Også bruk av kjendiser har falt dårlig i smak hos noen som mener de gjør det for å promotere seg selv. Nesse er litt enig og litt uenig.

– Organisasjonene er formidlere mellom de som trenger hjelp og de som gir penger. Da er det helt nødvendig både å få oppmerksomhet rundt situasjonen, og vi må forenkle budskapet. I oppfølgingen av de som melder seg inn kan vi bruke mer tid på å nyansere informasjonen, og når vi utfører jobben i felt er det ingen forenkling.

Han er likevel enig i at det kan skli over i det vulgære når organisasjoner kombinerer underholdning og innsamling. Her mener han mange organisasjoner må ta større ansvar for hvordan de fremstiller de som skal hjelpes. Det synes han også stadig flere gjør.

Han nevner SOS-barnebyers videosnutt fra bussbua som et eksempel på en positiv form form markedsføring. Den viser en norsk gutt som venter på bussen i kulda uten jakke – og alle som hjelper ham. Punchlinjen var at hvis du er villig til å hjelpe denne gutten – så bør du også være villig til å hjelpe barn på flukt som fryser. Videoen ble en hit på nett – med flere hundretusener som så den.

Ofre, men ikke hjelpeløse

– Jeg er opptatt av at vi ikke utelukkende gjør flyktninger til ofre. Et menneske på flukt er jo et offer for omstendighetene, men det er ikke det samme som å si at de er hjelpeløse. Flyktninger er i stand til å finne løsninger for seg selv i en vanskelig situasjon. Etter den umiddelbare nødhjelpen, må vi først og fremst tilrettelegge for at de kan hjelpe seg selv videre.

Når det gjelder bruk av kjendiser i markedsføring er Nesse delt. En kjendis kan være viktig, kanskje avgjørende, for å få folks oppmerksomhet. Men aller helst vil han ha en kjendis som har meninger.

– Ta for eksempel musikeren Ole Paus. Han har blitt med Flyktninghjelpen ut i felt og er genuint interessert. Inntrykkene formidler han ved å skrive tekster og låter og når folk på en måte vi ikke kan. Han bidrar til å skape kunnskap og engasjement i den norske befolkningen, noe som igjen fører til å vi også får mer penger til å hjelpe flyktninger.

Artistgallaen vises på TV2 lørdag 17. desember.