Hvem klarer å lokke Kony ut av skogen?

- Kony? Åh, han befinner seg like i nærheten av de andre LRA-soldatene. Ikke langt unna, men bare bitte litte grann lenger inn i skogen. Sør-Sudans visepresident Riek Machar humrer og journalistene ler med han.
Mannen som er blitt omtalt som «Sudans svar på Bill Clinton» har definitivt skrudd på sjarmen. Machar er ulastelig antrukket i mørk dress med striper, gnistrende hvit skjorte og blått slips. Den steikende sola som får svetten til å sile på de fleste journalistene ser ikke ut til å plage han i det hele tatt. Sør-Sudans visepresident svarer avslappet og velformulert på spørsmålene fra pressen.
Machar sier at forhandlingene er vanskelige, men at de gjør framskritt. Han forteller at om lag fire hundre LRA-soldater, inkludert nestleder Vincent Otti, allerede er på plass ved to avtalte oppsamlingssteder i Sør-Sudan.
Men Machars fleipete svar på spørsmålet om den beryktede LRA-lederen sier mye om hvor vanskelig visepresidentens oppgave er. Faktum er at Kony foreløpig ikke tør komme ut av bushen. Han stoler ikke på noen, i alle fall ikke på ugandiske myndigheter, og er redd for å bli drept eller arrestert.

Dyr camping. Forhandlingene, som er det beste håpet om en fredelig løsning på denne brutale krigen på mange år, foregår i Raha Camp i Juba. Raha er en av disse svindyre campingplassene som det plutselig finnes flere av Sør-Sudans hovedstad.
Etter at fredsavtalen mellom Sudan People's Liberation Movement, SPLM og Sudans regjering ble undertegnet i begynnelsen av fjoråret, strømmer oljepengene og bistandspengene til Juba. Byen er plutselig blitt et sted hvor det skjer ting, og det kryr av internasjonale bistandsarbeidere, konsulenter, FN-personell og forretningsfolk. Alle trenger de sted å bo. Et sted hvor de kan spise god mat tre ganger om dagen, se på sportssendinger på satellittkanaler, hvor de kan surfe på internett eller ta seg noen iskalde øl etter en lang dag. Siden Juba i utgangspunktet ikke er i nærheten av å ha steder som kan tilby den komforten bistandsarbeiderne og de andre krever, har smarte utenlandske forretningsfolk sett en mulighet til å tjene gode penger. En natt i et telt på en feltseng i Raha koster minst 800 kroner.

Håp om fred. Det er i Raha Camps eneste hus, at forhandlerne har møttes de fire-fem månedene forhandlingene har pågått. Samtalene har ikke gått problemfritt, det har vært utsettelser, krangling og pauser. Men foreløpig har det gått fremover. Lykkes forhandlingene, kan det bety slutten på en av verdens mest brutale konflikter - en mer enn tjue år lang krig som har medført enorme menneskelige lidelser. En konflikt som hvor begge parter har begått overgrep, men hvor særlig LRA står bak utallige drap, lemlestelser, seksuelle overgrep og borføringer av barn. En skitten krig som fra Uganda har spredd seg til Sudan og Kongo, og en konflikt som har medført av over en og en halv millioner mennesker har måttet forlate sine hjem i Nord-Uganda.
Denne mandagen i september er det mer hektisk enn vanlig i Juba. FNs høykommissær for flyktninger Jan Egeland, er på besøk. Derfor er inngangsområdet full av storvokste alvorlige soldater med kalashnikover og mørke solbriller. Det er derfor stressede FN-folk piler fram og tilbake. Og det er derfor Rieck Machar står så imponerende tålmodig og jovial i solsteiken og svarer på spørsmål fra en klynge journalister.
Egeland selv har bare så vidt vist seg. Etter samtalene med Machar improviserer de to en pressekonferanse.
Egeland gratulerer Sør-Sudans myndigheter med framgangen i forhandlingene, og vektlegger at dette er en afrikansk prosess.
- Jeg er her for å vise støtte og for å tilby assistanse fra FN. Vi støtter allerede denne prosessen, men vil nå finne ut hva mer vi kan gjøre, sier Egeland.
Så klapper han Machar vennskapelig på skulderen og går inn i forhandlingsrommet der er ny delegasjon venter. FN-toppen har hele dagen møter med representanter for tradisjonelle ledere i Nord-Uganda, ugandiske myndigheter og LRA.

ICC skaper bekymring. Det vakte oppsikt og en viss bekymring at Egeland like før besøket i Juba kom med uttalelser hvor han understreket betydningen av at Kony blir stilt for den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). ICC utstedte i oktober i fjor en arrestordre på Kony og Otti, samt tre andre for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Men mange LRA-opprørere i Uganda og i Sudan frykter at det internasjonale samfunnets vektlegging av at topplederne i LRA skal arresteres og trekkes for retten i Haag ,er en av de største truslene mot en fredsløsning. Rett og slett fordi Kony og co vil kreve amnesti før de signerer en fredsavtale.
En av dem som denne stekende varme mandagen i Juba har fortalt Egeland at ICCs arrestordre kan true fredsprosessen, er Norbert Mao. Han er nyvalgt guvernør i Gulu-distriktet i Nord-Uganda og har tidligere sittet ti år i det ugandiske parlamentet. Mao har sammen med andre representanter for det sivile samfunnet i Nord-Uganda, inkludert tradisjonelle ledere, nettopp avsluttet møtet sitt med Egeland. Han lener seg over bordet og gestikulerer med armene mens han snakker. Den karismatiske politikeren fra Nord-Uganda er poengtert og klar i sin tale.
- Verden er full av diplomater som er laget av plast. Etter vårt møte med Jan Egeland kan jeg med største sikkerhet si: Jan Egeland er ikke en plastdiplomat. Han har en menneskelighet som vi setter stor pris på, sier Mao.
- Diskuterte dere spørsmålet om ICC?
- Selvfølgelig. Egeland utfordret oss fra Nord-Uganda på dette området. Han sa at om vi ønsker at nasjonale og tradisjonelle mekanismer skal sikre rettferdighet etter alle overgrepene som er begått, så må vi overbevise ICC om at disse mekanismene er i stand til det.
- Hvordan kan det gjøres?
- Vi må styrke og formalisere disse mekanismene, og også utvikle Ugandas egen kommisjon for amnesti. En stor utfordring er imidlertid nå at våre tradisjonelle systemer for konfliktløsninger er overbelastet på grunn av den enorme mengden med overgrep som er blitt begått, sier Mao.
Han understreker at det er helt avgjørende at det sivile samfunnet i Nord-Uganda involveres i fredsarbeidet og at de får være med på å forme prosessen.
- Vi må bli hørt og vi må få være med på å fordele ressursene som trolig kommer til Nord-Uganda etter at Egeland vil holde en FN-appell om støtte til Nord-Uganda. Museveni og hans folk har dessverre ikke alltid vært flinke til å lytte til oss før, sier Mao.
Han understreker at fred er første prioritet nå, og at spørsmålet om hvem som eventuelt skal stilles for retten i Haag ikke må ødelegge for en varig fred.
- Å stille 4-5 LRA-topper for retten i utlandet bidrar ikke nødvendigvis til en stabil løsning. Det er mange flere som har begått overgrep i løpet av denne konflikten. ICC har kun fokusert på det som har skjedd de siste årene. Løsningen og rettferdigheten må etter min mening finnes nasjonalt og lokalt, sier Mao.

Amnesti fra Uganda. Rukana Rugunda leder forhandlingteamet fra den ugandiske regjeringen. Han setter seg på en plaststol under et skyggefullt tre, og inviterer pressen bort. Rugunda, en storvokst mann med en dyp basstemme, åpner med å takke Egeland for at han har kommet. Han poengterer videre at Ugandas regjering støtter fredsprosessen fullt ut og at alle nå jobber hardt for å skape en varig fred. Men journalistene vil ha mer enn bare diplomatiske fraser. Spørsmålet om ICC dukker raskt opp igjen.
- President Museveni har lovet Kony fullt amnesti hvis han går med på en fredsavtale, er det forenlig med arrestordren fra ICC? spør BBCs reporter.
- Musevenis tilbud gjelder. Men Ugandas regjering og ICC samarbeider tett og har en svært god dialog. De vil finne en løsning på dette problemet, svarer Rugunda.
Men BBC reporteren gir seg ikke.
- Hvordan er det mulig nå? ICC og Museveni sier to helt forskjellige ting?
- Som sagt, Rugunda hever stemmen en anelse irritert.
- Det bør vi overlate til Ugandas regjering og ICC. Det er ingen vits å sitte her i Juba og spekulere om det. Takk skal dere ha, sier Rugunda.
Han reiser seg og går.

God stemning. En ny gruppe tungt bevæpnede soldater kommer inn i leiren. Det er sørsudanske vakter som har ansvaret for sikkerheten til forhandlingsteamet til LRA. Seks menn og en kvinne. De ser forbausende menneskelige ut, og blir stående å vente utenfor forhandlingsrommet noen minutter. De ugandiske og sudanske forhandlerne rusler bort. Det klemmes, klappes på skuldre og latteren runger mellom teltene. Det er rett og slett veldig god stemning. Så forsvinner LRA-delegasjonen inn til Egeland. Etter en knapp time kommer de ut igjen.
Talsmann for LRA, Obonyo Olweny, er fornøyd med møtet. Han forteller til Bistandsaktuelt at de har hatt en god diskusjon med Egeland. Olweny understreker at fredsforhandlingene er i en vanskelig og avgjørende fase fordi man nå diskuterer de grunnleggende årsakene til konflikten og hvilke tiltak som kan sikre en varig fred.
- Stemningen de siste dagene har derfor vært spent. Alle har håpet at Egeland med sitt besøk ville bidra til å få forhandlingene til å gå fremover.
- Gjorde han det da?
- Ja, vi føler at Egeland lyttet til oss. Vi fikk gjort det helt klart at bruken av tradisjonelle mekanismer for rettferdighet vil være helt avgjørende for fredsprosessen.
Før Olweny hopper inn i en stor hvit bil full av soldater, rekker han å fortelle at LRA også foreslo at FN utnevner en egen spesialutsending til området, og at Egeland lovte å ta dette forslaget med seg tilbake til FN.

Vil ta tid. I baren sitter Charlie Opolot og leser «Emmas War», boka om den nå avdøde britiske hjelpearbeideren Emma McCune som giftet seg med geriljalederen som nå er Sør-Sudans mellommann i forhandlingene, Riek Machar.
Opolot er journalist i den ugandiske avisa New Vision, og har fulgt LRA-konflikten i lang tid. Han gidder ikke å halse etter de forskjellige aktørene, slik mange av de andre journalistene gjør. Opolot kjenner alle involverte og vet hva de mener.
- De snakker om framskritt til utenlandske journalister, men over en øl om kvelden klager de over hvor håpløse motparten er og hvor små framskrittene som gjøres. Dette kommer til å ta lang tid, det kan jeg love deg, sier han - og blar om i boka si.
En annen som utmerket godt vet at forhandlingene er vanskelige og at de vil ta tid, er professor Hizkias Assefa. Han er leder for det internasjonale forhandlingsteamet som tilrettelegger for forhandlingene mellom LRA og den ugandiske regjeringen.
- Det er krevende forhandlinger nå. Vi diskuterer politiske og sosiale årsaker til konflikten, og hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen. Det er mange vanskelige temaer, for eksempel retur av 1,5 millioner flyktninger og fordeling av jord, sier Assefa.
- Hva med arrestordren fra ICC?
- Det har vi ikke begynt å diskutere ennå.
- Men til tross for mange problemer er du likevel optimistisk?
- Ja, definitivt. Da denne runden med forhandlinger begynte, var det liten tro på at vi ville lykkes. Mange mente at denne konflikten bare kunne løses militært. Men vi har gjort store fremskritt. Spesielt viktig er det at det sivile samfunnet i Nord-Uganda er skikkelig involvert.
Assafa nekter å si noe om hvor lang tid forhandlingene kommer til å ta.
- Jeg har jobbet med denne krigen i over ti år. Disse forhandlingene er definitivt det beste håpet for fred til nå. Samtidig er situasjonen helt uforutsigbar. Så en spådom om når det skjer et gjennombrudd, tør jeg ikke driste meg på, smiler han.

Sted ikke avgjørende. Det er kveld i Juba. En lang dag med møter går mot slutten for Jan Egeland. Det gjenstår kun en pressekonferanse samt en såkalt «working dinner». Han sitter i en hvit brakke foran et FN-flagg. Rommet er fullt av journalister. Egeland har knappet opp den øverste knappen i skjorta. Han har antydning til skjeggstubber. Han ser sliten ut.
Egeland åpner med å gjenta sin støtte til prosessen, han poengterer hvor viktige forhandlingene er og at han er imponert over hvor langt forhandlerne har kommet. Men igjen er det spørsmålet om ICC og problemene det kan skape for fredsprosessen som alle spør om.
- Det avgjørende er at det ikke er straffefrihet for de som har begått alvorlige forbrytelser. Hvilken form rettferdigheten får og om den skjer i Haag eller et annet sted, trenger imidlertid ikke være avgjørende, sier Egeland.