Hver tredje får trøbbel

Store påkjenninger, høyt stressnivå, isolasjon og ensomhetsfølelse. For mange er dette kjennetegn på livet ute i «bushen».
Også risikoen for å oppleve verre ting - som voldtekt eller ran, eller å havne midt i kryssilden mellom to krigende parter - er større når man jobber ute i felt.
Slike opplevelser kan tære på tynnslitte nervetråder - ofte lang tid i etterkant. Ifølge psykologer rapporterer nesten hver tredje bistandsarbeider om psykiske problemer. Oftest er det snakk om post-traumatiske stressforstyrrelser.

Ulik oppfølging. Forstyrrelsene omfatter depresjoner, anspenthet, søvnløshet og følelsen av håpløshet. Reaksjonene kommer som regel når man har vært utsatt for påkjenninger over lengre tid.
- Det er blitt vanligere og mer stuerent å rapportere om psykiske problemer, også i bistandsbransjen. Men det er veldig variabelt hva slags støtte de får i de ulike organisasjonene, sier Eirin Rødseth i FORUT/Bistandsnemnda. Hun tror at særlig mindre organisasjoner sliter med å finne gode rutiner og ressurser for å følge opp sine utestasjonerte.

Frustrasjon. En undersøkelse av 14 misjons- organisasjoner som ble gjennomført for et par år siden, viste svært ulike rutiner.
- Det er en ubalanse mellom etterspørselen og tilbudet om oppfølging, sier forsker Marianne Skjortnes ved Senter for Interkulturell Kommunikasjon, som var ansvarlig for undersøkelsen. I alt ble 16 personer dybdeintervjuet om sine opplevelser.
- Dette er mennesker som tror på noe og som har et sterkt engasjement. De kan strekke strikken ganske langt. Samtidig er de i en veldig sårbar situasjon. Mange er skuffet og frustrert over å ikke bli tatt vare på og fulgt opp, forteller Skjortnes.
- Som arbeidsgivere må organisasjonene ha en klar tanke om hvordan de skal forholde seg til dette. Det dreier seg først og fremst om å opparbeide gode rutiner, slik at terskelen for å ta kontakt når man trenger det blir lavere.


Store utfordringer. Temaet kom opp på et møte som Bistandsnemnda holdt tidligere i år om sikkerhet for bistandsarbeidere. Flere påpekte da behovet for bedre oppfølging og støtte når man kommer hjem, ofte med stress og ubehagelige opplevelser i bagasjen.
I september arrangerte Bistandsnemda derfor et eget seminar med psykiske reaksjoner og oppfølging som tema.
- Jeg tror ikke dette tas alvorlig nok. Utfordringene er såpass store, sier psykolog Bjørn Lande.
Lande har vært med på å opprette et samarbeid mellom Institutt for sjelesorg ved Modum Bad og misjonsorganisasjonene om et eget ressurs- og beredskapsteam, ROBB, som et tilbud til misjonærer som skal eller har vært ute i felt. Modellen er nå adoptert av Utenriksdepartementet, som nylig har ansatt en egen psykolog.

Være forberedt.- Nervesystemet vårt tåler ikke langvarig stresspåkjenning, advarer spesialist i katastrofepsykiatri Lars Weisæth.
Mentale traumer kan imidlertid forebygges på mange måter, mener han.
- Det beste er å være forberedt. Skaffe seg kunnskap og kompetanse om den situasjonen man skal inn i. Trening øker både overlevelsesevnen og toleransenivået. Det kan hjelpe en til å bevare en følelse av styring og kontroll.
Enkelte peker også på at hatet mot hvite ser ut til å ha fått bedre grobunn mange steder, noe som trolig bunner i de økte forskjellene mellom nord og sør.
- Det er blitt tøffere å være ute. Jeg tror bistandsarbeidere møter større motvilje mange steder. Dette betyr at vi må være mer forsiktige, mer forberedte, sier Arne Kjell Raustøl i Bistandsnemnda.