– Hvis departementet visste, kan det bli holdt strafferettslig ansvarlig

– Hvis eieren, som Næringsdepartementet for Telenor, visste om en betydelig risiko for menneskerettsbrudd og straffbare handlinger, kan den eller de være strafferettslig ansvarlig, sier jusprofessor Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen. 

Han er også leder av den norske avdelingen av Den internasjonale juristkommisjonen.

Panorama har bedt om intervju og sendt over flere spørsmål til næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) i kjølvannet av svarene hun sendte Kontrollkomiteen på Stortinget. Hun har ikke besvart spørsmålene, inkludert om hvorvidt staten, som Telenors hovedeier, kunne gjort mer for å hindre at regimet i Myanmar fikk tilgang til Telenorkundenes persondata.

I går meldte Panorama at Kontrollkomiteen på Stortinget har gitt regjeringen én uke på å dele Næringsdepartementets eierdialog med Telenor. Og dagen før, sa komiteens leder at regjeringens Telenor-svar genererer flere spørsmål enn svar. Han var opprørt over at komiteen ble nektet innsyn i eierdialogen Næringsdepartementet har hatt med Telenor.

– At komiteen må hale og dra for å få ut dokumentasjon i en så alvorlig sak, overrasker meg. Det etterlatte inntrykket, etter å ha lest svarene, er at regjeringen ønsker å holde deler av kommunikasjonen med Telenor utenfor Stortinget, sa Per-Willy Amundsen.

FN-prinsipper: Eier «har et selvstendig ansvar»

I samme artikkel omtalte Forlatt av Norge-forfatter Nicolai Prydz svarene som «en ansvarsfraskrivelse», og Diego Alexander Foss, rådgiver i Nordic Center for Sustainable Finance, påpekte at «eiere av et selskap har et selvstendig ansvar». Foss, som har fulgt Telenorsaken tett siden kuppet, henviste til FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, som Norge var med på å vedta i FNs menneskerettsråd, og senere har forsterket gjennom en egen handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter.

Med en eierandel på nær 60 prosent, er den norske stat majoritetseier i Telenor.

At eiere har «et selvstendig ansvar», betyr ifølge en rapport fra FNs menneskerettsråd at eiere, akkurat som selskapets ledelse og styre, har et ansvar for at menneskerettighetene ikke brytes. Dette ansvaret er ikke begrenset til å kontrollere at selskapets ledelse gjør jobben sin, men innebærer blant annet bruk av aktsomhetsvurderinger og å bruke sin eierinnflytelse for å redusere risiko for menneskerettighetsbrudd.

I oppfølgingsbrevene Kontrollkomiteen i går sendte statsministeren, næringsministeren og utenriksministeren, gis regjeringen én uke på å sende over hele sin eierskapsdialog knyttet til Telenors mareritt i Myanmar. Komiteen ønsker svar om selskapets samarbeid med juntaen, om utlevering av person-sensitive teledata «som i ytterste konsekvens kan ha ført til pågripelse, fengsling, tortur og henrettelse av opposisjonelle». I tillegg vil de ha informasjon om salget av datterselskapet «til nye regimetro eiere», samt om installasjon og testing av overvåkningsutstyr som kan benyttes til å overvåke kunder i sanntid.

Jusprofessor: – Legitimt å stille spørsmål

Dette er høyst relevant informasjon å etterspørre fra regjeringen, mener jusprofessor Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen. Panorama spør om han tenker regjeringen har et ansvar for at Telenorkunders persondata havnet hos militærjuntaen i Myanmar.

– Det er det vanskelig å svare på, for det forutsetter at man har full oversikt om faktum i saken. Det har ikke jeg, og det har vel ikke kontrollkomiteen heller, sier han.

– Svaret blir foreløpig teoretisk. Men det er nå legitimt å stille spørsmål ved om Næringsdepartementet, som majoritetseier i Telenor, vil kunne holdes ansvarlig, sier Einarsen, som leder den norske avdelingen av Den internasjonale juristkommisjonen (ICJ).

– Dersom det kommer for en dag at departementet visste at det var fare for at Telenor-kundenes data kunne tilfalle regimet, og likevel ikke gjorde nok for å hindre det, kan det tenkes at departementet, og kanskje statsråden, vil kunne være ansvarlig for medvirkning til Telenors regelbrudd, også strafferettslig.

Han påpeker at flere regelverk kan gjøre seg gjeldende, og sier dét gjør saken krevende.

– Det ene er selskapsretten, som blant annet utelukker direkte økonomisk ansvar for aksjeeierne, selskapets ledelse og styret. Men så kommer det inn andre regler, dersom det for eksempel er risiko for at selskapet har bidratt til menneskerettighetsbrudd.

Her har man internasjonale standarder for ansvarlig næringsliv, forklarer Einarsen. 

– Disse gjelder i første rekke for selskapet selv, men en eier kan også være forpliktet til å gjøre slike risikovurderinger. Dette er for eksempel godt illustrert ved at Finansdepartementet som eier av Oljefondet har pålagt Norges Bank å utøve forvaltningen av fondet i henhold til internasjonale standarder. Departementet har i tillegg laget egne retningslinjer som Etikkrådet jobbet etter. Alt dette er gjort for å sikre at fondet forvaltes ansvarlig. På samme måte må Næringsdepartementet forsikre seg om at Telenor driver ansvarlig næringsvirksomhet, forklarer Einarsen.

– Også et departement er et foretak

Det neste regelverket som kan gjøre seg gjeldende i Telenorsaken, er erstatningsrett.

– Et mulig erstatningsrettslig ansvar, er i denne sammenheng mulig å se for seg knyttet til ofre eller pårørende rammet av en uaktsom informasjonsutveksling med regimet i Myanmar. Men her kan ikke eieren – Næringsdepartementet – bli holdt ansvarlig som aksjeeier. Dette er Telenors, og eventuelt ledelsens og styrets ansvar, sier Einarsen.

Når han snakker om at Telenors hovedeier kan bli strafferettslig ansvarlig, tar Einarsen utgangspunkt i at et foretak kan holdes ansvarlig etter straffelovens §§ 27-28.

– Et departement, en offentlig virksomhet, er et foretak i straffelovens forstand. Departementet kan i prinsippet ilegges foretaksstraff dersom noen som har handlet på vegne av det har overtrådt et straffebud og handlet forsettlig eller uaktsomt.

I relasjon til Telenor kan det for det første gjelde brudd på sanksjonslovgivningen, for eksempel ved utlevering av sensitiv informasjon til myndigheter i et land som er under internasjonale sanksjoner, slik som Myanmar, forklarer professoren. 

Han forklarer at Norge har den såkalte Myanmarforskriften, basert på EU-lover. 

– Næringsdepartementet kan teoretisk sett bli holdt ansvarlig for medvirkning til sanksjonsbrudd dersom statsråden eller andre i departementet visste om risikoen for handlinger fra Telenors side som rent faktisk er i strid med lovgivningen og likevel unnlot å gripe inn, forklarer Einarsen. 

– Kuppregimet er ansvarlig

For det andre kan den alminnelige straffeloven få anvendelse, mener professoren. Her inngår Krigsforbrytelser, Forbrytelser mot menneskeheten og Folkemord. 

Kontrollkomiteens leder:

– Svarene fra regjeringen gir flere spørsmål enn svar

– Det å drive eller bidra til systematisk eller omfattende forfølgelse av demokrati- eller menneskerettighetsforkjempere, der de utsettes for fengsling, tortur eller drap, er en forbrytelse mot menneskeheten. I slike tilfeller, som i Myanmar etter kuppet, er det ikke nødvendig å bevise hvert enkelt drap eller hvert tilfelle av tortur, sier Einarsen. 

Hvis saken kommer for en domstol, er det ifølge professoren tilstrekkelig at det er bevist utover enhver rimelig tvil at slike tilfeller forekom, og at handlingene var systematiske, eller i omfattende grad rettet mot dem regimet oppfattet som fiender. 

– Det er naturligvis kuppregimet og dets ledere som i første rekke er ansvarlige. I relasjon til Telenor må det eventuelt bevises at Telenor bidro til at det ble lettere for det burmesiske militæret å forfølge sine kritikere. Og at noen som handlet på vegne av Telenor hadde kunnskap om at deling av data kunne ha innflytelse på handlingsforløpet etter militærkuppet, sier Einarsen.

– Men hvordan kan en eier rammes av denne delen av straffeloven?

– Hvis vi forutsetter at Telenor er strafferettslig ansvarlig, og at Næringsdepartementet som eier har hatt tilstrekkelig kunnskap om situasjonen og likevel har unnlatt å gjøre noe for å stoppe for eksempel Telenors deling av data med regimet i tide, da vil Næringsdepartementet, eller personer der, kanskje også kunne bli holdt ansvarlig for medvirkning. Dette er komplisert, men ikke så komplisert, sier professoren. 

UDs anmeldelse: – Flere har tenkt det samme

Einarsen fremholder at dette er en logisk juridisk tankerekke. 

– Om dette skulle bli en realitet, må man ha en påtalemyndighet som følger det opp. ICJ Norge og Justice for Myanmar har ikke anmeldt Næringsdepartementet eller noen ministre i forbindelse med Telenorsaken, men vi har anmeldt Telenor og flere av selskapets ledere og styremedlemmer, sier Einarsen.

Les også:

Utenriksdepartementet politianmeldte Telenor

Sammen med organisasjonen Justice for Myanmar (JFM), har ICJ Norge anmeldt Telenor for brudd Myanmar-forskriften, som regulerer norske og internasjonale sanksjoner mot Myanmar for å hindre krenkelser av menneskerettighetene. Vi spør ICJ Norge-lederen hva han tenker om at også UD valgte å anmelde Telenor for brudd på Myanmar-forskriften.

– UD-anmeldelsen tyder på at flere kompetente miljøer har tenkt noen av de samme tankene, uavhengig av hverandre, sier Einarsen.

Han påpeker at han ikke visste at Utenriksdepartementet allerede i 2023 anmeldte Telenor da ICJ Norge anmeldte mobilgiganten i desember 2024. Einarsen og ICJ Norge har prøvd å få innsyn i UDs anmeldelse for å se hvordan den er begrunnet, samt i Politiets sikkerhetstjenestes (PST) begrunnelse om å henlegge UD-anmeldelsen. Men begjæringen ble avslått både av PST og klageinstansen hos det nasjonale statsadvokatembetet.

– Jeg håper at disse og andre dokumenter – som kan kaste lys over hvem som visste hva og når – i det minste blir gjort tilgjengelig for Stortingets konstitusjonskomite eller en stortingsoppnevnt granskningskommisjon, sier Einarsen.

Næringsdepartementet har takket nei til å kommentere professor Terje Einarsens refleksjoner.