I konsulentenes bakerovn

Men siden kun et par i gruppa kan lese, har det ikke vært så lett å komme videre med planene. Altså bruker de tiden på å vente på de neste hvite ekspertene, som ikke lenger heter eksperter, men konsulenter, eller facilitators.

NGOer kan skrive. Det har vært andre her før, og det har vært brødbakeprosjekt her før, men prosjektet var ikke bærekraftig og døde ut. Nå er andre interessenter klare til å gripe inn, og denne gangen går det kanskje bedre.
I Sør-Afrika lever NGOs og CBOs - frivillige organisasjoner og grasrotorganisasjoner i et slags symbiotisk forhold. NGOs er de som kan skrive søknader og overbevise givere fra nord.
Mange av dem som jobber der er velutdannede hvite med lang fartstid i kampen mot apartheid. For mange svarte er NGOs blitt et lærested og springbrett til en karriere i det nye statsbyråkratiet, eller til godt betalte stillinger i den private sektor.
CBOs er foreninger for «brødbakere» og andre som overlever på et minimum, de som klarer å sende ungene sine på skolen med nystrøkne klær, og som sørger for at alle får noe å spise hver dag, selv om det er dårlig med både penger, elektrisitet og vann.
Det er de som mangler kapasitet til å kommunisere med oss - vi som sitter på penger og vår ekspertise, og som nå mot år 2000 har funnet ut at løsningen på fattigdomsproblemet blant annet er «kapasitetsutvikling» i sivil sektor.

Statlig støtte. Etter de første demokratiske valgene i Sør-Afrika i 1994 var den nye regjeringen svært positiv til utvikling av det sivile samfunn. I programmet for gjenoppbygging og utvikling - RDP - ble det sagt klart og tydelig at NGOs og CBOs ville få nye oppgaver.
Utfra sine alternative erfaringer, ville de kunne påvirke myndighetenes planer. De skulle samarbeide med lokale og sentrale myndigheter om utviklingsprogrammer både innen utdanning, helse, miljø og boligbygging - og de skulle få statlig støtte.
Men slik gikk det ikke. For i det hele tatt å kunne søke offentlig støtte, måtte organisasjonene presentere såkalte «business-plans», dvs. omfattende virksomhetsplaner som de færreste små organisasjoner var i stand til å utarbeide på egen hånd.

Samme krav. Kravene var de samme enten det gjaldt å forsyne landsbyen med brød eller å drive større programmer. Raskt vokste det fram et sjikt av eksperter som kunne levere riktige «business-plans».
Om planene har ført til «utvikling» for de involverte, er et annet spørsmål.
Så langt kan det vises til mange tykke dokumenter, og det skal heller ikke legges skjul på at mang en fattig landsbyboer har hatt stor glede av å delta på «workshops» både en og to ganger.
Et viktig virkemiddel for å få folk til å delta, er nemlig å servere skikkelig mat og drikke. Deltakerne får en minnerik dag, og vi får oppfylt våre kvoter, både når det gjelder antall workshops og antall deltakere.