India har planer om eget «Norad»
Indias historie som mottaker av bistand fra industriland er velkjent. Det som ikke er like godt kjent, er Indias rolle som giver til andre land. I løpet av det siste tiåret har den ene indiske regjeringen etter den andre vært opptatt av å redusere landets avhengighet av hjelp fra giverland, i en slik grad at bistand nå utgjør mindre enn 0,3 prosent av bruttonasjonalproduktet. I mellomtiden har India etterlatt seg spor i utlandet, ikke minst under tsunamikatastrofen i 2004.
Den gang sendte India blant annet 30 skip, 41 fly, 16 helikoptre, flere medisinske hjelpekorps, et mobilt sykehus og over 16000 hjelpearbeidere i katastrofehjelp til operasjoner i Sri Lanka, Maldivene og Indonesia. Denne innsatsen er først i senere tid blitt skikkelig anerkjent av det internasjonale samfunnet.
Indias program for utviklingshjelp begynte i 1950-årene med beskjeden assistanse til Nepal. Siden den gang har India gitt om lag 12 milliarder kroner i direkte bistand til ulike land. Dersom en legger til kreditter og fagekspertise, er summen omtrent det dobbelte.
I inneværende år vil trolig Indias bistand bli over seks milliarder kroner. Fortsetter utviklingen i samme retning, vil India sannsynligvis bli en netto eksportør av utviklingshjelp i løpet av de neste fem år.
Dette er en ganske dramatisk økning som bygger på forskjellige faktorer, som for eksempel Indias selvbevisste rolle som en kommende makt, landets konkurranse med Kina om politisk innflytelse og energiressurser, og den sterke veksten i landets private konsulent- og ingeniørsektorer.
India har to definerte satsningsområder for sin utviklingshjelp. I første omgang er det den umiddelbare nærhet, det vi si til nabolandene, spesielt Bhutan, Nepal og nå også Afghanistan. Disse landene tilhører en egen gruppe hvor India har klart definerte politiske mål. For øyeblikket omfatter indiske forpliktelser 1,5 milliarder kroner til Nepal, som gjør India til største bilaterale giver i fjellandet. Og siden Karzai ble president i Afghanistan for fem år siden, har India lovet nesten 4,3 milliarder kroner til løpende prosjekter.
Det andre indiske satsningsområdet er Afrika. Det har India gamle kontakter fra den postkolonistiske bevegelsen. Primrose Sharma, som leder et av hovedkontorene for Indias utenrikssaker, sier det slik: «Ironien er at India ofte har mye lavere inntekt per innbygger enn mottakerlandene.»
Generelt kan en si at det er tre hovedtrekk ved indisk bistand. For det første har den til hensikt å trekke veksler på Indias egen erfaring fra fattigdomsbekjempelse og utvikling gjennom en aktiv tilførsel av menneskelig kapital.
For det andre har den til hensikt å øke landets geopolitiske innflytelse ved å involvere seg i den politiske, byråkratiske og militære elite i mottakerlandene. Den siste kategorien er viktig, siden India også er svært aktiv innen militærhjelp til land som regnes som vennlige eller strategisk viktige. Dette inkluderer også autoritære regimer som Usbekistan, Maldivene og Burma.
For det tredje gagner det nasjonale politiske interesser å yte hjelp, som når alt kommer til alt fungerer som eksportsubsidier for overflødige indiske varer.
Interessant nok ser det nemlig ikke ut til at India har fått med seg noen sentrale lærdommer fra sine dager som mottaker, da landet ofte klaget over at mye av bistanden var bundet til kjøp av varer fra giverlandene. Indiske kredittlinjer til å kjøpe indiske varer innebærer noe av det samme, og i noen globale områder blir India, sammen med Kina, omtalt som en «røverkreditor» fordi en mener at landet utnytter tomrommet som er oppstått etter frivillig gjeldsnedskrivning fra industriland.
En idé som er lansert i New Dehli for å møte disse negative oppfatningene er å involvere Indias robuste frivillighetssektor, en realistisk mulighet tatt i betraktning den lange erfaringen til indiske ikke-statlige organisasjoner.
Indias oversjøiske bistandspolitikk står overfor en dramatisk endring, i takt med landets mål om å bli en innflytelsesrik global aktør - med andre ord, større budsjetter og bedre leveringsmekanismer. Som herr Shashank, tidligere leder for Indias utenriksbyråkrati, sier: «det er nå nok styrke og enighet om spørsmålet innen det politiske etablissementet.»
Regjeringen vurderer også å danne en samlende organisasjon for utviklingshjelp som skal gå under navnet: The India International Development Cooperation Agency, med mønster av den nordiske modellen. Mer enn 50 år etter at Norge startet sin India-hjelp, må det være en smule ironisk at Norad snart kan møte en av sine egne mottakerland som konkurrent i markedet!
Subhash Agrawal er forfatter og politisk kommentator i India. Han skriver jevnlig for en rekke aviser og tidskrifter blant annet The Times of India, The Economic Times, Far Eastern Economic Review, Asian Wall Street Journal.
