Ima Keithel (eller «mødrenes marked», på det lokale meiteispråket) ligger midt i den yrende byen Imphal i India, på grensen til Myanmar. Dette er verdens største marked og drives ene og alene av kvinner. Bildet viser noen av kvinnene samlet for å gi velsignelser til lokale politikere.
Ima Keithel (eller «mødrenes marked», på det lokale meiteispråket) ligger midt i den yrende byen Imphal i India, på grensen til Myanmar. Dette er verdens største marked og drives ene og alene av kvinner. Bildet viser noen av kvinnene samlet for å gi velsignelser til lokale politikere.

Her er det markedskvinnene som styrer

Lengst øst i India, ved grensen til Myanmar, ligger verdens største marked drevet utelukkende av kvinner. Historien om Ima-markedet – «mødrenes marked» – er en historie om krig og konflikt, frigjøringskamp og kvinners uovervinnelige pågangsmot.

Publisert Oppdatert

Når de første solstrålene treffer hovedstaden i den avsidesliggende Manipur-delstaten lengst øst i India, har «mødrenes marked» allerede rukket å bli et kaos av farger og aromatiske smaker.

Mellom fiskebodene smeller de skarpe stemmene til husmødre som står i kø for å sikre seg saftig, gyllen karpe fra Loktak-innsjøen i nærheten, mens tidlige kunder rusler mellom bodene som bugner av lokale frukt og grønnsaker, på jakt etter dagens beste råvarer.

Noen meter unna sitter en mild, eldre kvinne stille langs rader av leirvarer og bambuskurver og venter tålmodig på de få kundene hun får i løpet av en dag. 

De driftigste av selgerne vitser for å tiltrekke seg mulige kjøpere, og tilbyr smaksprøver av lokalt godteri og puffet ris. Andre småprater sorgløst med kollegene sine, eller benytter anledningen til å ta seg en liten pause og nyte en bolle med dampet ris og stekt fisk, eller en velfortjent strekk. 

Før de pakker ut varene sine, avlegger mange en rask visitt til «Ima Imoinus», gudinnen for rikdom og handel og markedets høye beskytter. Der legger de igjen en passende offergave for dagen.

Markedet Ima Keithel (eller «mødrenes marked», på det lokale meiteispråket) ligger midt i den yrende byen Imphal, på grensen til Myanmar. Dette er et av verdens største marked og drives ene og alene av kvinner. Rundt 10 000 av dem jobber her hver eneste dag. De selger alt fra matvarer til tekstiler, kniver, leker og religiøse gjenstander.

Regionens økonomiske hjerte

Ima Keithel består av tre pagode-lignende basarer ved siden av hverandre, hver av dem en betongbygning i flere etasjer. Hver mor eier sin bod, som vanligvis går i arv i generasjoner – etterfølgerne plukkes ut blant søstre, døtre og svigersøstre. Bortsett fra noen få bud som bærer varer inn til markedet, har ikke menn tillatelse til å jobbe her.

– Dette markedet har alltid vært drevet av kvinner. Vi ville ikke vært bekvemme med menn rundt oss, forteller 72 år gamle Lalita Soibam, en fiskeselger som har jobbet her de siste 37 årene.

Victoria Oibam (50) selger bananer.
Victoria Oibam (50) selger bananer.

– Her kan vi snakke om sensitive familieanliggender, forretningens opp- og nedturer, eller om venner vi ikke har sett på mange år. Så åpent kan vi aldri snakke hjemme, i stemmer 50 år gamle Victoria Oibam, som driver en bananbod.

Det unike markedet symboliserer den ekstraordinære makten som lokale kvinner nyter godt av. 

Tøffe og frittalende som de er, har de såkalte imaene – markedskvinnene – greid å beskytte sine barn og ektemenn gjennom århundrer med krig og vold, i det som er et av Indias mest utsatte og ustabile hjørner. 

De går foran med et eksempel som står i sterk kontrast til resten av India, hvor det de siste årene er blitt utført en uendelig serie grusomme kriminelle handlinger mot kvinner – som har synliggjort den prekære stillingen deres i det indiske samfunnet.

Fremveksten av disse imaene sammenfaller med markedets fremvekst på 1500-tallet. Da var Manipur fortsatt et føydalt og militarisert samfunn, og lokale menn var ofte leilendinger eller ute i krig mot nabolandet Burma (dagens Myanmar).

Kvinnene ble ofte etterlatt og måtte ta seg av alt annet – husholdninger, barn, åkre og handel. 

Takket være Imphals strategiske beliggenhet midt i Manipur, ble det som begynte som et midlertidig utemarked, der det ble drevet byttehandel av mat til overs, langsomt forvandlet til hele regionens økonomiske hjerte.

Og det bidro til å gi kvinner stadig mer innflytelse.

Lokale husmødre vandrer gjennom markedsgangene på jakt etter gode tilbud.
Lokale husmødre vandrer gjennom markedsgangene på jakt etter gode tilbud.

– Markedet ble et slags folkets parlament, hvor varer og nyheter fra hele staten ble delt, og hvor politiske, sosiale og kulturelle krefter kom sammen, forklarer Ch. Priyoranjan Singh, professor i økonomi ved Manipur-universitetet. 

Markedet og dets mødre spilte en fundamental rolle i å forme Manipurs moderne identitet. I 1904 var imaene de første til å stå opp mot britene i sin motstand mot tvangsarbeidet ektemennene måtte ta. Kvinner stengte markedet en hel uke, hvilket førte til at fem tusen mennesker tok til gatene og tvang kolonimakten til å gjøre retrett. 

I 1939, i sinne over måten britiske styresmakter eksporterte lokal ris til andre deler av India på, stilte mødrene seg på nytt opp mot hæren. Med bare never som våpen ble mange av dem påført alvorlige skader og kastet i fengsel. Denne Anishuba Nupilan (eller «den andre kvinnekrigen») har blitt et historisk landemerke i Manipur og markeres hvert år 12. desember ved et spesialbygd minnesmerke.

Minnesmerket for «den andre kvinnekrigen».
Minnesmerket for «den andre kvinnekrigen».

Økonomisk uavhengighet

Kvinnenes aktivisme vedvarer den dag i dag. En solfylt morgen stopper en gruppe politikere som skal reise til Delhi for å møte med medlemmer av landets regjering, innom markedet for å få mødrenes velsignelse. Da stanser aktiviteten i Ima Keithel opp, og alle stenger bodene sine og setter seg sammen ved hovedinngangen for å høre på lokalrepresentantene sine. På slutten av talen legger politikerne seg på bakken, mens mødrene reiser seg. Med knyttnevene i været roper de ut sin støtte til delegasjonen.

– Vi låner mødrenes ånd, for alle bevegelser starter i Ima Keithel, roper en politiker midt i mødrenes rop av glede og motstand, før de drar videre til flyplassen.

En halvtime senere er det rolig og bodene er åpne igjen. Forretningskvinnene på tekstilmarkedet, alle elegant kledd i tradisjonelle fargerike phanek-drakter, sitter bak hauger av skjorter og sjal og deklamerer hvordan deres tekstiler er av bedre kvalitet.

Blant dem er Kalpana Chanu Akoijam, en energisk ung kvinne på 36 år som begynte å jobbe på markedet for ti år siden. «Mødrenes marked» er tradisjonelt forbeholdt middelaldrende selgere og Akoijam er den første ugifte kvinnen som noen gang har fått tillatelse til å jobbe her. 

Kalpana Chanu Akoijam (36) er ansatt av kvinnen som eier boden. Her har hun jobbet i ti år, og var en av de første ugifte kvinnene som fikk lov til å jobbe på markedet.
Kalpana Chanu Akoijam (36) er ansatt av kvinnen som eier boden. Her har hun jobbet i ti år, og var en av de første ugifte kvinnene som fikk lov til å jobbe på markedet.

For tiden driver hun en bod som selger tekstiler og eies av en eldre kvinne. Hun er fortsatt på leting etter en ektemann. Selv om hun innrømmer at hun noen ganger blir ertet av de andre kvinnene, er hun ikke klar for å oppgi friheten sin for en mann.

– Jeg er stolt av at jeg er økonomisk uavhengig, og dersom jeg noen gang gifter meg, kommer jeg aldri til å be min mann om så mye som et øre, sier hun bestemt, og legger til: 

– Jeg håper jeg kan få min egen bod i fremtiden, men ingen er villig til å selge meg en.

De siste tiårene har myndighetene ved flere anledninger forsøkt å fjerne Ima Keithel for å lage plass til butikker, supermarkeder og banker. Alle forsøkene har mislyktes i møte med mødrenes store motstand, gjennom organiseringen av ukelange massive streiker, som igjen har satt hele statens økonomi på vent. 

Da myndighetene i 2005 kom med forslag om en omstrukturering av markedsbygningene, overnattet mødrene der i to og et halvt år for å beskytte det mot makttiltredelse.

– Dag og natt var vi her, vi solgte varene våre, og lagde mat og sov sammen, minnes Radhesana Rajkumari, som er en 72 år gammel tekstilselgerske og president for en av de mange kvinneorganisasjonene som styrer markedet. 

– Både sønnen min og broren min døde i den perioden, men jeg kunne ikke gå i begravelsen. Det viktigste var å berge markedet.

Denne delen av markedet er forbeholdt tekstiler i alle mulige slags farger.
Denne delen av markedet er forbeholdt tekstiler i alle mulige slags farger.

Stilte myndighetene til ansvar

Takket være det de har tjent, har mange kvinner vært i stand til å forsørge familiene sine og støtte barna økonomisk. Sanghai Okram, en 72 år gammel analfabet med svak stemme som selger sengetøy og håndklær, har kunnet gi alle barna sine skolegang og dekke ektemannens legeutgifter. Okram betaler også for barnebarnets ingeniørstudier i Dehli.

Sanghai Okran (72) har hatt råd til å sende alle ungene sine på skolen. Og vel så det.
Sanghai Okran (72) har hatt råd til å sende alle ungene sine på skolen. Og vel så det.

– Jeg håper bare han vil klare å skaffe seg en god jobb. Først da kan jeg begynne å tenke på å pensjonere meg, sier hun lattermildt.

– Mange leger og ingeniører har disse kvinnene å takke for sine utdannelser og karrierer, forklarer Nomita Khongbamtabam, en av Imphals mest anerkjente journalister. 

Mange har allerede tjent nok til å kunne nyte en behagelig pensjonstilværelse, men likevel er tilknytningen til markedet så sterk at det er vanskelig å gi slipp. Den daglige rutinene med å stå tidlig opp, ordne i hjemmet og gå på arbeid får dem til å føle seg levende og som en del av samfunnet.

– Før aviser og massekommunikasjon kom, var Ima Keithel det viktigste informasjonssenteret her. Og det er det fremdeles. Ingenting blir viktig hvis det ikke blir rapportert om her, fortsetter Khongbamtabam. 

Etter uavhengigheten og opptakelsen i unionen India var Manipur preget av en tiår lang krig mellom indiske styrker og flere ulike opprørsstyrker som kjempet for frihet. Da sivile ble ofre for volden, var det mødrene som stilte myndighetene til ansvar.

I 2004 ble en ung kvinnelig aktivist arrestert av en indisk paramilitær gruppe og senere funnet død. Hun var blitt brutalt voldtatt, skutt og lemlestet. I det som ble en av de kraftigste protestene som noen gang har forekommet i Manipur, møtte tolv imaer kliss nakne opp foran militærbygningene og ropte slagord som «voldta oss også, Indias hær». 

Lamslåtte og skamfulle over kvinnenes mot, fjernet indiske myndigheter de paramilitære fra sentrum av byen og opphørte unntakstilstanden som hadde vært påtvunget Imphala siden 1958.

Med tiden er forholdet mellom imaene og lokalt politi blitt betydelig bedre.

– Jeg er konstant i kontakt med dem, sier K. Chandrashekhar Singh, politibetjenten med ansvaret for politistasjonen i sentrum. 

– De har ofte gitt oss informasjon om hendelser på markedet som har hjulpet oss å forhindre kriminalitet, eller hjulpet oss å løse saker.

– Må tas vare på

Etter tiår med uroligheter, har Manipur endelig begynte å puste. De militære aktivitetene er redusert, noe som førte til en økning i turisme til denne vakre, urørte regionen. Ima Keithel er en av Manipurs hovedattraksjoner, og lokale myndigheter har nå begynt å verdsette den livsviktige rollen markedet kan spille for å promotere Manipur ute i verden.

– Det er et kvinnemarked og jeg vil at det skal fortsette å være som det er. Det som gjør markedet unikt, må tas vare på, sier Dr. Najma Heptulla, tidligere guvernør i Manipur.

En kvinne tar en lur midt på dagen.
En kvinne tar en lur midt på dagen.

Men økonomiske behov og den gradvise åpningen av regionen medfører også forandringer for markedet.

– Tradisjonelt har Ima Keithel vært forbeholdt eldre kvinner som er ferdige med overgangsalderen. De har ikke hatt så mye å gjøre i hjemmet, så det har vært et slags tidsfordriv, forklarer Takhellambam Deepamanjuri Devi, førsteamanuensis i sosiologi ved Manipur-universitetet. 

– Det var ikke akseptabelt for unge kvinner å jobbe på markedet, men nå møter du mange som jobber med småbarn på ryggen. Det viser hvor stort ansvar de har for å tjene penger til familien.

Mat og krydder selges på markedet.
Mat og krydder selges på markedet.

Mange av de yngste selgerskene tilhører de tusenvis av uformelle og sesongbaserte selgerne i gatene rundt markedet. De kommer fra fjellene rundt Imphala med noen få hjemmedyrkede grønnsaker så tidlig som klokken tre om morgenen, og drar igjen så snart de har solgt dem. De utgjør det store flertallet av selgersker, og likevel er deres tilstedeværelse en konstant kilde til spenning blant imaene, som i motsetning til dem betaler skatt og klager over urettvis konkurranse. 

Uformelle selgere utenfor markedet er stadig kilde til konflikt.
Uformelle selgere utenfor markedet er stadig kilde til konflikt.

Politiet forsøker å holde en skjør våpenhvile ved å la de uformelle selgerne få lov til selge i noen timer hver dag, men mange blir værende utover den tilmålte tiden fordi de må. Med høy arbeidsledighet og få økonomiske muligheter i regionen har de ikke noe annet å ta seg til. 

– Markedet viser både rikholdigheten i våre jordbruksprodukter og tragedien som arbeidsledighet og fattigdom fører til, på én og samme tid, sier økonomiprofessor Priyoranjan Singh bittert.

Myndighetene har forsøkt å flytte de uformelle selgerne til et annet marked, med mål om å redusere størrelsen på Ima Keithel.

– Det fungerte ikke, fortsetter Singh. 

– Kvinnene vet at kundene deres er vant til utvalget, den gode kvaliteten og de rimelige prisene på dette markedet, så de foretrekker å ta den lange reiseveien og heller selge her.

Idet sola går ned over Imphal-dalen, begynner imaene å pakke ned varene sine i metallbokser før de skal hjem.  I nok en demonstrasjon mot landets myndigheter blir tusenvis av stearinlys tent og plassert rundt basarinngangene. Der skal de brenne hele natten, og pakke byen inn i mødrenes beskyttende favn.

Om natten er det jobben til unge gutter å sove på markedet for å hindre tyveri av varene.
Om natten er det jobben til unge gutter å sove på markedet for å hindre tyveri av varene.

Epilog: Den siste tiden har den etniske volden tiltatt i Manipur. Over 100 mennesker er drept og nesten 40 000 fordrevet som følge av angrepene, ifølge Human Rights Watch.

Powered by Labrador CMS