Indias bønder følte seg utelatt

Landets utstillingsvindu mot verden - IT-bransjen - blomstret, inflasjonen var lav, skatteinngangen hadde økt med 15 prosent, privatiseringskampanjen var gjenopptatt og aksjeverdien var den beste på tre år. Den årlige økningen i bruttonasjonalproduktet passerte 8 prosent - den høyeste noen sinne. Fredssamtaler mellom India og Pakistan hadde blitt gjenopptatt i januar, noe som ledet frem til dannelsen av South Asian Free Trade Area og en minneverdig serie av cricket-kamper der India innkasserte en pen seier.
Alt pekte i riktig retning for den sittende regjeringen, samtidig som statsminister Vajpayees eget image sto sterkt etter seks år ved makten. Derfor var det ingen overraskelse at de fleste meningsmålingene på denne tiden viste at den sittende koalisjonsregjeringen ville vinne en overbevisende seier, med nesten to tredeler av setene i parlamentet.

Enorm overraskelse. Men det var den gang. Før Indias 650 millioner velgere hadde talt. Etter en lang valgkamp, og i motsetning til hva folk flest og internasjonale observatører trodde, tapte Vajpayees regjeringskoalisjon valget. Det viktigste opposisjonspartiet Kongresspartiet ble stemt tilbake til makten, dog uten majoritet i parlamentet. Partiet leder nå en ny koalisjonsregjering. Som om ikke dette var nok utgjør kommunistpartiene nå den tredje største blokken i parlamentet. Dette utgjør deres sterkeste representasjon noen sinne, og de er en innflytelsesrik del av den nye koalisjonen. Samtidig med dette politiske jordskjelvet på nasjonalt nivå ble også to respekterte reformistledere i de store sørlige delstatene Andrah Pradesh og Karnataka (hvor mye av Indias IT-industri holder til) vraket av velgerne i parallelle valg.

Uten sidestykke. Men overraskelsenes tid var ikke over. På toppen av alt, annonserte lederen av Kongresspartiet, Sonia Gandhi, plutselig at hun ikke ville bli statsminister og lanserte Manmohan Singh i stedet. Singh er høyt respektert for sin integritet og sin progressive økonomiske agenda, men mindre kjent for sin politiske kløkt og hvilke utenrikspolitiske tanker han har. Alt i alt har verdens største og mest pulserende demokrati vært vitne til en politisk storm uten sidestykke i moderne tid.

Spredte fortvilelse. Folk flest mener Vajpayee-regjeringen tapte på grunn av sitt evinnelige gnål om at «nå går alt så mye bedre» - en framgang som ikke eksisterte på landsbygda. Budskapet virket mot sin hensikt. Det spredte heller en følelse av ytterligere fortvilelse til de 70 prosent av Indias befolkning som fremdeles bor på landsbygda.
Kanskje er denne analysen riktig, men det er samtidig grunn til å påpeke at fattigdommen generelt er betydelig redusert i India, fra 36 prosent av befolkningen i 1990 til 26 prosent i 2000. I tilegg har India gradvis forbedret sin posisjon på internasjonalt anerkjente indikatorer, inkludert UNDPs Human Development Index.

Dobbeltspor. Uansett hva man måtte mene om den forrige regjeringen, er det et faktum at den fikk utrettet mer enn sine to forgjengere, og uten tvil ivret mer for økonomiske reformer enn noen andre grupper.
Problemet har ikke vært reformene i seg selv, men deres skjeve utslag på fordelingen av goder. Med økonomisk liberalisering har ulikhetene i landet økt - både mellom Indias forskjelllige regioner og mellom byene og landsbygda. Flere mennesker har det bedre i dag enn i går, men det har vært for mye fokus på servicesektoren, som it og finans, og for lite fokus på industriproduksjon og landbruk.
Liberalisering, globalisering og åpning av nye markeder har gitt framgang, men ikke for hele India. En av de positive tingene ved dette valget at man nå ytterligere har tydeliggjort det skjøre og ubalanserte ved dobbeltsporet India befinner seg på, mellom utviklingen av det urbane og utviklingen på landsbygda.

Subhash Agrawal er redaktør i India Focus, med base i New Dehli.