Indias manglende kvinner

India har fått en ubalanse i sin kjønnsmessige sammensetning som kan få store og alvorlige demografiske konsekvenser. Den indiske kvinnebevegelsen, som de siste tiårene har jobbet kontinuerlig med å sette kvinners situasjon på dagsorden, og som har gjort mye for å kartlegge undertrykking av kvinner, har høy bevissthet rundt problemet. Indiske myndigheter ser imidlertid ut til å mangle en systematisk politikk for å rette opp den kjønnsmessige skjevheten i befolkningen.

Det økende gapet mellom antall kvinner og menn i Indias totale befolkning har sammenheng med en samfunnsstruktur som favoriserer menn. Økonomiske faktorer kan langt på vei forklare mannsdominansen i det indiske samfunnet. Et velkjent uttrykk for familiers generelle ønske om sønner er praksisen med medgift. Å gifte bort døtre er kostbart. Å gi og å motta medgift har vært forbudt i India siden 1961, men skikken er likefullt svært utbredt. Medgift kan være penger eller materielle goder. Kjøleskap og andre hvitevarer såvel som scootere er ettertraktede medgiftsvarer som gir økt status. Lavere klasser og kaster ønsker å kopiere forbruksmønsteret til mer velstående lag. Dessuten er selve bryllupet ofte en svært kostbar affære. Giftermål er en sentral begivenhet i indiske kulturer, og feiringen kan strekke seg over flere dager. Kostnadene dekkes stort sett av brudens foreldre.
I et land som India, der pensjonsordninger er svært mangelfulle og det offentlige velferdsapparatet ofte fraværende, er familier gjerne henvist til sine nærmeste for økonomisk trygghet. Mange foreldre ser på sønner som en investering i alderdommen. I motsetning til døtre som forsvinner inn i en annen familie ved ekteskap, er det forventet at sønnene i tidens fylde vil påta seg forsørgeransvar for sine foreldre.
India er i stor grad fortsatt et jordbrukssamfunn. Noen forskere har påpekt at de siste tiårenes endringer i jordbruksstrukturen kan ha negative konsekvenser for kvinner. Når selvbergingsjordbruk legges om til kommersielt landbruk, vil ofte kvinnens innsats som jordbruksarbeider marginaliseres ved at hun får en mindre selvstendig stilling som produsent. I tillegg fører salgsjordbruk til at mer penger kommer i omløp på landsbygda. Dette bidrar til høyere forventninger om medgift og enda mer omfattende bryllupsfeiring. Den generelle fertilitetsnedgangen India nå opplever gagner heller ikke kvinnekjønnet, viser undersøkelser. Befolkningen fortsetter å øke, men i langsommere tempo enn tidligere. Familier ønsker færre barn, men etterspørselen etter sønner endres lite.

Så langt ser det ikke ut til at kvinneunderskuddet har ført til at kvinner blir høyere verdsatt, i tråd med enkel økonomisk teori. Det er flere former for undertrykking som tilsammen bidrar til at det blir stadig færre kvinner i forhold til menn. Noen av disse er indirekte og kan vanskelig påvises konkret. Et problem er en skjev fordeling av ressurser innad i husholdet. Det vil si at dersom en families ressurser er begrenset, vil foreldrene favorisere sønner framfor døtre når det gjelder adgang til ernæringsmessig riktig kost, primærhelsetjenester og skolegang. En generell neglisjering av jenters behov gjennom oppveksten har ført til at dødeligheten blant jenter i visse områder er opptil tre ganger så høy som for gutter.
Familiers ønske om sønner fører til at jentefostre aborteres. Å ta abort på kjønnsspesifikt grunnlag er forbudt i India. Likefullt forekommer det i stor grad, særlig i byene, der tilgangen til ultralyd er større enn på landsbygda. Leger har ikke lov til å oppgi barnets kjønn, men endel er mottakelige for bestikkelser. Noen familier er villige til å betale store summer for å få vite om de skal ha en sønn eller en datter. Med mobile ultralyd-tjenester i visse delstater kan også landsbyfolk i økende grad få vite barnets kjønn. Forskerne regner med at omkring to millioner jentefostre aborteres i India hvert år på grunn av «feil» kjønn.

Den mest ekstreme formen for undertrykking er utvilsomt drap på nyfødte jentebabyer, en skikk som også er påvist i andre asiatiske land. Mye tyder på at denne praksisen i India er blitt mer omfattende i løpet av de siste tyve årene, uten at forskerne vet årsaker til økningen. Det forekommer mest blant enkelte kaster i visse områder på landsbygda, men også blant fattige i byene. Det er lite forskning rundt temaet, delvis fordi det er et følsomt og vanskelig felt å forske på. Det man vet er at bare i sjeldne tilfeller blir datter nummer en drept. Også neste datter har gjerne gode overlevelsesmuligheter. Som regel skjer det når antallet døtre vurderes som for mange for familiens totale økonomi.
Fram til midten av 1980-tallet var indiske myndigheter lite villige til å innrømme at nyfødte jenter ble drept. En artikkel i det seriøse tidsskriftet India Today satte imidlertid temaet på dagsorden. Noen få år senere påviste frivillige organisasjoner at praksis forekom blant visse kastegrupper, særlig på landsbygda i delstaten Tamil Nadu i sør-India. BBC og andre utenlandske medier begynte å interessere seg for fenomenet, noe som etterhvert ble pinlig for delstatsmyndighetene.

Tidlig på 1990-tallet erklærte Tamil Nadus daværende delstatsminister, den mektige Jayalalitha Jayaram, at hun ville utrydde skikken. Med høy politisk profil lanserte hun et kontroversielt støtteprogram for å bedre jenters situasjon. Hun etablerte et såkalt «krybbe-program» i utvalgte distrikter i delstaten, der forekomsten av jentedrap var spesielt høy. Her kunne foreldre levere uønskede døtre slik at andre kunne ta hånd om dem. Familier som bare hadde døtre ble dessuten lovet økonomisk støtte mot at en av foreldrene steriliserte seg. Noen av pengene skulle settes inn på sperret konto, til datteren var 21 og gifteklar, med behov for økonomisk hjelp til å betale medgiften. På slutten av 1990-tallet iverksatte myndighetene i Delhi liknende tiltak både med krybbe-program og økonomiske støtteordninger, men uten å kreve sterilisering som «gjenytelse».

Kvinneaktivister har påpekt det utilstrekkelige i de ordningene som er iverksatt, både i Tamil Nadu i sør og sentralt i hovedstaden. De hevder at krybbe-programmene signaliserer at det er greit å kvitte seg med døtre når det blir for mange av dem. Dessuten bidrar økonomiske støtteordninger til å legitimere og legalisere den utbredte, men forbudte, medgifts-praksisen. Programmene gjør noe med symptomene, men er altfor overflatiske til å trenge til bunns i problemet. Utbredt fattigdom, analfabetisme og begrenset tilgang til primærutdanning og helsetjenester forsterker undertrykking av kvinner.
Foreldre velger å investere sine begrensete ressurser i sønner framfor døtre. Samtidig er preferansen for sønner sterk også blant økonomisk mer velbeslåtte, så bildet er ikke entydig relatert til fattigdom og underutvikling. Her kommer komplekse kulturelle og religiøse faktorer inn. Det er den eldste sønnes oppgave å utføre ritualer i forbindelse med foreldrenes dødsfall. Endel organisasjoner er derfor også engasjert i holdningsskapende arbeid, som for eksempel gateteater der den eldste jenta utfører ritualene.
Drap på jentebabyer er vanskelig å etterforske. Tidligere i Tamil Nadu ble uønskede jentebarn gitt giftig plantesaft blandet i morsmelken. Under kolonitiden rapporterte britene om identiske forgiftningsmetoder i vidt forskjellige områder av delstaten, som lenge var isolert fra hverandre grunnet dårlig kommunikasjon. Det kan tyde på at kunnskap om jentedrap er noe som er blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Etter at politietterforskning ble mer vanlig på 1990-tallet, foretrekker foreldrene andre metoder som er vanskeligere å etterspore ved en eventuell obduksjon. Istedenfor forgiftning sultes barnet til døde. I noen tilfeller utsettes det for kulde ved å rulles inn i våte håndklær, slik at det får lungebetennelse og dør «naturlig». Mye tyder på at mange dødsfall er blitt kamuflert som dødfødsler. Korrupte leger har vist seg villige til å utstede falske dødsattester. Manglende entusiasme fra et ineffektivt politi gjør neppe saken bedre.

Endel tiltak kan iverksettes både for å hindre jentedrap spesielt og for å redusere dødeligheten blant jenter generelt. Rådgivning til gravide, tett oppfølging under svangerskapet og bevisstgjøring rundt amming og helse er viktige virkemidler for å bedre jenters situasjon. Obligatorisk utdanning for alle barn, både gutter og jenter, er i seg selv et viktig likestillingstiltak i et land der analfabetismen er betydelig høyere for kvinner enn for menn. Holdningsskapende arbeid kan bidra til å heve kvinners status i et mannsdominert samfunn.
Det er imidlertid tvilsomt om innsatsen til indiske og utenlandske organisasjoner alene kan gjøre noe med kvinneunderskuddet. Det som trengs er en systematisk og helhetlig politikk fra myndighetenes side, utfra en grundig vurdering av hvilke virkemidler som vil ha størst effekt på lengre sikt. Dette fordrer en uttalt politisk vilje framfor en satsing på kortsiktige og kontroversielle programmer. Så langt ser denne politiske viljen ut til å mangle.

Eldrid Mageli er stipendiat ved Historisk institutt, universitetet i Oslo, og skriver en doktoravhandling om NGO-aktivisme i Calcutta. Hun har tidligere blant annet utgitt en bok om kvinneorganisering i India.