Ingen dårlig samvittighet
I SIN IVER etter å fremme rollen til alternative energiformer i bistandsforvaltningen, kritiserer Harald N. Røstvik i sitt innlegg «Vannkraft, hetebølge og bistand» i Bistandsaktuelt nr 10. 2003, vannkraften på flere premisser som kanskje hadde noe for seg for 10-15 år siden, men ikke i dag. Med de standarder og prosedyrer for Environmental Impact Assesment (EIA) som i dag foreligger i mange av mottakerlandene selv, og ikke minst fra de multilaterale utviklingsbankene, stilles det faktisk meget store spørsmålved fortreffeligheten av gigantiske vannkraftutbygginger i u-land.
NORAD støtter seg prinsipielt til både landets egne EIA lover/forskrifter og utviklingsbankenes prosedyrer. En EIA «bankable» standard inneholder strenge krav til vurdering av alternative prosjekt løsninger (f. eks. damplassering, damhøyde, flomløpsutforming) og strategiske alternativer for utnyttelsen av kraftpotensialet samt vurdering av kraftprognoser der muligheten til å utnytte «demand side management» også er med. I grundige strategiske analyser av vannkraftprosjekter skal potensialet for å utnytte desentraliserte og alternative energikilder også vurderes.
FEILEN RØSTVIK begår er at han setter likhetstegn mellom det å gjennomføre studier av vannkraftpotensiale og realiteten i støtte til store menneskefordrivende, kostnadsoverskridende vannkraftutbygginger i u-land. Mennesker blir ikke fordrevet før man eventuelt bygger prosjektet og kostnadsoverskridelser kan ikke forekomme før kostnader er påløpt. Slike problemer, som er velkjente fra flere famøse prosjekter, har nettopp ført til at man har skjerpet kravene til planlegging og gjennomføring der sosiale og økologiske hensyn står sentralt.
FORDI SLIKE prosjekter er meget kapitalkrevende er det nødvendig med grundige planleggingsprosesser der en rekke realistiske og mindre realistiske alternativer ofte må vurderes. Man bedriver ikke slik planlegging fordi alt skal bygges, men fordi man må forsikre seg om at de beste alternativene i teknisk, økonomisk og miljømessig henseende blir valgt. Slik må planlegging foregå på dette nivået om utbygger skal gjøre seg håp om å bli vurdert seriøst av de store internasjonale finansieringsinstitusjoner.
I ØST-TIMOR, som nevnes av Røstvik, der studien nettopp er igangsatt, foreligger det foreløpige planer om en dam på cirka 50 meters høyde, andre dammer er kun terskler. Det er ikke snakk om å tre noe som helst «ned over hodet på Asias nest fattigste land, uten en eneste motforestilling», men å assistere dem i å vurdere hvordan deres beskjedne vannkraftressurser kan utnyttes på forsvarlig grunnlag. Ingen bestemmelser kan tas for slik utnyttelse før alle alternativer er grundig vurdert og stilt opp mot hverandre og mot andre måter å møte fremtidig energibehov på. Miljømessige ulemper av sosial og naturmessig art vil bli analysert, foreslått minimalisert ved avbøtende tiltak og inkorporert i den tekniske planleggingen og økonomiske analyse. Motforestillinger vil i høy grad bli avdekket og prosjektene vil bli endret eller eventuelt foreslått skrinlagt som en naturlig del av planleggingsprosessen.
ASIABANKENS EIA-krav og vurderinger av alternativer blir lagt til grunn. Det er vanskelig å skjønne at en gave fra NORAD i form av en gjennomført planleggingsprosess og et sett rapporter skal kunne oppfattes som et overgrep mot lokalbefolkningen. Men om dette ble gjennomført med manglende åpenhet og uten hensyn til lokale forhold, slik det skjedde tidligere og som altså ville være i strid med dagens krav til slik planlegging, ville Røstvik hatt et poeng. Men slik er ikke lenger situasjonen i NORAD-finansierte prosjekter og vi som arbeider med dem har faktisk ikke dårlig samvittighet.
(Erik Helland-Hansen er seniorrådgiver i Norconsult AS.)
