Ingen spør Norge om landbruk?

På et åpent seminar på Miljøhuset i Oslo 24. november uttaler Solheim at den nye regjeringen arbeider med en revidert strategi for utviklingssamarbeid med mer vekt på konfliktløsing og konfliktforebygging, kvinner og miljø. Man vil gi mindre penger til Verdensbanken og mer penger til et reformert FN, fortsette støtten til det sivile samfunn gjennom frivillige organisasjoner og spesielt prioritere områder der Norge har «komparative fortrinn».
Dette er viktige politiske signaler. Men, i forbindelse med en vurdering av Norges komparative fortrinn spøkte Solheim med at ingen spør Norge om bistand på landbrukssiden, angivelig fordi Norge ikke har noe å bidra med der. Forskere og NGO-folk i salen vekslet overraskede blikk. Var dette begravelsen for den nye landbrukshandlingsplanen som Hilde lanserte med brask og bram i mai 2004? Betyr dette avvisning av det som står om landbruk i Stortingsmelding nr 35 og i SVs egen bistandsutredning fra 2004? Og hvorfor snakket ikke Solheim om «grønt» miljø, men bare om den «brune» delen av miljøutfordringene? Hva er det egentlig vår nye freds- og miljøvennlige utviklingsminister fra SV vil fortelle oss?

Solheim uttalte at man vil prioritere globale utfordringer knyttet til klima, forurensing, olje og energi innenfor miljøfeltet. Kina og India ble trukket fram som spesielt viktige samarbeidspartnere.
Vi er enige i at de brune miljøutfordringene knyttet til luft- og vannforurensing fra industri og trafikk i byene er viktige i land som India og Kina. Men hva med miljøproblemene i Afrika? De er langt på vei av en annen art enn i Asia. I Afrika har vi en situasjon med alvorlig miljødegradering av de fattiges grunnleggende produksjonsressurser. Omtrent 2/3 av befolkningen i Afrika får sitt levebrød direkte fra land og andre naturressurser. Fattige må gripe de muligheter de har som i hovedsak består av landbruk, fiske og å sanke det de kan i skog og utmark. Når miljøet forringes er det de fattige på landsbygda som får svi. Alternativ sysselsetting i industri eller tjenesteyting finnes ikke for de fattige.
Miljøutfordringene i Afrika krever en annen grunnleggende forståelse av samfunnsstruktur og forutsetter andre prioriteringer enn i India og Kina, selv om de «brune» miljøutfordringene også er til stede i Afrika.
Hva med å fokusere miljøsatsingen mer på fattigdomsbekjempelse, og på strategier som knytter sammen matproduksjon, matvaresikkerhet, miljø, kvinner og helse; til det man kunne kalle integrert og miljøvennlig fattigdomssatsing?

På målsettingssiden går vi ut i fra at Norge fortsatt skal følge opp FNs tusenårsmål. Tusenårsmål nr 1 sier at fattigdom og sult i verden skal halveres innen år 2015. Landbruk har en sentral plass i Stortingsmelding nr 35 - der også de nåværende regjeringspartiene la stor vekt på målet om reduksjon av fattigdom og sult. Støtte til landbruk- og miljøtiltak ble sett på som viktige virkemidler i så måte. Landbruk er viktig for matsikkerhet, sysselsetting, for sikring av økonomisk vekst og ikke minst når det gjelder kvinneorientert utvikling.
I Afrika står landbruket for omtrent 2/3 av sysselsettingen, 2/3 av det private forbruket (mot 18 prosent i Norge) og halvparten av eksportinntektene. Antall kronisk underernærte (den stille sulten) er mer enn fordoblet i løpet av de siste 30 årene samtidig som landbruksproduksjon per innbygger har vært synkende. Det er nå bare i Afrika at fattigdom og matvareusikkerhet øker. Globaliseringen har bidratt til å marginalisere Afrika, bl.a. fordi Afrika er avhengig av eksport av landbruksråvarer som f. eks. bomull, kaffe og kakao hvor det har vært synkende priser, samtidig som nasjonal matproduksjon i økende grad må konkurrere med subsidierte importerte matvarer.
Norge kan ikke lukke øynene for sulten i Afrika. Det å sende inn lastebiler med nødhjelp er nødvendig på kort sikt, men ikke tilstrekkelig på lengre sikt. Vi må også, i en to-trinns strategi, bidra til løsninger gjennom langsiktig utviklingssamarbeid på landbruks- og matvaresikkerhetssiden. Det har over tid utviklet seg en stor industri innen nødhjelp der bønder i USA, ulike kommersielle mellomledd og frivillige organisasjoner finansieres ved hjelp av kornhandel og tjener mye penger på sulten i Afrika. Både politisk, økonomisk og ut i fra solidariske vurderinger må Norge gjøre noe for at hungerkatastrofer ikke gjentar seg til stadighet og at behovet for nødhjelp reduseres. Et slikt grep forutsetter større vekt på langsiktig bistand; selv om slik bistand mediemessig er mindre synlig og dessverre ofte blir politisk nedprioritert.

Solheim vil satse mer på konfliktløsing og konfliktforebygging. Det støtter vi sterkt opp om. Men hva skal Solheim gjøre for å skape varig fred og hvordan skal han forebygge konflikter?
Sammenhengen mellom konflikt og fattigdom er kompleks. Studier viser at fattigdom ikke nødvendigvis fører til konflikt, men at konflikt alltid fører med seg økt fattigdom. For å skape varig fred og forebygge konflikt, er det viktig at folk har dekket grunnleggende behov til mat og vann, helse- og utdanningstilbud og muligheter for inntekt.
Halvparten av alle fredsavtaler ender i nye konflikter. Hvordan skal Solheim sikre at det ikke skjer f. eks i Sudan? Hva skal folk leve av i Sør-Sudan? Nødhjelp? Mange av de internt fordrevne fra Sør-Sudan har flyttet eller er i ferd med å flytte tilbake. Landbruket er stort sett den eneste mulighet for å overleve. Over 90 prosent av befolkningen i Sør-Sudan har landbruk som levevei. Solheim kan gjerne satse på olje, men det er tvilsomt at oljesatsing alene vil kunne være løsningen for de mange sørsudanere som desperat trenger noe å leve av. De har også enorme forventninger til at fredsavtalen skal føre med seg forbedringer i deres levekår.

Solheim hevder at u-landene ikke spør Norge om landbruksbistand og tillegger den manglende etterspørselen at Norge ikke har komparative fortrinn eller relevant kompetanse på landbruk. Hvor i all verden har Solheim dette fra?
For det første er det rett og slett galt at våre samarbeidspartnere ikke etterspør norsk kompetanse og norske ressurser på feltet. For det andre; er det virkelig slik at Norge ikke har noe kompetanse på landbruksutvikling?
Hva med våre frivillige organisasjoner som f. eks Utviklingsfondet, Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp som har opparbeidet seg betydelige kompetanse og har mange prosjekter som bruker landbruk som et redskap til å redusere sult og fattigdom?
Hva med CMI, SUM, og ikke minst Noragric og andre miljøer rundt Universitetet for Miljø og Biovitenskap i Ås som har samarbeidet med søsterinstitusjoner i sør i over 40 år. Man har bidratt til kapasitetsstyrking og oppbygging av universiteter viss kunnskap nå kommer de fattige til gode. Sterke fagmiljøer er viktig nettopp for at Norge skal kunne spille en kompetent og kreativ rolle internasjonalt for eksempel når det gjelder fattigdomsbekjempelse, miljø, sult, matproduksjon, fred, nødhjelp/ humanitær bistand, handel, rettigheter, makt, kvinner, sivile samfunn og ikke minst når det gjelder å utvikle nye og alternative utviklingsveier.

Vi synes at mange av Solheims tanker er spennende. Vi er også romslige og tenker at en nyslått minister skal gå inn sine nye sko. Vi inviterer derfor gjerne Solheim til Noragric og UMB for å diskutere vår manglende eller lite relevante kompetanse nærmere. Vi kan tilføye at Norads nye direktør allerede har besøkte oss - og det etter to dager i stolen. Vær velkommen!

Ruth Haug og Pål Vedeld er professorer ved Noragric, Universitetet for Miljø og Biovitenskap (UMB) på Ås.