Innsamling koster – for alle

Det koster å samle inn penger, og det koster forholdsvis mer å samle inn bidrag fra private givere og bedrifter i forhold til fra NORAD og Utenriksdepartementet. I Strømmestiftelsen har vi alltid forsøkt å være tydelige på dette: Vi har i våre offentlige tilgjengelige regnskaper vist hva innsamlings- og administrasjonskostnadene virkelig utgjør.
I den standarden Innsamlingskontrollen i Norge har satt, skiller vi mellom tre typer kostnader:
Innsamlingskostnadene er de direkte kostnader knyttet til å hente inn en gave fra en eksisterende giver, og til å utfordre og overbevise nye givere. Kostnadene kan være porto, telefoner, brevark, trykkerikostnader, lønninger, reiser, diett mv.
Administrasjonskostnadene er de direkte kostnader knyttet til organisasjonens administrasjon: Regnskapsføring og revisjon, IKT/EDB, kontortjenester mv.Formålkostnader er de kostnadene/overføringene som går direkte til organisasjonens såkalte formål: For Strømmestiftelsen er formålet å utrydde fattigdom i Sør gjennom utdanning og mikrofinansvirksomhet. Alle overføringer til våre partnere i Afrika, Asia og Sør-Amerika er for eksempel rene formålsaktiviteter. Det er organisasjonene selv som definerer hva som er hva: Administrasjon, innsamling eller formål - ifølge Innsamlingskontrollen.

DEN SÅKALTE kostnadsprosenten kan finnes som andelen administrasjons- og innsamlingskostnader (i prosent) av de totale kostnadene - inkludert offentlige bidrag. Noen organisasjoner bruker dette reknestykket for å sammenlikne seg med andre. Dette synes Strømmestiftelsen er uheldig fordi det gir et feil fokus på såkalte kostnader.
Fordi størrelsen på offentlige tilskudd varierer betydelig fra organisasjon til organisasjon, er Strømmestiftelsen skeptisk til at denne kostnadsprosenten anvendes. Denne måten å rekne på er rett og slett ikke relevant. Men vi er selvsagt opptatt av å gjøre de faktiske kostnadene tilgjengelige for alle.
La oss ta to tenkte eksempler - organisasjon A og B:

Inntekter
Privat innsamling: 50.000' (Org. A), 50.000' (Org. B)
Offentlige bidrag: 40.000' (Org. A), 300.000' (Org. B)
Totalt: 90.000' (Org. A), 350.000' (Org. B)

Kostnader
Privat innsamling 15.000' (Org. A), 15.000' (Org. B)
Administrasjon 5.000' (Org. A), 22.000' (Org. B)
Formål (til prosjekter) 70.000' (Org. A), 313.000' (Org. B)
Totalt 90.000' (Org. A), 350.000' (Org. B)

Begge organisasjonene har 50 millioner i privat innsamling, og det koster 15 millioner og samle inn dette.

I OFFENTLIGE bidrag skiller de to organisasjonene imidlertid lag: Den ene mottar 40 million er fra NORAD, og den andre 300 millioner fra NORAD og Utenriksdepartementet. Dermed blir den ene organisasjonens totale inntekter to hundrede og seksti millioner kroner mer enn den andre.
På kostnadssiden blir de nokså like - helt til vi begynner å rekne prosent: Begge bruker altså 15 millioner kroner for å samle inn 50 millioner fra private givere. Til administrasjon bruker organisasjon A fem millioner, mens B bruker 22 millioner. Det koster å administrere 260 millioner kroner ekstra. Og det koster noe å skrive de søknadene som genererer offentlige inntekter.
Så langt er dette åpent, enkelt og forståelig for alle.
Men det er to hendelser som gjør dette vanskelig for både Strømmestiftelsen og mange andre: Den første er en offentlig bruk av begrepet kostnadsprosent og måten den regnes ut på: Offentlige bidrag - som kan variere sterkt fra organisasjon til organisasjon - tas nemlig med i det totale regnestykket.
Og den andre utfordringen er enda større: Når konkurrerende organisasjoner med stor andel offentlig støtte bruker nettopp kostnadsprosenten offentlig og sammenlikner seg med andre organisasjoner med mindre offentlig støtte - da må det gå galt.
For organisasjon A blir kostnadsprosenten 22 prosent (Andelen innsamlings- og administrasjonskostnader sett i forhold til de totale kostnader).
For organisasjon B blir kostnadsprosenten 11 prosent - selv om denne organisasjonen bruker like mye på å samle inn det samme beløpet (15 millioner) fra private givere.
Den såkalte kostnadsprosenten for B blir altså halvert sammenliknet med organisasjon A. Og hvis dette offentlig brukes nærmest som et bevis for at denne organisasjonen er mer effektiv og at private givere får mer igjen for pengene sine her, blir jo dette bort i mot fusk med tall og uetterrettelig.

VI HADDE noe av denne situasjonen på forsommeren: Strømmestiftelsen, Redd Barna og Norges Røde Kors ble alle ofre for en offentlig sammenlikning på feil premisser der Kirkens Nødhjelp tilsynelatende ble den store vinneren:
Redd Barnas problem viste seg å være at de hadde ført regnskapet på en litt annerledes måte, spilleautomatene til Norges Røde Kors ble deres bane, og den relativt lave andelen offentlige tilskudd ble Strømmestiftelsens problem.
Vi tror ikke at verken innsamlings- eller administrasjonskostnadene er så forskjellige for disse fire organisasjonene - sett i forhold til de enkelte produkter vi tilbyr. Kirkens Nødhjelp oppgir for eksempel at det koster kr 1500 å overbevise en ny giver om å ta del i fast givertjeneste. Det blir ikke mye igjen til formålet det første året! Samtidig anser vi i Strømmestiftelsen ikke dette som en spesielt høy kostnad: Det koster å samle inn penger. For oss alle.
Jeg vil vise noen utfordrende eksempler på innsamlings- og administrasjonskostnader og hvordan kostnadene føres:
Vanligvis føres alle overføringer til for eksempel partnere og prosjekter ved prosjekter i utviklingsland som formålkostnader. Men også partnerne og prosjekter har selvsagt en «administrasjon».
De organisasjonene som har hatt NRKs innsamlingsaksjon flere ganger, får i forhold til andre organisasjoner uforholdsmessig stor medieoppmerksomhet - sett i forhold til hva de betaler for. NRK og andre medier betaler selv for mye av denne oppmerksomheten.
Det koster å markedsføre en organisasjon og et kirkeoffer i en menighet. Kostnader til menighetsblad, annonse i lokalavisen, del av lønnen til klokker og prest som taler vel om offeret er alt kostnader som sjelden tas med i den gjeldende organisasjonens regnskaper. Kostnaden er der selvsagt, men den dekkes ofte (skjult) av andre.
Mange organisasjoner har satt ut annonsesalget for organisasjonsbladet til eksterne firma. Dersom kostnadene til annonsesalg ikke kommer fram i organisasjonens regnskaper, påvirker dette kostnadsprosenten. Men kostnadene (ofte 40-60 prosent) er jo der likevel - men de er tatt av og ført av andre.

STRØMMESTIFTELSEN har vært representert i Styret for Innsamlingskontrollen i denne konsolideringsfasen, men er ikke fornøyd med hvordan regnskapsoppsettet har vært brukt av enkelte organisasjoner - spesielt når denne måten å rekne kostnadsprosent på har blitt brukt nærmest for å kåre den beste i klassen
La oss heller oppmuntre hverandre i det gode oppdraget vi har: Å hjelpe vår neste. Og la oss heller fortsette å streve etter å få mest mulig ut av pengene. For Strømmestiftelsen handler dette om å få mest mulig godt utviklingsarbeid ut av de midlene vi forvalter, og strebe etter å representere korteste vei fra giver til mottaker i Sør. Vi er faktisk like mye opptatt av hvordan midlene forvaltes og yngler og kommer tilbake (gjennom mikrofinans) i Sør, som av meningsløs prosentregning her i Nord.