Innsiktsfullt og ambisiøst historieverk

Det er intet lite prosjekt de tre forfatterne Arild Engelsen Ruud, Eldrid Mageli og Pamela Price har gitt seg i kast med. Å skrive «Indias historie med Pakistan og Bangladesh» på under 500 sider krever fokus, vanskelige avgrensninger og stor ryddighet.
Boken har på sett og vis populærinnføringens format, men man oppdager ganske raskt at materien er omfattende, komplisert og neppe almenlesning. Forfatternes form og deres higen etter stor detaljrikdom gir utvilsomt mange lesere spennende opplevelser, mens fremstillingen nok gir andre en følelse av avmakt.
Det er intet mindre enn perioden fra om lag 2500 år f.Kr. og fram til i dag som beskrives. Med dette som utgangspunkt er det ganske imponerende hvordan forfatterne har maktet stringens i fremstillingen av utviklingstrekk. Deres mantra er ikke minst kontinentets kompleksitet og det faktum at historiske hendelser skyldes sammensatte årsaksforhold. Dette er bokens styrke, men også dens svakhet; svært mange aspekter blir berørt og omtalt, men kompleksiteten nødvendiggjør utvalg som iblant virker tilfeldig eller i det minste behandles meget kortfattet.
Noe av det mest spennende og lærerike med boken er dens beskrivelse og drøfting av møter mellom kulturer, dels i regionen, dels mellom India og Europa. Igjen er bildet sammensatt, strømninger går i ulike retninger, bildet preges av makt og dominans, undertrykkelse og svik, men også av respekt, forståelse og evne til sameksistens. Bokens hovedbolker er mange, men de kanskje mest sentrale rommer buddhismens utbredelse, islams ekspansjon i India, Mogul-rikets 200-årige storhet fra 1520-tallet, europeernes inntog, britenes hegemoni, den lokale politisering fram mot uavhengighet med påfølgende splittelse og forsøk på grensedragninger, samt hindunasjonalismens karakter. Fengslende er bl.a. drøftingen av det islamske overherredømmet i det meste av Nord-India for 800 år siden, og hvordan dette styringsverket ble et bolverk mot aktiv og pågående mogulsk militær makt. I det hele tatt har de som stadig nører opp under islamske fiendebilder mangt å lære av bokens omtale av historiske utviklingstrekk og islam «på sitt beste».
For undertegnede, som inntil nylig har tilbrakt nær tre år i den afghanske fjellheimen, er beskrivelsen av afghansk innflytelse i India av stor interesse. Mange av dagens minnesmerker i bl.a. Kabul og i Ghazni, som afghanere flest synes å ha et noe fjernt forhold til, får mening og historisk vekt i denne boken. Og man skjønner bedre de afghanerne som med ettertrykk fremholder at også det hardt prøvete afghanske folket har en kulturarv å være stolt av! Via omtale av bl.a. dansk-norske handelsinteresser i sen-middelealderen tar forfatterne oss fram til det dramatiske bruddet med England i 1947, blodige stridigheter mellom hinduer og muslimer, etableringen av Bangladesh i 1971, krigene og spenningen mellom India og Pakistan, ja, helt fram til maktskiftet i India våren 2004 da Kongresspartiet uventet for de fleste gjorde comeback. Symptomatisk er det at boken avsluttes med en av dens røde tråder; advarsel mot forenklinger og invitt til forståelse av komplekse årsakssammenhenger. Ut fra mang en målestokk er dette en bok til å bli klok av. Men etter mitt syn ville fremstillingen ha tjent på et enda sterkere fokus på sosiale, sosioøkonomiske og sosiokulturelle forhold i de områder som drøftes. Leseren utsettes for overveldende informasjon om klanledere, sultanater, ulemaer, emirer og wasirer, men fremstillingen blir ofte elitistisk og går på bekostning av omtale av liv og levnet for de brede masser.
Bra er det at forfatterne avslutningsvis gir mange nyttige tips for videre lesing, og prisverdig nok serveres leserne en ordliste. Ingen dum ide etter at de har brakt mang en leser ut i et ord- og begrepsvillnis, som f.eks. når det på side 199 heter at den afghanske leiesoldaten Dost Mohammed fikk et «sanad på området og status som mansabdar....». Boken rommer noen få bilder, for øvrig av blandet kvalitet og ikke veldig berikende. Dessuten noen kartskisser, men slett ikke så mange og så illustrative som man kunne håpe på fra forlagets side. Men tross innvendinger som disse og enkelte unøyaktigheter, bl.a. vedrørende årstall og i omtalen av det sørasiatiske fellesskapet SAARC, står konklusjonen fast; forfatterne har all ære av sitt ambisiøse prosjekt!