Intens maktkamp på Øst-Timor

- Vi som styrer dette landet, vi lot befolkningen drepe hverandre. Det var vi som skapte hatet, ikke den vanlige befolkningen, sier Xanana Gusmao.
Vi møter frigjøringslederen og Øst-Timors første president ved hans kontor i sentrum av hovedstaden Dili. Xanana Gusmao har beholdt sin sedvanlige karisma, men i tillegg er det en uvanlig aggressiv ekspresident som setter ord på hva mange mener i dagens Øst-Timor.
For det har vært et turbulent år. Titalls mennesker er blitt drept og over 150.000 drevet på flukt i en konflikt som truet med å bringe landet ut i full borgerkrig. Konflikten startet med et opprør i landets militære og spredde seg til befolkningen som hovedsakelig har blitt splittet i to grupper, de fra øst i landet og de fra vest. En australskledet fredsstyrke ble satt inn, men væpnede gjenger utkjemper fortsatt slag i gatene og med opprørslederen Reinado fortsatt på flukt med 40 væpnede menn er situasjonen i Øst-Timor langt fra avklart.
- Som president tar jeg min andel av ansvaret for dette. Vi tillot volden, ikke befolkningen, gjentar Gusmao.

Ny politisk kultur. Etter fem år har Gusmao overlatt den mer symbolske posisjonen som Øst-Timors president til José Ramos-Horta. Som leder av det nystartede partiet CNRT sikter han nå mot den mer innflytelsesrike jobben som landets statsminister.
- Jeg går ikke til valg for å bli statsminister. Det ville bety at mitt mål her i livet er å være statsminister. Det er det ikke. Jeg går til valg for å forandre alt, få slutt på korrupsjonen, få slutt på den politiske nepotismen, få slutt på hatet, få slutt på marginaliseringen av deler av befolkningen. Jeg skal skape en ny politisk kultur, sier Gusmao.
Det politiske spillet bak opptøyene som i over et år har herjet Øst-Timor har fått mindre oppmerksomhet enn de mer slående bildene av brennende hus, harde kamper og gjengopprør. Observatører peker på at både Xanana Gusmao og Mari Alkatiri, som ble tvunget til å forlate statsministerposten som følge av opptøyene, har mye av ansvaret.
Det er verdt å verdt å merke seg at konflikten mellom øst og vest i Øst-Timor under overflaten også eksisterte under Indonesias okkupasjon. Frigjøringsbevegelsens ledere kom i hovedsak fra øst. I vest nærmere grensen til Indonesia samarbeidet befolkningen mer med okkupantene, blant annet gjennom handel over grensen. Blant befolkningen - ikke minst i Dilis mange flyktningleire - mener mange at det er denne konflikten som nå har slått ut i full blomst. Det ikke mangel på verken konspirasjonsteorier eller mer faktiske versjoner over hvem som er ansvarlig for hva. I flyktningleire som huser folk fra den østlige delen av landet peker flyktningene på at Xanana Gusmao i en tale til befolkningen tidlig tok side med den vestlige delen av befolkningen, og at det allerede samme natt begynte å regne steiner over husene til folk fra øst. Flyktninger fra vest snakker gjerne om korrupsjon, nepotisme og forskjellsbehandling under tidligere statsminister Alkatiris styre.

Skaff bevis. - Bevis det, jeg utfordrer alle til å komme med bevis og fakta, ikke bare rykter og snakk, sier Mari Alkatiri.
Vi møter en svært bitter eksstatsminister i hans hjem bare noen minutters kjøring fra Gusmaos kontor. Han er generalsekretæren for partiet Fretilin og mest sannsynlig Xanana Gusmaos fremste motstander under parlamentsvalget 30. juni. Selv mener han at Gusmao og hans støttespillere i fjor sto bak et rent kuppforsøk mot hans administrasjon.
- For meg er det helt klart, det var en konspirasjon og et kupp, sier han.
Alkatiri forteller at han likevel ikke angrer på at han valgte å gå av som statsminister.
- Det var riktig avgjørelse. Det handlet om å unngå et ytterligere blodbad. Hvis jeg fortsatte i jobben, ville volden utvilsomt fortsatt på et høyere nivå og jeg ville fått skylden. Nå kan ingen beskylde meg for blodsutgytelser, sier han.
Mari Alkatiri tilbrakte okkupasjonstiden i eksil, hovedsakelig i Mosambik. Etter at han vendte tilbake til Øst-Timor og ble valgt til landets første statsminister i 2002, har han ofte blitt beskyldt for å ha en kald, autoritær og arrogant lederstil. Han er også kritisert for å ha innført portugisisk som nasjonalt språk, et språk bare ti prosent av befolkningen behersker.

Olje-avtale. Samtidig er det heller ingen tvil om at han er en av Øst-Timors mest kompetente politikere. Han var arkitekten bak forhandlingene med Australia om deling av oljefeltene i Timor-sjøen, og observatører mener det er lite sannsynlig at noen andre kunne forhandlet frem en bedre avtale. Alkatiris restriktive linje når det gjelder bruken av oljepengene har imidlertid møtt hard kritikk fra parhestene Gusmao og José Ramos-Horta. Øst-Timors oljefond som er opprettet etter modell fra Norge, har allerede over en milliard dollar på konto. Og mens Ramos-Horta har tatt til orde for å begrense fattigdommen ved å ta mer penger fra fondet og gi til befolkningen er Alkatiri mer forsiktig.
- Mine modeller for utvikling av landet har blitt rost av alle, av Verdensbanken, av Det internasjonale pengefondet, av land som Norge, Sverige og andre. Nå lurer jeg på hva de kommer til å si om disse forslagene fra Ramos-Horta og Gusmao. De vil ta pengene ut av fondet og gi til befolkningen. Det kommer til å skape massiv avhengighet. De kommer til å endre landet - til en enorm sosial institusjon. En innbygger kan ikke bare være mottager, han må også være en bidragsyter, sier han, og legger til.
- Vi må investere på flere områder, spesielt helse, utdanning og infrastruktur. Men du kan ikke bruke oljepenger på alt. Oljepengene må betraktes som et lån for landet.

Ingen visjon. En kjøretur på landsbygda i Øst-Timor levner imidlertid liten tvil om at landet fortsatt er ett av verdens aller fattigste. Veiene er ofte nærmest ufremkommelige, bygninger som ble brent under Indonesias ødeleggelser for fem år tilbake, ligger fortsatt i ruiner. Arbeidsledigheten er på 50 prosent og 45 prosent av befolkningen lever på mindre enn én dollar om dagen. Alkatiri forsvarer likevel sin politikk og hevder hans regjering la opp til en økonomisk vekst på syv prosent, nok til å skape både arbeidsplasser og utvikling.
- Det er ingen grunn til å bygge opp igjen bygninger vi ikke trenger, det er bedre å bygge skoler og klinikker, og det har vi gjort. Flere hundre har blitt gjenreist, og vi skal bygge flere. I dag har vi også leger overalt. For første gang i historien har vi leger helt nede på landsbynivå. De er selvfølgelig ikke fra Øst-Timor, vi har hentet leger fra Cuba, sier han og fortsetter:
- Vi har nå over 300 000 barn som går hver eneste dag til skolen, vi har tusener som studerer ved universiteter i utlandet og 8000 studenter ved vårt eget nasjonale universitet. I 2002 hadde 17 prosent av befolkningen tilgang til rent vann, i dag er vi oppe i 47 prosent. Hvis dette ikke er utvikling, hva er det da?, spør han.
Alkatiri hevder videre at han ikke har sett noe fra verken Gusmao eller Ramos-Horta som minner om en seriøs plan for utviklingen av landet.
- De har ingen visjon, de har noen ideer og kanskje noen gode intensjoner, men ingen visjon, sier han.

Aksepterer alt. Tilbake ved Gusmaos kontor er den tidligere motstandslederen tydelig irritert over stadige beskyldninger fra Alkatiri. Han svarer noe irritert på spørsmålet om akkurat hva han var ansvarlig for under fjorårets opptøyer.
- Jeg tar ansvaret for alt folk anklager meg for, sier han, og fortsetter:
- Jeg er blitt anklaget for å planlegge et statskupp. Jeg er blitt anklaget for å delta i en konspirasjon for å velte Fretilin. Jeg aksepterer alt fordi disse menneskene ikke kan snakke på en annen måte, og fordi jeg kan ikke be dem holde kjeft. Så nå sier jeg, la befolkningen vurdere dette.
Folket har allerede talt. Under presidentvalget i mai fikk José Ramos-Horta med støtte fra Gusmao hele 69 prosent av stemmene. Derfor kan det se ut til at Gusmao tok første stikk i forkant av det viktigere parlamentsvalget. Det kommer neppe til å mangle på kraftige utfall og beskyldninger fra begge sider under valgkampen.

Vi er i mørke. - I løpet av de siste fem årene har en minister plutselig fått mulighet til å kjøpe alt, gjøre forretninger, han har krav på ditt, krav på datt, mens befolkningen lever i fattigdom uten håp og arbeid, sier Gusmao og fortsetter tiraden mot Fretilin.
- Partiet er opptatt av makt for maktens skyld alene. Vi er ikke her for maktens skyld, men for å gjøre bra ting for landet. Etter fem år finnes det ingen utvikling, vi befinner oss i mørket, uten å vite hvor vi skal gå. Etter 24 års kamp mot Indonesia får befolkningen ingen oppmerksomhet. De burde kunne leve de siste årene av livet med verdighet. Ikke i rikdom, men på en verdig måte.

Ønsker fred. For befolkningen er det imidlertid ikke hvem som blir statsminister som er det viktige. Det alle ber om, er at volden og motsetningene skal ta slutt. 24 år med indonesisk undertrykkelse har vært mer enn nok. Men med to av landets viktigste ledere i strupen på hverandre er det vanskelig å spekulere i hva fremtiden vil bringe. Alkatiri svarer følgende på om det er mulig for han å samarbeide med Gusmao igjen.
- Alle vet at vi var veldig gode venner før, og jeg mener fortsatt mitt personlige forhold til Xanana er et viktig instrument som kan bidra til å løse problemene. Kanskje det blir lettere for oss å snakke etter valget, sier han.
Vi spør Xanana Gusmao et siste spørsmål, om han tror volden og urolighetene vil fortsette.
- Kanskje ikke, svarer han.

Torgeir Norling er norsk frilansjournalist.

BISTAND TIL ØST-TIMOR
• Øst-Timor er verdens yngste stat og ble uavhengig fra Indonesia i 2002.
• Bilateralt utviklingssamarbeid med Norge ble etablert umiddelbart etter selvstendigheten.
• Den årlige økonomiske ramme over regionbevilgningen har ligget på om lag 50 mill. NOK og vil økes til 55 mill i 2007. Med en befolkning på knapt en million, er Øst-Timor en stor mottaker av norsk bistand per capita.
• Målet for samarbeidet er langsiktig statsbygging i et skjørt og ungt demokrati, der kapasitetsbygging av timoresiske myndigheter utgjør en sentral komponent.
• Samarbeidet er konsentrert om godt styresett, demokrati og menneskerettigheter, bærekraftig utnytting av naturressurser og budsjettstøtte. Norsk ekspertise har særlig vært sentral innenfor nasjonal oljeforvaltning.
Kilde: regjeringen.no