Jan Egelands lange reise

Ikke uventet kaller Jan Egeland sin bok «Det nytter». Dette er i tråd med det engasjement som over mange år har preget hans innsats, dels i norsk politikk og organisasjonsliv, dels som fredsmekler og leder for FNs humanitære arbeid. Mer enn de fleste har han møtt nød, fornedrelse og ondskap; jevnlig har han sittet overfor maktsyke og kyniske politikere, milits- og fraksjonsledere. Likevel er det optimismen som har forrang hos Jan Egeland. Han har møtt mennesker på sitt verste, men også på sitt beste.
Boken er en sammenfatning av humanitære kriser som har preget nyhetsbildet det siste tiåret; Irak, Darfur, Midtøsten, Elfenbenskysten, Colombia, Nord-Uganda, Kongo og tsunami-tragedien. Særlig vekt legges på FNs engasjement, og forfatteren er forståelig nok stolt over å ha medvirket til et bedre FN på det humanitære området; fragmenterte ansvarsforhold og mye vilkårlighet er avløst av en strammere og mer effektiv organisasjon, noe som er demonstrert ved humanitære kriser og ved naturkatastrofer.
Det går en rød tråd fra gymnastid og opphold som solidaritetsarbeider i Colombia, via innsats i Amnesty International, Norges Røde Kors og UD. Derfor bokens tittel, selv om realiteter på bakken, som i Irak og Darfur, skulle tilsi at de to tittelordene byttet plass og ble gitt selskap av et spørsmålstegn. Når Jan Egelands ledelse av FNs humanitære arbeid gjennom de siste fire årene generelt berømmes, skyldes dette særlig hans opptatthet av enkeltmenneskers skjebne. Andre kan vise til større deltakelse i nitidig møtevirksomhet, hvor resolusjonstekster flikkes på og hvor paragrafer gjennom lange møtedager flyttes fram og tilbake.
Egeland skjuler dårlig sitt mismot over slike sider ved FN når dette forsinker eller blokkerer handling. Hans fokus er de mange som kommer i klemme når våpenmakt brukes og enkeltpersoner, familier og lokal-samfunn tråkkes på - mens politikere og byråkrater alt for ofte fremviser genuin ineffektivitet. Og virkeligheten der ute kjenner vi så alt for godt; drap, tortur og voldtekter, men også ødelagte hus, sult, mangel på vann, helsetjenester og sanitære tilbud, marginaliserte grupper som får sin eksistens forvitret som følge av overgrep.
I sin bok blottlegger Egeland den bestyrtelse han under feltbesøk føler over maktbruk og politisk arroganse - med alvorlige, humanitære konsekvenser. Mange statsledere gis liten ære, flere opposisjons- og geriljaledere likeså. Og med sitt hjerte for FN er det ikke minst misbruket av og kynismen overfor verdensorganisasjonen som særlig opprører forfatteren - med Midtøsten og Irak-krigen som de fremste eksemplene.
Jan Egelands bok formidler innsikt i sentrale humanitære spørsmål og utfordringer, samtidig som den understreker behovet for å mobilisere handlingskraft for beslutninger og reformer. Blant annet på dette felt viser forfatteren hvordan standhaftighet kan gi resultater, og hvordan hans utstrakte og meget bevisste bruk av media fremmet det humanitære imperativ, men samtidig ødela mang en arbeidsdag når krefter som motarbeider FN spiller ut påtrengende desinformasjon om organisasjonens gjøren og laden.
Fremstillingen har ofte dagbokens form, greit nok når undertittelen lyder «Rapport fra frontlinjene». Formens svakhet er at det bare i beskjeden grad blir beskrivelse og analyse av konfliktenes og krisenes bakenforliggende årsaker. Dette er synd fordi Egeland her sitter på kunnskap som ikke benyttes, og fordi slik innsikt ville gjort det enklere for mange lesere å forstå kompleksiteten i hans egne opplevelser. Til gjengjeld rommer boken mange referater fra møter i FN-bygget i New York og fra felt. Opplever du at dette iblant blir for detaljert og personfokusert, så konsentrer deg om bokens avsluttende kapittel. Her løfter Egeland blikket fra sine egne lange arbeidsdager og menneskeverdets sterke motkrefter, og skriver om prinsipielle og overordnete spørsmål relatert til internasjonalt humanitært arbeid og det som for han er hovedutfordringen; «…å gjøre slutt på lidelsen».
Jan Egeland har skrevet en bok om problemområder som angår oss alle, og han er raus i sin omtale av Kofi Annan og andre medarbeidere. Men noe slurv burde vært luket bort, som for eksempel når det to steder heter at 68 land var representert på FNs viktige forebyggings- konferanse i Kobe i 2005, mens det riktige tallet er 168. Og overraskende nok lar han Bill Clinton allerede den «13.april 2004» bli utnevnt til spesialutsending for oppfølging av hjelpearbeidet etter tsunamien - som i all sin gru fant sted mer enn åtte måneder senere! Men dette og noe til lar seg tilgi når det er tale om en viktig bok.

Bjørn Johannessen
(Bokanmelderen er seniorrådgiver i Utenriksdepartementet.)