– Jeg gir aldri opp

- Kolonialiseringen er som kreft. Det sprer seg hele tiden, sier Musa Estiteih, og ser trist ut over det som engang var hans olivenmarker. Her har israelerne startet byggingen av en bred vei gjennom det terrasserte landskapet. En vei som skal gå fra Tel Aviv til en av de største israelske bosettingene på Vestbredden, Ari'el.
Ari'el ligger på en høyde like utenfor byen Salfit mellom Nablus og Ramallah. Herfra kan bosetterne skue ned på sine palestinske naboer. Soldater på en militærpost like ved passer på at ingen palestinere kommer for nære.
Omtrent alle som eide jord i Salfit før Israel okkuperte Vestbredden i 1967, har sett sine oliventrær bli erstattet med israelske rekkehus. I dag er byen omkranset av 17 kolonier, som huser i alt 60 000 bosettere.

Rettens vei. - Problemene begynte i 1970. En dag kom plutselig israelske soldater og begynte å sette opp gjerder på jordene våre, forteller Musa Estiteih. I generasjoner har familien hans vært jordbrukere i Salfit.
Han forsøkte å slåss mot annekteringen gjennom å gå rettens vei. Dommeren ga ham noen uker til å skaffe frem dokumentasjon på eierskapet til jorda. Som for så mange palestinere befant skjøtet seg i gamle tyrkiske arkiver, fra den gang ottomanerne bestyrte Palestina, et faktum som som ofte gjør det umulig å få dokumentert eierskapet. Men i motsetning til mange andre greide Musa Estiteih å finne skjøtet i arkivene, og få det oversatt til arabisk og hebraisk innen tidsfristen.
- I retten overhørte jeg en samtale mellom dommeren og aktor om hvordan de skulle finne en måte å få meg fjernet på. Siden jeg kan hebraisk, skjønte jeg hva de sa, forteller Musa Estiteih.

Fåfengt. Hittil har ingen palestinere vunnet jord tilbake ved å gå rettens vei. Heller ikke for Musa nyttet det. I dag er de nesten 200 av de 360 målene med jord som han arvet av sin farfar blitt ekspropiert.
I alt har Musa vært i retten et tyvetalls ganger. Bunken av dokumenter har vokst seg tykk i de over 30 årene han har kjempet.
- Siste gang jeg var i retten, krevde dommeren å få se dokumentasjon på at jeg var rett arving til jorda. Jeg fikk 14 dager på å fremskaffe papirene. Men på grunn av intifadaen var det umulig å få tak i dem. Og fordi jeg ikke greide det, ga dommeren meg en bot i stedet, sier Musa og slår ut med neven. Men slaget i luften er like fåfengt som kampen mot et overmektig og urettferdig system.
- Kunne du ha bedt de palestinske selvstyremyndighetene om hjelp?
- Jeg skrev til dem i 1996. Men jeg fikk aldri noe svar. Det virker ikke som om de tar dette så alvorlig, sier Musa oppgitt.
Med ti barn å brødfø har tapet av jorda fått store konsekvenser for Musa og familien hans.
- Vi var avhengige av inntektene fra jorda for å få økonomien til å gå rundt. Nå går det bare såvidt. Noen dager spiser vi bare brød og olivenolje. Men jeg tror at en dag får vi jorda tilbake. Kanskje ikke i mitt liv, men en gang i mine barns liv. For det som er stjålet bør gis tilbake.