Journalist og forfatter Oscar Martinez: – Aldri vært mer utfordrende å være journalist i El Salvador enn det er i dag

Martinez har dekket voldssituasjonen i El Salvador siden 2009. I februar besøkte han Norge for å presentere boken De døde og journalisten (Camino Forlag, 2024), og for å delta i en panelsamtale med utenriksjournalistene Kristin Solberg og Kadafi Zaman om «den livsfarlige og livsviktige journalistikken».

Panorama Nyheter benyttet anledningen til å snakke med Martinez om situasjonen i El Salvador, etter at landets omstridte president Nayib Bukele ble gjenvalgt 4. februar, i strid med grunnloven som forbyr gjenvalg. 

Bukele fikk hele 86 prosent av stemmene og blir sittende en ny periode selv om grunnloven forbyr dette. Hvordan kunne det skje? 

– Da Bukele kom til makten i 2019 brøt han topartimodellen som hadde styrt landet siden 1992, da fredsavtalen mellom regjeringen og FMLN ble signert. Han ble raskt et politisk fenomen, godt hjulpet av moderne kommunikasjonsstrategier, særlig på sosiale medier. Denne populariteten ga ham rom til å oppføre seg som en diktator. I 2021 kapret han grunnlovsforsamlingen, fjernet statsadvokaten og erstattet høyesterettsdommerne med sine utvalgte. Dette gjorde at Bukele praktisk talt ikke har hatt noen form for politisk motstand siden mai 2021. Gjennom en «eksotisk» tolkning av grunnloven fikk Bukele stille til gjenvalg, selv om dette er lovstridig. Sist en president omgikk grunnloven for å kunne stille til gjenvalg, var i 1939, da Maximiliano Hernandez Martinez fikk stille.

Hvordan vil du beskrive demokratiet i El Salvador? 

– El Faro, avisa jeg er redaksjonssjef for, sitt standpunkt er at vi lever i et diktatur, der presidenten er villig til å se bort fra grunnloven for å beholde makten. Unntakstilstanden innført i 2022 har blitt normalen i landet og borgerne har mistet rettssikkerheten. Du kan bli fengslet kun fordi du opptrer nervøst eller urolig i møte med politiet eller militæret. Det har gjort El Salvador til landet med flest innsatte per capita i verden, med to prosent av befolkningen fengslet, deriblant tusenvis av uskyldige.

Før Bukele kom til makten var El Salvador preget av utstrakt gjengvold, og var regnet som et av verdens farligste land, med en voldsrate på 104 døde per 100 000 innbyggere i rekordåret 2015. Bukele har klart å snu denne trenden, og er meget populær i og utenfor El Salvador. Er ikke det tegn på at hans politikk har vært en suksess? 

– Akkurat nå er folket trollbundet av Bukele. Jeg tolker det som en reaksjon fra et desperat folk, som har sett hvordan regjering etter regjering, både fra venstre og høyre, har vært involvert i svære korrupsjonssaker siden fredsavtalen kom på plass i 1992. Men salvadoranske medier har også avdekket flere svære korrupsjonssaker fra Bukele-regjeringen, blant annet under pandemien. 

For øyeblikket er den store majoriteten av befolkningen villige til å ofre demokratiske prinsipper så lenge Bukele holder gjengene unna gatene. 

Når populariteten til Bukele synker – noe som skjer før eller siden med alle diktatorer – kommer han ikke til å nøle med å ta i bruk repressive metoder, slik diktatorer pleier å gjøre. Det har han forberedt seg på. 

Hvordan mener du Bukele har forberedt seg på dette? 

– Blant annet ved å doble antall soldater i militæret. El Salvador har ingen eksterne trusler fra naboland. Bukele selv sier at det er for å fortsette kampen mot gjengene, men det er strengt tatt politiets ansvar å passe på gjengproblematikken, ikke militærets. Og dersom han påstår at han har beseiret gjengene, hvorfor dobler han da antall soldater?

Dette er ikke noe nytt i Latin-Amerika. Regionen er full av eksempler på at autoritære ledere har utnyttet utrygghet for å sikre seg makt. Vi så det blant annet i Peru, der Fujimori brukte kampen mot geriljaen «Lysende Sti» for å beholde makten. 

Hvorfor tror du Latin-Amerika er så tilbøyelig for karismatiske ledere med autoritære trekk, såkalte caudillos? 

– Jeg tror det skyldes at vi aldri har hatt vellykkede demokratier, som har vært til hjelp for innbyggerne. Vi har aldri hatt en effektiv fordeling av ressurser og folk flest lever i fattigdom. Elitene har gjort som de vil uten å bli straffet for det. Med dette som bakteppe er det ikke rart at folk ikke protesterer når Bukele bryter grunnloven. Hvorfor skal de forsvare et system som aldri har fungert for dem?

Har det kommet noen reaksjoner fra det internasjonale samfunnet eller fra nabolandene? 

– Siden Bukele kom til makten har han vist forakt overfor det internasjonale samfunnet. Blant annet ble den amerikanske handelskommissæren Jean Manes nødt til å forlate landet i 2021, da hun mente det var umulig å etablere dialog med Bukele, som hun sammenliknet med Hugo Chávez. Ellers har det vært stille fra nabolandene, men dette er en komplisert region med store utfordringer.

Guatemala opplever en turbulent periode etter at demokraten Bernardo Arévalo kom til makten, og har overtatt et politisk system i ruiner. I Nicaragua har vi et diktatur ledet av Daniel Ortega, mens Honduras inntil nylig var en narkostat, med de utfordringer det innebærer. 

Du kommer fra en region som anses for å være blant den farligste for journalister. Hvordan har det vært å drive med journalistikk under Bukele? 

– Det har aldri vært så utfordrende å drive med journalistikk som det er under Bukele. Ifølge presseforbundet i El Salvador er det per i dag 13 journalister i eksil.

El Faro har ikke manglet på utfordringer under tidligere regjeringer heller. I 2010 måtte vi leie inn livvakter etter at vi avslørte et kriminelt nettverk bestående av politikere, guvernører, polititjenestemenn og gjengmedlemmer. I 2015 ble vi nødt til å forlate El Salvador etter trusler fra FMLN-regjeringen. 

Men disse eksemplene handlet om vendetta fra enkeltstående medlemmer av statsapparatet. Under Bukele er det hele systemet som er etter oss. Blant annet ble 22 av våre journalister telefonavlyttet i 17 måneder, etter at Bukele anklaget oss for hvitvasking. Vi ble derfor nødt til å flytte foretaket til Costa Rica, for å unngå at våre bankkontoer ble konfiskert. Alt dette gjorde Bukele for å presse oss til å ikke avsløre at han forhandlet aktivt med gjengledere for å få til midlertidige stans i gjengvolden.

Bukele har gått så langt som å anklage oss for å være en del av gjengene, og den eneste grunnen til at han ikke har arrestert oss er fordi folket per i dag tror mer på ham enn på våre avsløringer. 

Mange land i Latin-Amerika synes å ha tapt kampen mot organisert kriminalitet, og ser på Bukele-metoden som en mulig løsning for å bekjempe kriminaliteten. Nylig erklærte president Daniel Noboa unntakstilstand i Ecuador, og lovet å utslette gjengene med «hard hånd». Hva kan komme til å skje i de landene som velger å kopiere Bukeles metode? 

– Først vil jeg si at det ikke finnes noen Bukele-metode som kan kopieres. Bukeles politikk har vært helt feilslått. I tre år forhandlet han fram midlertidige stans i drapene ved å gi privilegier og straffefritak til gjengledere, noe vi avslørte. Men alt dette tok slutt da Maras Salvatrucha (én av de to største gjengene i landet) myrdet 87 mennesker som hevn for at tre av deres ledere var blitt arresterte. Det var først da, i 2022, at Bukele innførte unntakstilstanden. Det finnes altså ikke en plan. Bukele-metoden finnes ikke. Planen hans består kun av én regel, og det er å samle all makt i egne hender og gjøre som han vil. 

Hvordan ble gjengene landets største trussel?

– Vi må tilbake til borgerkrigen på 1980-tallet for å forstå problemet med gjengene. Mange unge som hadde deltatt i borgerkrigen flyktet til USA, som var en aktiv pådriver av konflikten. USA støttet militæret som blant annet sto bak Latin-Amerikas største massakre de siste 70 årene, Mozote-massakren, der tusen liv gikk tapt, i tillegg til drapet på erkebiskopen Oscar Romero i 1980. 

Da flyktningene ankom USA ble de ikke møtt med åpne armer av allerede etablerte gjenger i Sør-California. De unge salvadoranerne hadde krigserfaring, så de nølte ikke med å danne egne gjenger for å sette seg i respekt. 

Mellom 1989 og 1994 ble fire tusen gjengmedlemmer kastet ut av USA. Det var ikke bare en kynisk beslutning for regionen vår, men det viste seg også å være svært korttenkt for USAs egen del. Før deportasjonen var gjengene kun representert i California, mens de i dag er aktive i førti delstater. For vår del vokste gjengene til å bli landets største trussel, med hele 60.000 gjengmedlemmer i et land med kun 6,5 millioner innbyggere. 

I boken din De døde og journalisten beskriver du blant annet dine møter med gjengmedlemmer i løpet av flere års arbeid som gravejournalist. Hvorfor blir unge med i disse voldelige gjengene? 

– De fleste blir med på grunn av mangel på muligheter i samfunnet. Det gjelder ikke alle, men de fleste kommer fra fattige kår, uten utsikter til å komme seg ut av fattigdommen. Men i de årene jeg har jobbet med temaet har jeg sett at det ikke nødvendigvis ligger et økonomisk motiv til grunn, men heller at gjengmedlemmene er ute etter en tilhørighet, å være en del av noe større. Gjengene tilbyr dem det, men til en blodig pris. 

I år er det valg i USA og Trump kan stikke av med seieren mot en hardt presset Biden. Hva betyr dette for El Salvador? 

Bukele har aldri lagt skjul på at han er en stor beundrer av Trump. Jeg tror han var en av de første presidentene som besøkte Trump i Det hvite hus. I tillegg har Bukele hatt flere samtaler med republikanernes Marco Rubio, som tilhører den mest konservative fløyen i partiet. For Bukele vil det dermed være en velsignelse om Trump vinner valget. 

Til slutt, hvordan kan Norge påvirke situasjonen i El Salvador?

– Norge er en tungvekter når det gjelder ytringsfrihet og menneskerettigheter, og nyter stor respekt i det internasjonale samfunnet. Det er derfor svært viktig at Norge bruker sin stemme til å fordømme det som skjer i El Salvador i dag, før dagens diktatur forvandles til et voldelig diktatur. Det er viktig at narrativet til Bukele blir utfordret internasjonalt.