Kabila er død, leve Kabila!
KINSHASA (b-a): Å beholde roen i landet har vært førsteprioritet for myndighetene i den Demokratiske Republikken Kongo etter mordet på president Laurent Kabila. Spørsmålet er nå hvem som har den virkelige makten i det borgerkrigsherjede landet.
Hverdagen i den Demokratiske Republikken Kongo (DRC) var uken etter mordet på presidenten preget av en avventende holdning. Laurent Kabilas sønn og etterfølger, Joseph Kabila, er for kongoleserne fortsatt et ukjent blad. Den unge generalen ble født i eksil og er blitt kritisert fordi han mangler politisk erfaring og folkelig forankring.
- Joseph kommer til å fortsette den patriotiske politikken som hans far førte. De som okkuperer Kongo (Rwanda og Uganda står på opprørernes side, red.anm.), må ut av landet. Det går ikke an å snakke om fredsavtalen som ble undertegnet i Lusaka i 1999. Mange av de som skrev under er ute av bildet, likedan vår egen myrdede president Laurent Kabila, sa utviklingsministeren og forrige utenriksminister Abdoulaye Ndombasi, dagen etter Laurent Kabilas begravelse.
Samme meninger. Også tilhengere på grasrotnivå håper at den nye presidenten følger samme politikk som sin far.
- Det er derfor vi aksepterer han som etterfølger. Joseph har sin egen personlighet, men er oppdratt av sin far og har samme meninger som han. Vi vil ha fred, men vi vil ha en rettferdig fred og vi vil ikke at Vesten behandler oss som et folk uten egen vilje. Hva vi vil ha er nye forhandlinger og en dialog som innbefatter hele Kongo uten at utenlandske meglere blander seg opp i det, sier professor Mbikayi som er medlem av Laurent Kabilas folkebevegelse CPP.
Kompromisskandidat. At Joseph Kabila er en kompromisskandidat som alle maktfaktorene fort kunne bli enige om, er vanskelig å benekte, men mange gir den nye presidenten høyst noen måneder ved makten.
- Historien viser dog at «svake» ledere som blir utnevnt til presidenter kan vise en helt annen side i maktposisjon. Det er mye mulig at Joseph Kabila kommer til å bli sittende lenger enn vi tror. Det kommer an på om han lykkes å forme en maktbalanse og spille ut ulike politiske og militære interesser mot hverandre, sier en vestlig diplomat.
Men kongoleserne har ikke tid til å vente. På tre år har antall tiggere og gatebarn økt betraktelig. Brødprisene har det siste halvåret steget med 150 prosent og en amerikansk dollar er i dag verdt 140 kongolesiske francs på det svarte markedet i forhold til den offisielle kursen som er omtrent 50.
- Vi har fått en ny president, men systemet må også forandres, framfor alt på det sosiale planet. Folket i Kongo lider i dag, prisene er høye og folk har ikke råd til å spise, sier Matthieu Lelo. Han er en middelaldrende mann med fast arbeid, og sier at det han helst vil se er en dialog mellom de ulike sivile og militære partene i borgerkrigen.
Matthieu Lelo håper også på oppbyggingen av en overgangsregjering fulgt av frie valg. Men hans tidsperspektiv er kort, det må ikke gå mer enn et år innen nytt valg skal avholdes.
Enorme rikdommer. Folket i Kongo har opplevd mer enn nok av brutte løfter og risikoen for et folkeopprør finnes alltid. Den økende fattigdommen rimer også dårlig med Kongos enorme ressurser. Men landets naturrikdommer er blitt dets forbannelse. Kongo slet først med kolonistene og siden med deres egne ledere. Samtlige land som i dag har tropper i landet anklages for å ta for seg av mineraler, gull og tømmer - økonomiske interesser spiller minst like stor rolle i krigen som politiske.
- Vi vet at det ikke bare går an å beordre bort de utenlandske troppene fra landet for å få slutt på krigen. Vi vet at alle parter har økonomiske interesser i Kongo, krigen kommer ikke til å ta slutt før de kontraktene som er blitt skrevet er fullført. Men for oss handler framtiden om et bedre liv. Ikke noe annet, sier Matthieu Lelo.
Verdenskrig i Afrika. At månedene framover kommer til å bli preget av den samme ro som uken etter mordet - det er det få observatører som tror. Krigen i Den demokratiske republikk Kongo, Afrikas tredje største land, kalles stadig oftere for Afrikas første verdenskrig. Mellom 50 og 60 millioner mennesker bor i landet og minst fem utenlandske tropper er innblandet i kampen mellom opprørerne og regjeringsmakten. Mer en to millioner mennesker skal være tvunget på flukt og rundt 1,7 millioner er døde - først og fremst på grunn av sykdommer, sult, epidemier og fattigdom.
Fredsavtalen som ble skrevet under i Zambias hovedstad Lusaka i 1999 er ennå ikke blitt oppfylt på et eneste punkt. Laurent Kabila har vært den sterkeste motstanderen av avtalen som han selv skrev under på. Men å tro på en rask løsning på krigen er å trekke forhastede konklusjoner - forutsetningene for en langvarig og stabil fred finnes ikke i dag. Det er heller ikke umulig at opprørerne kommer til å dra fordel av situasjonen og gjøre nye framrykninger.
- Kabilas død er ikke en slutt på konflikten. Den bare kompliserer en allerede kaotisk situasjon, kommenterte Botswanas tidligere president Ketumile Mesire, som har i oppdrag fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) å organisere nye samtaler mellom partene.
Sterk støtte fra Angola. Til tross for at Kabilas tilhengere forventer at den nye presidenten fører samme politikk som sin far, har Joseph Kabila i samtaler med vestlige diplomater vist en mer åpen holdning til Lusaka-avtalen. I en samtale med den belgiske (Belgia er den tidligere kolonimakten i DRC, red.anm.) utenriksministeren Louis Michel, sa Joseph Kabila at hans fremste prioritet kommer til å være fred, gjenoppbygging av landet og en gradvis demokratisering. Eksakt hva dette innebærer vet ingen.
En utenlandsk observatør påpekte likevel at ingen blir ny president i Den demokratiske republikken Kongo uten støtte fra det allierte nabolandet Angola. Angola blir allment sett på som den sterkeste regionale maktfaktoren og støtter Kongo i den nå drøye to år lange borgerkrigen. Angola har også i de siste dagene sendt forsterkninger til landet for å garantere for sikkerheten, og president Eduardo dos Santos ble hilst med jubel fra folkemassene dagen før Laurent Kabilas begravelse. Angola ønsker ikke på noe vilkår å se en maktforandring i Kinshasa som skulle innebære at angolanske UNITA-opprørere skulle kunne sette opp baser inne i Kongo.
Ny usikkerhet. Kongos allierte Zimbabwe skal ha flere soldater i landet, men det er Angola som blir sett på som avgjørende for regionens og krigens utvikling. Den belgiske utenriksministeren Michel ser på Kabilas død som en ny usikkerhetsfaktor i regionen - men den kan også bety nye muligheter.
Hele regionen er ustabil som følge av borgerkrigen og nå oppstår det risiko for folkelig opprør, nye militære motsetninger og spenninger mellom de allierte, mener Michel.
Flere soldater. Den siste tiden har Kongos nærmeste allierte, Zimbabwe og Angola, vist tegn på vilje til å trekke seg ut av krigen. Misnøyen med den nå myrdede president Kabilas nykker og uvilje til å sette i verk fredsavtalen vokste de siste månedene før hans død. Ikke desto mindre sendte de allierte 6.200 ekstra soldater til landet for å garantere for sikkerheten dagene etter morden, melder nyhetsbyrået Reuters.
- Det utenlandske militære nærværet i hovedstaden Kinshasa er positivt for roen på kort sikt, kommenterte Louis Michel.
På lengre sikt kan de allierte troppene på stempel som utenlandske inntrengere, slik de rwandiske troppene ble etter at de hjalp Laurent Kabila til makten i 1997. Konsekvensen av at Kabila noen måneder etter han tok over makten vendte seg mot Rwanda og Uganda, ble at begge disse stilte seg på opprørernes side i den borgerkrigen vi i dag er vitne til. Alle observatører er enig i at en altomfattende kongolesisk dialog - slik den er beskrevet i Lusaka-protokollen - er absolutt nødvendig for å bringe stabilitet i landet. Og dermed regionen.
Ingen FN-tropper. - Også opprørerne har mye å vinne på et roligere og mer stabilt Kongo. En sak er likevel sikkert. Det kommer ingen FN-tropper til landet så lenge situasjonen forblir så ustabil som den er i dag, sa Louis Michel.
Den demokratiske republikk Kongo skulle kunne være nøkkelen til Sentral-Afrikas utvikling både økonomisk og politisk. I stedet er landet og dets befolkning blitt drevet ned i en stadig dypere fattigdom og kaos, mens utenlandske interesser og enkeltmennesker fortsetter å sko seg på landets naturressurser.
Görrel Espelund er svensk frilansjournalist med base i Sør-Afrika.