Kampen om pengesekken
MANGE MARKEDSAVDELINGER i humanitære organisasjoner sliter med å bli en akseptert og integrert del av organisasjonen. Selv om markedsavdelingene – i samarbeid med ulike aktører i innsamlingsbransjen – skaffer sine organisasjoner inntekter for flere hundre millioner kroner årlig ligger de ofte nederst i det uformelle hierarkiet, vurdert og etablert som «et nødvendig onde».
Dette skyldes i hovedsak at markedsavdelingens aktiviteter ligger langt utenfor organisasjonens kjerneområde. I tillegg er det en utbredt oppfatning i humanitære organisasjoner at penger til prosjekter og drift bør komme fra staten eller store, nasjonale innsamlinger som har tradisjonsbundet legitimitet. Midler fra næringslivet er vanligvis akseptert i små doser, mens større avtaler ofte omtales internt som «en pakt med djevelen». Det er i så måte besynderlig at staten med sine inntekter fra salg av alkohol, tobakk, miljøfiendtlig oljeutvinning og våpensalg til Tyrkia skal være en mer etisk høyverdig pengekilde enn norske bedrifter.
DE HUMANITÆRE organisasjonene både kan og bør gå i dialog med næringslivet. Det vil alle parter høste fordeler av på sikt. Organisasjonene besitter stor kompetanse om nye markeder og fremmede kulturer, mens næringslivet behersker endringsprosesser og dynamikk på en måte som organisasjonene kan ta lærdom av. Organisasjonene har tunge nettverk på tvers av landegrenser som næringslivet bare kan drømme om. Tilgangen til disse nettverkene er gull verdt.
Om få år vil trolig store deler av de midlene som i dag går til idretten tilfalle de humanitære organisasjonene. Ikke utelukkende på grunn av filantropiske prinsipper, men fordi bedriftene faktisk trenger organisasjonene. Avstandene mellom markedene begrenses ikke lenger av fysiske avstander, men av kulturforskjeller som kan synes uoverkommelige uten profesjonell hjelp. Nye markeder åpnes stadig, og hvem er en mer naturlig døråpner enn bistandsorganisasjonen med sitt nettverk?
Norsk virksomhet i utlandet skal kunne kommunisere lokalt på tross av ofte store kulturelle og politiske forskjeller. Kontakter og nettverk skal skapes. En humanitær samarbeidspartner kan derfor være et nyttig virkemiddel i mange sammenhenger. Mange vil hevde at et slikt samarbeid ligger utenfor kjerneområdet til en humanitær organisasjon, men dette overskygges fort av behovet for midler til egen drift.
I de største amerikanske bedriftene har det i flere tiår vært krav om en samfunnsansvarlig profil som er forankret i ledelsen. Norsk næringsliv står foran store utfordringer i arbeidet med å skape en bevisst profilering gjennom samarbeidsavtaler av humanitær art. Mange bedrifter både ønsker og trenger en form for humanitær samarbeidspartner. Problemet er at få eller ingen har klare forestillinger om hvordan dette kan gjennomføres.
HVOR ER INNOVATØRENE? En humanitær forankring signaliserer ansvar, etisk bevissthet, visjoner, kvalitet, historie og relasjoner til positive verdier. I de senere årene har en vellykket styring av menneskelige ressurser blitt ett av hovedtemaene for debatt i næringslivet. Nest etter kundene er bedriftens ansatte det viktigste aktivum. Bedriftens profil vil alltid være preget av den enkelte ansattes personlige holdninger, engasjement og innsikt. De ansatte trenger holdninger og engasjement i dagens samfunn, der mennesker i stadig større grad måles etter resultater. En troverdig humanitær forankring er et godt verktøy og har en meget sterk symbolverdi i så måte.
Jan Olav Ryfetten har 11 års yrkeserfaring fra innsamlingsvirksomhet, inntektsbringende aktiviteter og relasjonsbygging mellom humanitære organisasjoner og næringsliv.
