Kenya ved kritisk veiskille

- Det er ikke etnisitet som er hovedårsaken til problemene Kenya står overfor, sier Onyango Makogango, statsviter, valgobservatør under valget, og rådgiver for opposisjonspartiet ODM (Orange Democratic Movement). Han mener at det er sosiale årsaker som ligger under, og får følge av flere Kenya-forskere.
- Folk føler seg simpelthen rundlurt av politikerne, sier Sia Spiliopoulou Åkermark, som jobber med menneskerettighetssituasjonen i Kenya og er leder for Ålands Fredsinstitutt.
Det omdiskuterte valget i Kenya rett før nyttår var, ifølge forskerne, bare foranledningen som utløste en latent konflikt.
- Valget var ekstremt jevnt, med to svært sterke kandidater, og mange forutså vold og konflikt dersom valget ble jevnt. Men det er de underliggende årsakene som har fått situasjonen til å bli så kritisk som nå, mener Bård Anders Andreassen, førsteamanuensis ved Senter for Menneskerettigheter i Oslo og nylig hjemkommet fra valgforskning i Kenya.

Økonomisk og politisk desperasjon. - I forkant av valget hadde situasjonen i Kenya utviklet seg til en stemning av økonomisk og politisk desperasjon i befolkningen, forklarer Åkermark.
- Da mange velgere oppfattet valgresultatet som urettferdig, ble det dråpen som fikk begeret til å renne over, forklarer Åkermark.
Hun mener at det hadde vært lett å forutse konflikten, men at bistandsgiverne hadde en egeninteresse i å fremstille Kenya på en positiv måte.
- Den vestlige verden og de store bistandsgiverne ønsker å fremstille Kenya på en positiv måte. Derfor later de som om dette kom overraskende. Dessuten undergraver dette det lineære synet på utviklingsprosesser som finnes blant bistandsgiverne, sier hun.
- Kenya ses som det fremste landet i Afrika i en kamp for å bekjempe terror, og man ønsker ikke uro her. Dessuten er landet en fremgangsrik handelsnasjon. Man har derfor ikke villet innse at systemet i Kenya er uholdbart i lengden, mener hun.
- Man burde heller spørre seg om hvorfor Kenya har vært rolig så lenge, mener Stephen Karanja, seniorforsker ved Afrikaprogrammet ved Senter for menneskerettigheter.
- Historisk har Kenya vært styrt av politikere som har utnyttet makten og slått ned på demokratiske ytringer, for eksempel politisk opposisjon. Helt siden Jomo Kenyatta, som var Kenyas første president etter frigjøringen i 1963, har Kenya fungert som en ett-partistat, selv om det de facto har vært en flerpartistat. En viktig grunn til at Kenya har vært rolig, historisk sett, er at landet har blitt styrt av en absolutt makt under både Kenyatta og Moi.

Bestialsk vold. - Vold under valgprosesser er regelen i Kenya. Dette så vi i både 1992 og 1997, sier Andreassen.
Men denne gangen er konflikten mer langvarig. Antall internt fordrevne øker, og den humanitære situasjonen blir mer og mer prekær.
- Volden er bestialsk og brutal. Folk bruker macheter og pil og bue, og det de ellers har til rådighet, forteller Andreassen.
Noen kaller det etnisk rensning, men forskerne er samstemmige i at etnisitet som den viktigste årsaken til volden er sterkt overdrevet.
- Volden i etterkant av valget har hovedsakelig foregått i fattige byområder i større byer og i deler av Rift Valley, sier Andreassen.
- Det er en etnisk farget vold, men etnisitet blir konfliktfylt først når situasjonen spisser seg av andre årsaker. Den umiddelbare faktoren var annonseringen av Kibaki som vinner av presidentvalget etter at det ble kjent at valgkommisjonen hadde annonsert stemmetall for enkelte valgkretser som åpenbart var feil. Men volden ble så omfattende og intens som den ble på grunn av andre underliggende årsaker som først og fremst konflikter knyttet til eiendomsrett til jord i Rift Valley og sosial og økonomisk ulikhet i et samfunn med dype klasseskiller. I en politisk betent situasjon kan etnisitet forsterke disse slike motsetninger.
- Etnisk tilhørighet brukes for å mobilisere velgere i Kenya, og mange kjøper argumentene. Dette gjelder ikke bare i Kenya, men også i andre deler av verden når en konflikt oppstår, sier Makogango, som mener at det er klasseskiller mer enn etnisk tilhørighet som skaper problemene.
- I Kenya er forskjellen mellom de mange fattige og de få rike meget stor. De store regionale forskjellene sammenfaller med etniske grenser, og da blir det lett til at konfliktene også får preg av etniske konflikter, sier han.
- De etniske problemene er til stede, men man kan ikke forstå Kenyas problemer ut fra etnisitet. Problemet er at man har demokratisert samfunnet uten å demokratisere institusjonene. Kenyas befolkning har under Kibaki hatt utstrakt demokratisk frihet, men folk mener at Kibaki ikke innfridde løftene sine, forklarer Karanja.

Vesten forsterker voldsspiralen. - Etnisitetsfokuset øker med vestlige lands stadige gjentagelse av den etniske faktoren. Dette forsterker voldsspiralen, mener Åkermark.
I Rift Valley har etnisk identitet vært en faktor siden kolonitiden, men først og fremt på grunn av utfordringer når det gjelder jordfordeling.
- Problemet i Rift Valley har tatt form av etniske motsetninger siden man historisk har sett at kikuyuer som jobbet for britene ble boende i dette området som historisk har vært brukt av kalenji og masai. Disse gruppene ble presset ut, og tatt i betraktning at Rift Valley er Kenyas beste jordbruksområde, er det ikke rart at det blir uenighet om ressursene når ikke jordfordelingsspørsmålet er løst, sier Makogango.
Andreassen regner opp seks sammenfallende kriser som han mener er hovedårsakene til dagens situasjon.
- Først og fremst er det en konstitusjonell og institusjonelle krise, dernest har man en tillitskrise blant folkegrupper, en krise i den politiske kulturen, og nå også en humanitær og økonomisk krise.
- Den institusjonelle krisen omfatter blant annet en ikkefungerende valgkommisjon, en antikorrupsjonskommisjon som er langt under pari, partier som ikke fungerer som politiske verktøy men til personlig politisk alliansebygging. Tillitskrisen blant folkegrupper handler om at politikken er blitt etnifisert, forklarer Andreassen
Helt siden frigjøringen har det vært planer om å innføre en demokratisk grunnlov.
- Men landets første leder, Jomo Kenyatta satte grunnloven til side så snart han kom til makten, og under Moi ble heller ikke grunnloven innført, sier Karanja.
- Regnbuealliansen kom til makten med Kibaki som president blant annet på løfter om å få på plass en ny grunnlov.
Grunnlovsprosessen pågikk fra 2002-2005, som en inkluderende prosess hvor mange samfunnsaktører var på banen.
- Men Kibaki tok bort to kontroversielle ledd i 2005: reduksjon av presidentens makt og desentralisering av økonomisk og politisk makt, forklarer Karanja.
Dette førte til en splittelse i alliansen og Odinga etablerte partiet Orange Democratic Movement (ODM).
- En demokratisk konstitusjon ble avvist av opposisjonen i 2005 og Kibaki holdt ikke løftene om maktdeling med Odinga. Dette har ført til at man i 2007 ikke har et demokratisk institusjonelt rammeverk til å håndtere to mektige maktsentra i Kenya, nemlig ODM og PNU (Party of National Unity). Problemet nå er at Odinga ikke kan gå i retten mot Kibaki, fordi domstolene ikke er demokratisk uavhengige, sier Karanja.
- Kenya er ved et veiskille, Jeg tror det er viktig at man ikke henger seg opp i valget, men ser fremover. Det aller viktigste er å få på plass grunnloven, mener Karanja.

Bistandsaktørene ikke diktere. - Man må la de lokale kreftene, særlig de mange representantene for ikke-statlige organisasjoner i Kenya, få komme til orde, tolke situasjonen og si hva som skal gjøres. De er lei av at bistandsaktørene skal diktere hva som skal gjøres i Kenya, sier Åkermark. - På sikt er det viktigste at konstitusjonsreformen gjennomføres. Det er det folk forventer.
Hun mener at folks sosiale misnøye og økonomiske problemer må tas på alvor, ellers blir det ikke noen løsning.
- Korrupsjon, særlig i form av nepotisme, er enorm. Politikerne har ikke lykkes etter Moi, først og fremst fordi de ikke har oppfylt sine løfter. Folk føler situasjonen som et enormt politisk svik, sier hun.
Bård Anders Andreassen ser for seg at konflikten kan trekke ut.
- Dersom Kofi Annan ikke lykkes med å forhandle fram en politiske løsning som fordeler maket mellom Kibaki og Odinga er det en sannsynlig utvikling at man får lang tid med voldsaksjoner utover våren. Situasjonen i Kenya er en påminnelse om at demokratisering er en lang og smertefull prosess, sier Andreassen
- Nå er Kenya ved det avgjørende punktet. Nå kan demokratiet vokse frem, eller det kan gå virkelig i gal retning, sier Stephen Karanja.