– Klart vi vil til Tyskland

Det gjelder for eksempel Ragip Kovaqi (40) og hans familie. De betegner seg som hashkalija, en etnisk gruppe innenfor sigøyerne.
- Jeg har en bror med familie i Tyskland og ei søster i Frankrike. De er asylsøkere, men det er ikke mye hjelp vi har fått fra dem. Bare 500 kroner. De har ikke arbeid. Men det er jo klart vi også gjerne ville ha vært der, sier han men ler samtidig.

Null sjanse. Ragip Kovaqi vet likså godt som alle andre at mulighetene for å utvandre er så si null. I dag lever familien på rasjoner i form av gaver fra det internasjonale samfunnet og det de klarer å dyrke på en liten jordlapp.
De bor i landsbyen Battlava, en times kjøretur fra Pristina. Deres hus, som er lite, ble ødelagt av krigshandlingene, og nå får de hjelp til å bygge det opp via UNHCR.

Brødre i Tyskland. En av Kovaqi-familiens naboer er Ekrem Maliqi (26). Han er gift og har en datter på ett år. To brødre bor i Tyskland: - Det er de som hjelper oss. Vi får ikke noe støtte fra UNHCR eller andre, sier han.
Ekrem Maliqi forteller at han har tre og en halv hektar god jord, som han dyrker mais og hvete på: - Men uten at vi hadde fått 1000 kroner i måneden fra mine brødre hadde det aldri gått, sier han.
For øyeblikket er Ekrems største bekymring å skaffe seg ny traktor. Den han hadde ble skutt i stykker av serberne under angrepene våren 1999.