Skuffende lesning om verdens vippepunkt

Mens beskrivelsene av klimaendringene og tap av biologisk mangfold er informative, er årsaksanalysen fraværende. Dette henger, etter min mening, sammen med noen grunnleggende svakheter ved boken.

Malthusianere og tekno-optimister er, ifølge Hessen, to hovedleirer og motpoler i miljødebatten. Slik sidestiller han malthusianisme (det å legge vekt på befolkningsvekst som drivkraft) og vekstkritikk. Denne grunnleggende misforståelsen gjentas flere steder i boken.

Hessen presenterer for eksempel malthusianisme som den grønne revolusjonens motpol. Men befolkningsvekstens trusler og malthusianske ideer var nettopp drivkraften bak den grønne revolusjonen. Den grønne revolusjonen har kun utsatt en global matvarekrise med 20-30 år, uttalte agronomen og malthusianeren Norman Borlaug.

Malthusianisme er ikke det samme som vekstkritikk

Kapitalisme, som er en form for vekstideologi, er også nært knyttet sammen med malthusianisme. Kapitalinvesteringer i storskala jordbruk i utviklingsland begrunnes vanligvis med behovet for å effektivisere produksjonen som følge av befolkningsveksten. Både malthusianere og investorer mener ofte at man må tåle at en del småbønder risikerer å miste levebrødet sitt under denne prosessen. Dette er ett av mange eksempler på at malthusianisme, som Hessen kaller «vekstkritikk», er nært knyttet til en nykolonial praksis. Dette har vi lenge kunnet observere.

På 1960-tallet hadde amerikanske myndigheter for eksempel et økt fokus på befolkningskontroll i utviklingsland. The Population Council i New York og The Population Reference Bureau i Washington DC hadde massive kampanjer i Latin-Amerika. I en av rapportene fra dette arbeidet het det at enten må fødselsratene ned i Asia, Afrika og Latin-Amerika, ellers må dødsratene opp igjen for å unngå en global katastrofe.

Samtidig uttalte president Lyndon B. Johnson at fem dollar investert i befolkningskontroll var bedre enn hundre dollar investert i økonomisk vekst.

Sentralt i denne malthusianismen stod også metaforer som «romskipet Jorden» og utsagn om at «vi er alle i samme båt». Samtidig ble forskjellene på det å være på første og tredje klasse dekket over. Malthusianisme innebærer med andre ord et ensidig fokus på befolkningsvekst som årsak til forbruksvekst, mens dynamikken i det økonomiske systemet neglisjeres. Det er derfor pussig å sidestille malthusianisme med vekstkritikk, slik Hessen gjør.

Lite kritisk til vanskelige spørsmål

I dag representerer det som kalles «nedvekst» (en idé om at kapitalistisk vekst fører til miljøødeleggelser og menneskelig utnyttelse, red. anm.) den fremste vekstkritikken internasjonalt. Dette er en bevegelse som står særlig sterkt i Sør-Europa, og som er knyttet til enkelte grønne partier og sosiale bevegelser for miljørettferdighet. Nedvekst er en voksende motpol mot vekstideologier generelt og økomodernisme spesielt.

Teoretikere innen nedvekstbevegelsen har vært nøye med å distansere seg fra Malthus. I stedet forsøker de å skissere et samfunn organisert etter andre prinsipper enn det som er vanlig innen dagens kapitalistiske system. Dét til tross for at nedvekstens alternativer ofte er utydelige og problematiske.

I Norge har diskusjonene om kapitalismens fremtid i lys av klimaendringene knapt nok begynt. I Hessens analyse er kapitalismen også fraværende, selv om «det rådende økonomiske system» nevnes et par ganger. Men å etterlyse analyser av kapitalismens iboende motsetninger og kriser er kanskje å forlange for mye av en biolog.

Hessens bok er skuffende lite kritisk og uten adressat. Etter å ha lest boken sitter man igjen med et stort «hva så?». Dette er ikke hopp uten tilløp, det er tilløp uten hopp.

Er befolkningsveksten elefanten i rommet?

I stedet for en kritisk diskusjon av blant annet tatt-for-gittheter i miljødebatten, blir vi servert en påstand om at befolkningsvekst er elefanten i rommet. Men hvis det er én ide som er nært knyttet til makt og maktutøvelse innen diskusjoner om bærekraftig utvikling, så er det nettopp idéen om at befolkningsveksten er problem nummer én.

Denne antakelsen fører til enkelte stygge feilskjær. Blant annet etterlater Hessen et absurd inntrykk av at Sahara ble skapt av at man nådde et vippepunkt som følge av overbeiting for 6000 år siden. De fleste klimaforskere vil kunne fortelle Hessen at Sahara ble skapt av vind- og havstrømmene knyttet til det som kalles «Hadley cell».

Tettheten av husdyr og mennesker i Saharas randsoner må for flere tusen år siden ha vært helt minimal. Selv ikke i dag fører befolkningspress til noen utvidelse av ørkenen.

Om Hessen ser etter et vippepunkt i denne delen av verden kunne han i stedet valgt det som kalles «Sahelparadokset». Til tross for de store tørkeperiodene i Sahel på 1970- og 80-tallet, har avrenningen til Sahels elver og innsjøer økt. Det er altså ikke slik at Tsjadsjøen er i ferd med å forsvinne slik Hessen påstår. Noen forskere mener derimot at tørken på 1980-tallet førte til endringer i vegetasjonen, noe som igjen førte til økt avrenning. Dét til tross for at den totale vegetasjonen også har økt siden tørken. Denne endringen er et eksempel på at et vippepunkt ble nådd i deler av Sahel etter den store tørken på 1980-tallet, mener forskere.

Halve kloden til naturvern?

Hessen støtter også den kjente biologen Edward O. Wilsons «halve jorda»-prosjekt. Målsettingen er å få reservert 50 prosent av Jordens landareal til verneområder. «Strengt tatt er det kanskje heller ikke et helt urimelig krav at vi kan nøye oss med halve kloden? Burde vi ikke la våre millioner av medskapninger få utfolde seg på den andre halvparten?», spør Hessen.

Hessen reflekterer ikke over hvilke sosiale konsekvenser dette vil ha, og da særlig i de fattige delene av verden der folks levekår er avhengig av de arealene som ville blitt vernet. Et slikt prosjekt ville ha ført til massive tvangsflyttinger av fattigfolk og omfattende brudd på menneskerettighetene. Denne kritikken har tilsynelatende ikke hatt noen nevneverdig effekt på Wilson og hans tilhengere.

Det er også problematisk å bruke et felles «vi» om menneskeheten, som om vi alle har samme forutsetninger og interesser. Ifølge Hessen er «vi» i ferd med å overskride klodens bærekraft på grunn av «vårt» overmot. Slik skriver man upolitisk om et av klodens aller mest brennbare politiske temaer. Dette er i beste fall kritikk uten adressat.

«Denne boken er et svar til dem som på autopilot svarer ’mer vekst‘, på alle de vanskelige spørsmålene relatert til framtidig miljø», skriver Hessen i første kapittel. Men hva dette svaret består i er fremdeles en gåte for undertegnede etter å ha lest hele boken. Denne boken tråkker ingen på tærne. Deri ligger kanskje også en av årsakene til dens popularitet.