Livet deres er endret. Før kunne de løpe og leke fritt. Nå er Valerii og Ivannas skolevei og lekeområder blitt steder der landminer og ueksplodert ammunisjon når som helst kan true livene deres.

– Det er utrygt. Vi lar dem ikke gå lengre enn ut på plassen, fastslår bestefar Valerii og bestemor Iryna.

Vi er i landsbyen Liubomyrivka, omtrent midt mellom byene Mykolaiv og Kherson i det sørlige Ukraina. Kalde vintervinder biter i kinnene på de to barna der de sykler rundt på noen kvadratmeter gresslette  utenfor gjerdet til besteforeldrenes hus.

Dette huset var en av mange velholdte boliger for menneskene som en gang befolket den stille og fredelige landsbyen, midt i et bondeland som ble beskrevet som Ukrainas rikeste kornkammer.

Tryggheten og det gode liv tok brått slutt en februardag i 2022.

I dag er det hvert eneste hus i landsbyen merket av krig. De er enten helt eller delvis ødelagte - uten vinduer, dører eller tak.

Det gjelder også besteforeldrenes hus som fikk store skader på tak og vegger. De fleste av åkrene rundt, som en gang strålte imot bøndene med imponerende mengder solsikker og hvete, ligger brakk. De er fulle av russiske miner. Det samme gjelder deler av kirkegården der lokale bønder i århundrer hadde begravet sine kjære.

Møtte uventet sterk motstand

Det som skjedde i februar-mars i fjor var at russiske stridsvogner plutselig rullet over jordene og gjennom den lille Iandsbyen. 

Putins styrker hadde allerede tatt storbyen Kherson 30 kilometer lenger sørøst. Nå var de på vei vestover mot den viktige verfts- og havnebyen Mykolaiv. Det videre målet var å underlegge seg hele det sørlige Ukraina og de økonomisk viktige byene langs Svartehavet.

Men det Putin trodde var en uovervinnelig russisk militærmaskin møtte uventet sterk motstand da soldatene nærmet seg Mykolaiv. Lokale forsvarsstyrker – støttet av sivilbefolkningen – var forberedt og stanset framrykkingen. (President Volodymyr Zelenskyj ga senere Mykolaiv ukrainsk heltestatus for sin motstandskamp.)

Den uventede motstanden gjorde samtidig at russerne trakk seg litt tilbake. Uheldigvis for innbyggerne i Liubomyrivka slo de «ubudne naboene» seg ned langs de smale jordvollene rundt kornåkrene rett øst for landsbyen. Busker, kratt og lave trær ga dem delvis skjul, mens de prøvde å holde stand mot ukrainerne i det ugjestmilde og flate åkerlandskapet.

To ungdommer kidnappet

– Se her! Langs veien!

Der vi kjører med Norsk Folkehjelps lokalkjente ukrainske ansatte kan vi innimellom trærne tydelig se restene etter skyttergraver, kamuflasje og presenninger. Det var her Putins uerfarne rekrutter hadde sine utsatte og utrygge vaktposisjoner – med matpauser og søvn i det vidåpne terrenget.

I veikanten ligger også restene av en stridsvogn tilbake som et uhyggelig minne om de harde kampene som raste.

Nataliia Chepik er administrativ leder for et område som omfatter Liubomyrivka og to andre landsbyer. Da krigshandlingene kom stadig tettere på og økte i styrke var det mange av de lokale beboerne som reiste, blant dem familier som fryktet for sin og barnas sikkerhet, forteller hun.

– To ungdommer, som løp ut og kikket på stridsvognene da de kjørte forbi, ble tatt med av soldatene. Vi har dessverre aldri sett noe mer til dem, sier Chepik.

Den tidligere skolelæreren tror at ungguttene rett og slett var uforsiktige og nysgjerrige på det som plutselig skjedde.

Før den russiske bakkeinvasjonen hadde hun, som områdesjef, ansvaret for 741 mennesker fordelt på 179 husholdninger.

– Da resten av lokalbefolkningen ble evakuert av den ukrainske hæren i august i fjor var det bare 21 husholdninger tilbake. Men da fikk alle beskjed om å reise. Det var for farlig her, forteller Chepik.

Bilen de satt i ble angrepet

Bestefar og tidligere skole-vaktmester Valerii (58) har vonde minner om flukten ut av det krigsutsatte området. For deres vedkommende foregikk den i en bil som var eid av en slektning.

– Bilen ble to ganger utsatt for angrep. Et av eksplosivene traff og skadet bilen, og alle, inkludert barna, var livredde. Heldigvis var bilen fortsatt kjørbar og vi kom oss ut, sier han.

Bestefar Valerii tror det var en russisk stridsvogn som skjøt mot dem. 

Det var først i februar i år at besteforeldrene og de to barna våget å vende tilbake. Slik var det også med mange av de andre landsbybeboerne.

På det tidspunktet hadde Putins styrker blitt presset tilbake, over Dnepr-elven rundt 40 kilometer unna landsbyen. Da var også storbyen Kherson tatt tilbake fra de russiske invasjonsstyrkene.

Men før russerne dro, hadde de lagt igjen en siste hilsen til både militære og sivile ukrainere i de lokale landsbyene: store mengder anti-tankminer. De var spredd utover åkrene og veiene. Trolig var hensikten å bremse Ukrainas motoffensiv høsten 2022. 

Ville ikke forlate huset

De første to månedene etter at lille-Valerii og Ivanna vendte hjem, ville de ikke forlate huset og den trygge bakhagen. Minnene fra flukten satt fortsatt i.

– Barna er fortsatt preget. De reagerer på skarpe smell, forteller bestemor Iryna.

Synet som møtte dem som vendte hjem igjen til landsbyen Liubomyrivka var uhyggelig og trist. De hadde så mange gode minner, men nå var alt forandret. 

Mange naboer, venner og slektninger var fortsatt ikke tilbake. Samtidig måtte landsbyens beboere – de fleste av dem eldre med sterke bånd til hjemstedet – flytte inn i hus med delvis ødelagte tak, vegger, vinduer og dører. Ingen hus hadde gått fri.

– Det var forferdelig, sier en eldre kvinne vi snakker med i ett av nabohusene. 

Hun har en tåre i øyekroken mens hun stryker kattungen sin varsomt over pelsen – og orker knapt å fortelle om prøvelsene hun måtte gjennomleve i de første kalde vintermånedene.

Det er først nå, ett år etter, at håndverkere har kommet for å reparere tak, vinduer og vegger. Kontantstøtte, i form av en verdikupong (voucher) fra norske Flyktninghjelpen, har finansiert arbeidet.

Den norske hjelpeorganisasjonen er en av mange humanitære organisasjoner som er med i en gigantisk hjelpedugnad for å gjenoppbygge krigsødelagte hus over hele landet.

Gjemte seg i kjelleren 

Ekteparet Mariia Olishyk og Petro Yankkovich er i en lignende situasjon. De forteller at de gjemte seg i kjelleren i den verste tida med krigshandlinger, før det ble for ille og de måtte evakuere med hjelp fra hæren og lokale frivillige. Da hadde huset allerede fått skader av en russisk rakett.

Etter fem måneders opphold lenger vest i landet vendte de tilbake, til et hus med kun tre vegger, mens presenninger måtte skjerme for regn og kalde vinder.

Kuene de en gang hadde har de måttet selge, mens et jordstykke de eier dessverre ikke lar seg leie ut lenger.

– Så lenge jorda ikke har fått klarsignal (fra minerydderne, red.anm.), er det ingen som vil leie den, forklarer Petro.

Kalenderen viser siste uke av november når Panorama besøker ekteparet, og snøen har allerede lagt igjen sine første visittkort i veikantene. 

I den lille landsens eneboligen har Mariia og Petro den fjerde veggen på plass igjen, mens taket fortsatt er under reparasjon. Det skal fikses opp med nye takplater, isolasjon og håndverkerarbeid finansiert av norsk bistand via Flyktninghjelpen.

Himlingen må de foreløpig vente med å få på plass.

– Vi mangler penger, forklarer Petro.

Taket vil hindre fuktigheten i å trenge inn, men den manglende himlingen vil samtidig gjøre at det kan bli vanskelig å holde på varmen i det delvis reparerte murhuset.

Ekteparet har flere lag vinterklær på, selv om de er innendørs. De holder seg mest rundt ovnen på kjøkkenet. To kubikkmeter med norskfinansiert ved og bokser med tenn-briketter bidrar til at Petro kan holde seg selv og Mariia i live gjennom vinteren.

– Takk Gud for denne hjelpen, forkynner Mariia.

Brukte spaden, så smalt det

En annen landsbybeboer, 47-årige Olesia Sifiuchenka, er et levende bevis på at trusselen fra ueksplodert ammunisjon må tas på alvor.

I mars i år, flere måneder etter at de siste soldatene hadde forlatt området, koste hun seg med fredelig hagearbeid i bakhagen til sitt eget hus.

– Det var da spaden traff noe nedi jorda, sier hun.

Olesia vet ikke riktig hva slags eksplosiv som lå der, kanskje var det en håndgranat. Lokale frivillige fikk brakt henne til sykehuset, og hun overlevde.

– Livet mitt er endret. Jeg har skader på hendene, brystet og beina. Det ytterste leddet av en finger er delvis borte, men heldigvis slapp jeg å amputere, sier hun.

Hver kveld tar hun medisiner for å takle smertene.

Rammer økonomisk

Både Norsk Folkehjelps ansatte og områdesjef Chepik forteller om bønder som har fått skader på traktorer, mens andre har funnet ueksploderte miner både på veier og ute i åkeren. Mange venter på beskjeden om at akkurat deres jordeiendom skal sjekkes og få stempel som «minefri åker».

Minefaren rammer økonomisk, både for den enkelte familie og nasjonalt i Ukraina. Landet regnes i dag som verdens mest mine-forurensede land. Mye av det er sivile områder, i hovedsak grøderike landbruksområder.

Enorme åkrer som en gang rommet inntektsbringende korn og solsikker venter ennå på å bli ryddet. Ukrainas myndigheter har anslått at omlag 174.000 kvadratkilometer - et område tilsvarende nesten halve Norge - er forurenset av miner og ammunisjon.

Norsk Folkehjelp er organisasjonen som myndighetene har tildelt ryddejobben i området like i nærheten av landsbyen Liubomyrivka. Området er på drøyt 360.000 kvadratmeter, og representerer organisasjonens største operasjon i Ukraina.

– Med dagens hastighet vil jobben, som vi startet på 9. august, være ferdig ved utgangen av mars neste år. Hvis vi får i gang hunder og maskiner kan det forhåpentligvis gå noe fortere, sier Norsk Folkehjelp Ukrainas mine-programsjef Alberto Serra.

Les mer: Norsk Folkehjelp bygger opp gigantprogram i verdens største minefelt

– Vi har to venner nå  

Landsbyskolen i Liubomyrivka, som fram til høsten 2022 hadde huset 47 elever, ligger i ruiner. 

Rommene som en gang rommet glade og forventningsfulle barnestemmer er blitt til vindusløse svarte hull etter at russiske raketter og artilleri har revet dem i stykker.

Skolebarna som Valerii og Ivanna en gang delte klasserom med er spredd for alle vinder, noen få er tilbake i landsbyen, andre har reist til andre deler av landet eller blitt flyktninger i utlandet.

– Vi har to venner nå. Alina i klassen min er en av dem, forteller Valerii.

De voksne forklarer at alle barn blir fulgt når de skal på besøk. Faren for å tråkke på miner eller annen ueksplodert ammunisjon er for stor til at de vil slippe barna fritt rundt.

Skolekretsen har i dag 24 elever, forteller områdeansvarlig Nataliia Chepik. Alle elever får hjemmeskole via internett og nettbrett.

Det gjelder også for Valerii og Ivanna. I bestemor og bestefars hus sitter de to barna opptatt med skoleoppgaver.

Bestemor Iryna arbeidet inntil for noen år siden som regnskapsfører. Nå er hun husmor – men i Ukraina-krigens skygge har hun fått en ny, livsviktig tilleggsoppgave.

– Det er jeg som er læreren deres nå, sier hun.