Klimaendringer vil gi mer tørke

Mugambi, som er både vannekspert og professor i filosofi ved Nairobi Universitet, forklarer oss hvordan Øst-Afrika er avhengig av vannet fra iskappene på Mount Kenya, Kilimanjaro i Tanzania og Ugandas Rwenzori. Forsvinner isen helt, vil Øst-Afrika gradvis ligne mer og mer på en forlengelse av Sahara-ørkenen.
- Da jeg var barn bodde jeg ved foten av Mount Kenya. Elvene og bekkene var fulle av vann og ørret. Nå er det verken fisk eller vann igjen, legger han til. Til ettertanke.

Menneskeskapt. Forskere er enige om at naturkatastrofene i verden, som følger av ekstremvær, kommer hyppigere nå enn tidligere. Global oppvarming er blitt et hett tema. Verden begynner å enes om at dette er menneskeskapt og må håndteres globalt.
Ifølge FNs siste klimarapport kan utviklingen i det 21. århundret føre til store og ugjenkallelige miljøendringer på jorda, både i fattige og rike land, dersom den globale oppvarmingen fortsetter. Rapporten varsler at det vil komme ekstreme endringer i værforholdene, blant annet oversvømmelser, som følge av enorme regnskyll. Men også lange tørkeperioder, med matmangel som konsekvens. Elver vil tørke ut som følge av for lite regn, særlig i tropiske områder.
- Disse forandringene har kommet de siste 200 årene, og med økt intensitet de siste 50, sier Mugambi som også er medlem i Kirkenes Verdensråds klimapanel og er en av Kirkens Nødhjelps samarbeidspartnere på vann og klima i Øst Afrika.
- Vi trenger Kyoto-avtalen og presset på den vestlige verden for
å redusere CO2-utslipp. Men for folk i Somalia og Mandera, nordøst i Kenya, hjelper det lite med snakk og fine avtaler, i håp om en bedre verden. Vi må også handle og vi må handle nå, sier den kenyanske professoren.

Må hente vann. Imens har ørkensanden i i Gedo-provinsen i Sør-Somalia lagt seg som et teppe over nomadefamilien Alis få eiendeler. De sparsomme regndråpene som har falt de siste dagene rakk knapt å fukte barnas lysnende hår (et tegn på feilernæring, red.anm.). Den 40-årige geite- og kvegbonden Mohammed Ali ser opp mot den blå himmelen. Han undrer seg. De har vært i knipe før, men aldri slik som nå. Dette er det tredje regnet som ikke kommer som det skal, og nå er det bare to dyr igjen av geite- og kvegflokken.
Han setter forsiktig ned sin toårige sønn, Saacid. Sønnen kan ikke gå, beina er for svake. Det har vært fint å sitte i pappas fang og sønnen ønsker ikke å gi slipp, men han er for utmattet til noen stor protest. Fatuma (8) tar ham i sin søsterlige favn. Barnas mor døde i barsel og siden da har åtteåringen hatt ekstra ansvar for sine to yngre søsken.
Nå må pappa Mohammed Ali ut for å finne vann. Det skal finnes en vannkilde cirka 15 kilometer unna. Han forbereder seg til turen. Tidligere hadde han et esel han benyttet til transport, men tørken krevde det også. Med hånden tørker han svetten over de altfor markante kinnbeina. Ali ser på barna. Vannet må hentes - og det fort.

Vann må prioriteres. - Hvis vi sier vi har solidaritet for verdens fattige og vi har forpliktet oss til Tusenårsmålene, så må vi ta spørsmålet om vann seriøst, sier professor Mugambi.
- Jeg mener vi må sette vann på programmet allerede før vi kan begynne å diskutere fattigdom.
Både professor Mugambi og Kirkens Nødhjelps lokale representant i Kenya Odd Evjen brenner sterkt for økt satsing på høsting av regn. De har begge vært vitner til at dette kan være effektivt for å redusere folks sårbarhet mot naturens luner.
- Boring av brønner er kostbart, men effektivt og kan være helt nødvendig på kort sikt. Lokal vannhøsting kan virke mer langsiktig. Dette er en meget billig og bærekraftig måte å sikre lokalsamfunn vann av høy kvalitet, sier Evjen overbevisende.
Han viser til at Kirkens Nødhjelp, med utgangspunkt i lokal kunnskap, har samlet mye dokumentasjon på ulike måter å høste regnvann.

Eldgammel kunnskap. - Dette er ingenting nytt. Det er en eldgammel teknologi som folk har overlevd på i årtusener. Vi ønsker å benytte denne lokalkunnskapen, videreutvikle den slik at den kan tilpasses ulike områder og ulike samfunn. Den viktigste forutsetningen for å lykkes og for å mobilisere lokalsamfunnet er at løsningene er deres egne, sier han videre.
Å samle regnvann er den vanligste metoden. Andre måter å høste vann på, med mer langsiktig effekt, er å bygge demninger og filtreringer i tørre elveleier.
- Når det regner i tropene er det ikke som norsk sommerregn, det er skybrudd og flom, sier Evjen videre. På ti minutter renner elvene strie. Det er da vi må høste vannet.
Etter en tørr sesong på afrikanske savanner er jorden blitt så hard at vannet vanskelig absorberes. Alt regnet renner bort på overflaten. Stoppes vannet med en demning, får det tid til å trekke ned i bakken. Dette vil heve grunnvannsspeilet og gi drikkevann så vel som mulighet til å så avlinger.

Kunne vært unngått. - Når jeg ser på hva som skjer i dag i grenseområdet Somalia, nord-øst Kenya og Etiopia, blir jeg så uendelig trist, sier professor Mugambi.
Han tenker spesielt på hva som kunne ha vært gjort for å forebygge tørkekatastrofen.
- Under El Niño i 1998 fløt dette området over av vann. Det var så mye vann at du kunne seile båter, og jeg snakker ikke om kanoer. Nødhjelpspengene strømmet inn fra vesten. Tenk om en brøkdel av disse pengene hadde blitt brukt til tiltak ved munningen av denne innsjøen for å hindre alt dette vannet i å renne ut i det Indiske hav. Vi ville ha hatt vann ennå - vi ville ha unngått denne krisen, sier Mugambi.
- Og det som er verre er, fortsetter en engasjert professor, - i alle disse månedene hvor vi har snakket om denne tørken, hvordan dyrene dør, menneskene lider, ikke én eneste hjelpeorganisasjon velger å lære fra den siste krisen. Ingen har planer om å høste dette regnet som nå kommer. Selvfølgelig er nødhjelp viktig, men folk kan ikke leve i lengden på proteinkjeks. Vi må investere i langsiktige løsninger.
- Hvis jeg hadde hatt en million i morgen, ville jeg ha bygget hundrevis av små demninger i elveleiene fra Mount Kenya og Kilimanjaro - det ville ha høstet mengder med vann, på kort tid - om regnet kommer, sier professor Mugambi som også er Kirkens Nødhjelps lokale samarbeidspartner i klima- og vannspørsmål.

Naturen har endret seg. Den nesten ruinerte geite- og kvegeieren Mohammed Ali vet lite om professor Mugambis visjoner. Han vet lite om global oppvarming. Men han vet at naturen har forandret seg radikalt de siste årene. Han vet alt om de lokale vannkildene, de som nå har gått tomme. Han vet også hvor elvene renner og hvor vannet normalt samler seg i regntiden. Ali har lang erfaring med dyr og bærer på mye kunnskap som kan benyttes til å sikre Sør-Somalia vann. Og til sist, han vet at uten vann, eksisterer ingenting.
Familien Ali, og befolkningen i katastrofeområdet på Afrikas Horn, renner snart ut for tid - for hvor lenge kan de leve på ingenting?
Rød tørr jord. Brunsvidde tornekratt. Det er brennende hett, gradestokken kryper mot 40. Den afrikanske savannen kjemper mot ørkenen. En inntørket kaktus og stanken av råtnende dyrekadavre er som et stille varsel. Somalia tørker som aldri før. Her i Gedoprovinsen finnes det ingenting. Ikke mat, ikke vann, ikke dyr, ikke melk til barna, ingen medisiner, ingen fungerende regjering, ikke engang fred. Et skakkjørt land etter 15 år med konflikt og anarki. Et land dårlig skodd for naturkatastrofer.

Mot sultkatastrofe. Tørken på Afrikas Horn har gradvis forverret seg de siste månedene. Hver dag er Somalia, Kenya og Etiopia et steg nærmere en uhåndterlig sultkatastrofe. Mangel på vann, mat og medisiner er prekær. De fleste, 80 prosent, av befolkningen lever av sine dyr. Dette er også ofte den eneste næringskilden i form av melk og mat. Folk er alle på desperat jakt etter vann og beite for dyrene. Men for de fleste dyr er det allerede for sent. Over 80 prosent av kveget, 70 prosent av geiter og 20 prosent av kameler er døde, ifølge fylkeskontoret i Garbaharrey by i Gedo-provinsen, Sør-Somalia. Tallene stiger hver dag i et faretruende tempo.
- Dette er den verste tørken provinsen har opplevd på 200 år, sier Garane Nore Mohammud, fylkessjef i Garbaharrey distrikt.
For 200 år siden var det en tørke de kalte Gatama, en tørke det fremdeles snakkes om mange slektsledd senere, tørken som vasket bort alt liv, sies det. Så var det den uforglemmelig tørken i 1974-75, den kaltes Debardera, den rammet deler av landet, men det var fremdeles områder hvor folk kunne finne beite til dyrene sine.

Ingen regjering. Tørke i Afrika er intet nytt fenomen. Den har kommet med mer eller mindre jevne mellomrom. Katastrofens omfang avhenger av hvor store områder, hvor lenge og i hvilken grad den rammer og også hvilket ansvar respektive regjeringer tar og hvordan de handler i form av preventive tiltak og nødhjelp.
Tørken som nå herjer Øst-Afrika er blitt omtalt som en nasjonal katastrofe for Kenya av presidenten, Mwai Kibaki. Regjeringen har iverksatt tiltak, men fremdeles blir for lite gjort. Somalia derimot har ingen fungerende regjering å støtte seg til i utgangspunktet. Somalierne må klare seg selv.
- I tillegg til at denne tørken har rammet store områder, så har vi ingen fungerende regjering til å hjelpe oss slik vi hadde i 74-75, fortsetter fylkesmannen i Garbaharrey, som fortsetter å forklare hvorfor lokalbefolkningen mener dette er den verste tørken på lang tid.
- Å være uten styre og offentlige institusjoner er et enormt problem, spesielt i en krise som dette. Folk har verken tilbud eller krav på noe. Den eneste hjelpen er fra noen få internasjonale organisasjoner. Noe hjelp kommer også fra somaliere i eksil. Men fremdeles er det altfor lite. Det er ingen som tar ansvar i dette landet, sier han.

Med storm kommer regn? Med sandstormen kommer regnet, sier de i Garbaharrey, sør i Somalia - luften er farget rød og noen få lette dråper faller fra himmelen.
Så stopper det opp. En far ser opp mot himmelen med bekymring. Om han ber eller forbanner vet ingen. Han tar et godt tak rundt datteren. Himmelen har igjen blitt blå. Sola steiker og Somalia tørker som aldri før.

* * *

EPILOG:
10. april kom det første regnskyllet. Et etterlengtet og livsnødvendig regnvær. Skybruddet forårsaket flom i mange områder og nye problemer har oppstått. Og det samme har skjedd igjen som så mange gange før. Som følge av manglende tiltak for «høsting», vil vannet fortsette å renne i strie strømmer - mot Det indiske hav.

Gøril Trondsen Booth er norsk frilansjournalist og -fotograf. Hun besøkte Øst-Afrika i mars.