Knekker ryggen på dyre piller

Utenfor en ussel leirhytte i landsbyen Bobonong nordøst i Botswana sitter Moja Selelo i en ødelagt plaststol. Den 41 år gamle kvinnen er tynn som en trepinne, det meste av håret er falt av, ansiktet er fullt av byller og munnen full av sopp.
Moja har aids. Hun tror hun ble smittet for sju år siden, men testet seg først i fjor, da sannheten likevel var åpenbar.
- Jeg tror jeg ble smittet av partneren min. Vi visste ikke om aids den gangen. Og jeg ville ha et barn, forteller Moja med lav, monoton stemme.
Partneren forsvant da de første sykdomstegnene meldte seg, og lot Moja sitte igjen alene med ansvaret for tre barn. Nå står hun på venteliste til å få behandling med såkalte antiretrovirale aidsmedisiner (ARV).
- ARV er den eneste måten jeg kan få skikk på livet mitt på, sukker hun.
Noen hus bortenfor bor Dikeledi Mbale. Enken med seks barn er født samme år som Moja, og ble smittet omtrent samtidig. Da mannen døde av aids i fjor, tok hun testen.
- Jeg var så syk at jeg ikke kunne stå på bena. Men for et halvt år siden begynte jeg med ARV-behandling. Nå føler jeg meg sterk. Jeg kan jobbe, forteller Dikeledi, klasker en knallrød hatt på hodet og danser en gledesdans på tunet foran huset hun holder på å bygge.
Dette er virkeligheten for 330.000 hivsmittede i Botswana: Uten medisiner en sikker død. Med medisiner mange år, kanskje flere tiår, med liv. Godt liv. Er det mulig å si nei til medisiner?

Laboratorium. Året er 1999. Legemiddelindustrien sliter med et elendig image etter alt oppstyret rundt rettsaken om aidspatenter i Sør-Afrika (der flere amerikanske selskaper gikk til sak for å hindre sørafrikanske myndigheter i å produsere sin egen aidsmedisin). Da får det amerikanske legemiddelselskapet Merck Co. en idé: Hva med å samarbeide med givere og afrikanske land om utdeling av aidsmedisiner?
Merck tar kontakt med Bill and Melinda Gates Foundation (GF) og foreslår et samarbeid. Merck har satt av 50 millioner dollar og lagre av såkalte antiretrovirale medisiner (ARV) til prosjektet. GF synes ideen er god, og spytter i en tilsvarende pengesum.
I Afrika har aidskatastrofen nådd nye høyder. Dødstallene stiger dramatisk. Spesielt ett land er hardt rammet: Botswana. Ifølge FN er i dag mer enn hver tredje person, 37,4 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år, smittet av det dødelige viruset.
Samtidig er Botswana ett av de rikeste og best fungerende landene i det sørlige Afrika. Diamantindustrien har i årtier sørget for en eventyrlig økonomisk vekst, myndighetene er regnet blant de minst korrupte, og, ikke minst, landet har en befolkning på knappe 1,7 millioner mennesker. Med andre ord: Botswana ville være det perfekte laboratoriet for å teste ut gratis utdeling av medisiner til aidssyke.
- Dette var grunnene til at vi valgte Botswana. Her er mulighetene for å lykkes store, bekrefter direktør Tsetsele Fantan i organisasjonen ACHAP, som består av triangelet Merck, GF og Botswanas myndigheter.

Rask start. I 2000 henvender Merkc og GF seg til Botswanas regjering og legger fram et forslag om å gå sammen om et nasjonalt medisinutdelingsprogram i statlig regi. Gulroten er 100 millioner dollar til aidsbekjempelsen i en femårsperiode, og fri bruk av Mercks aidsmedisin Stocrin ut 2005.
Botswana trenger ikke lang tid på å tenke seg om. De takker ja.
I januar 2001 danner de tre partene ACHAP, og på rekordtid utarbeider botswanske myndigheter planer for gjennomføring av programmet. ACHAP bidrar til prosessen gjennom å ansette og lønne en rekke nye medarbeidere i staten, som sørger for å utarbeide det nødvendige grunnlagsmaterialet.
-Vi ønsket en rask start. Men vår rolle er å støtte myndighetene i Botswana. Vi er ikke beslutningstakere, sier direktør Fantan.
I januar 2002 klubbes planene igjennom i Botswanas nasjonalforsamling, og programmet, som har fått navnet «Masa» (Ny dag), ruller ut til folket. Botswana har satt i gang et prosjekt det vil være vanskelig, om ikke umulig, å snu.
I dag, nesten to år senere, får om lag 24.000 mennesker medisiner. Etter hvert skal alle som har utviklet aids, rundt 110.000 mennesker, få tilbud om ARV-behandling. I årene fremover kan Merck trolig se fram til en lønnsom avkastning på sine investeringer.

Sikrer fremtiden. På splitter nye Baylor Children's Clinical Centre midt i Botswanas hovedstad Gaborone er resepsjonen full av ventende mødre og barna deres. Klinikken behandler 1200 barn, alle hivsmittet. Men ungene tumler rundt som unger flest. De har nærmest fått aidsmedisiner inn med morsmelka.
- Uten behandling ville de fleste av disse barna ha dødd i løpet av det første leveåret, sier klinikkdirektør Gabriel M. Anabwani.
- Det er grusomt å tenke på. Disse barna fortjener all den levetida de kan få, sier han.
Baylor-klinikken stod ferdig i fjor. Klinikken drives av amerikanske Baylor Foundation og botswanske myndigheter i fellesskap. Men de som har betalt for det moderne og interiørdesignede barnesykehuset, er legemiddelfirmaet Bristol-Myers Squibb (BMS), gjennom programmet «Secure the Future».
For fem år siden var BMS det første selskapet som startet opp egne aidsprogrammer i det sørlige Afrika. De begynte i det små med forebygging, men gikk raskt over til å undersøke mulighetene for medikamentell behandling.
- Man så at forebygging ikke var nok. Det trengtes behandling, sier direktør Anabwani.
Klinikken er langt fra det eneste BMS har brukt penger på i Botswana. Selskapet har investert nærmere 100 millioner dollar i landet, blant annet har store summer gått til
å finansiere medisinutdeling på landsbygda.
- Hva får BMS igjen for pengene?
- Først og fremst får de et bedre image, konstaterer Anabwani.
- De bygger kanskje også opp et marked for sine medisiner?
- BMS har ingen innflytelse over hvilke medisiner vi velger å bruke. Vi føler ikke at vi skylder dem noe, det ville være uetisk, fremholder direktøren.
- Så dere bruker ikke BMS-medisin?
- Nei.
Men der tar klinikkdirektøren feil. Botswana har utarbeidet en egen liste over hvilke medisiner som skal brukes innenfor «Masa»-programmet. På lista, som i alt teller åtte ulike medikamenter, er BMS inne med to typer: Videx og Zorit. Disse to medisinene brukes dersom pasientene reagerer negativt på førstelinjemedisinene, og er langt dyrere enn disse.
Av leger får Bistandsaktuelt også opplyst at det i Botswana brukes en billigere og dårligere versjon av Videx enn det som er vanlig i Vesten

Økonomisk slagside. Det har sine fordeler å være inne på denne lista. Ifølge leger skjer det svært sjelden at man endrer et medikamentelt regime, dersom det fungerer godt medisinsk uten store bivirkninger. Pris legges det mindre vekt på. Det innebærer at ARV-programmet i Botswana kan gi store inntekter på sikt til legemiddelfirmaene. Målet om å medisinere 110 000 aidssyke botswanere vil koste minst 66 millioner dollar, rundt 460 millioner kroner, i året.
Regner man inn utgiftene til testing, rådgivning og helsepersonell i tillegg, stiger prisen til 1000 dollar i året per pasient - eller 110 millioner dollar.
Fram til nå har Botswana fått mer aidspenger per innbygger enn noe annet afrikansk land. En viktig grunn til det er å vise at det er mulig å snu epidemien, fremholder folk i bistandsbransjen.
Men Botswana merker at utgiftene tynger. Utgiftene til ARV-programmene har allerede ført til at en rekke andre utviklingsprosjekter står stille, og til et fall i den økonomiske veksten.
- Det er den produktive delen av befolkningen som dør, påpeker lederen for FNs utviklingsprogram, UNDP i Botswana, Bjørn Førde.
Foreløpig har ingen regnet ut hva Botswana tjener på å holde aids-pasienter i live, men slike makroøkonomiske regnestykker skal snart utarbeides, opplyser han.
- Allerede nå betaler vi rundt 80 prosent av regningen, sier Chris Molohoe, som leder det nasjonale aidskoordineringsbyrået NACA. Avtalen med Merck og Gates Foundation går ut i 2005, og byrået anslår at i fremtiden kan aidsprogrammene komme til å koste bortimot 450 millioner dollar i året.
- Hvor skal vi få disse midlene fra? Vi vet ikke. Vi slåss, sier Molohe.

Rolls Royce. - Botswana har valgt seg en Rolls Royce-modell. Nå må man begynne å diskutere om dette er den riktige løsningen, sier kilder i bistandsmiljøet.
Stadig flere stiller spørsmål ved om hvor lenge Botswana kan fortsette å dele ut merkevaremedisiner. Såkalte generiske aidsmedisiner, som blir produsert i India og Brasil, koster en fjerdedel eller mindre av merkevareproduktene.
Men spørsmålet er kontroversielt, og foreløpig er Botswana tilbakeholden med å debattere saken. Flere stiller spørsmål ved om bistanden fra legemiddelselskapene har ført til lojalitetsbindinger.
Dette blir forsiktig avvist av NACA.
- Myndighetene vil snart se på om det er mulig å få tak i billigere medisiner, sier Molohe.
Botswanas nyutnevnte helseminister Sheila Tlou er av en annen oppfatning.
- Nå bruker vi det som var på markedet da vi trengte det. Her kom folk til oss og sa at de ville hjelpe. Vi kunne kanskje ønsket oss noe annet, men vi sto ikke i en posisjon der vi kunne si nei, fremholder hun.
- Vi føler at vi ikke har noe valg. Dessuten er lav pris ikke nødvendigvis det beste for folket, sier hun til Bistandsaktuelt.
- Det er klart at legemiddelindustrien utnytter situasjonen. Men egentlig anser jeg dette som en vinn-vinn situasjon. De tjener penger. Vi slipper i alle fall å dø.

Bibiana D. Piene er norsk frilansjournalist.