Knuste drømmer har svekket kamplysten i Soweto

«Studentene ble folkets røst», står det på et skilt i Hector Pieterson-museet. Museet ligger i Soweto, den store og opprørske bydelen utenfor Johannesburg, der svarte ble forvist til å bo under apartheid.
Den 16. juni 1976 ble 13 år gamle Hector Pieterson skutt og drept av politiet. Det som skulle ha vært en fredelig protest ble i stedet et blodig oppgjør, og verden over ble det vist bilder av en fortvilet guttunge som bar den sårede kameraten Hector i armene sine.
- Hele Soweto slåss, alle tenåringer var ute på gatene. Det var partiene, med ANC i spissen, som oppmuntret oss til å ta opp kampen. To ganger ble jeg tatt av politiet, den ene gangen var jeg 13 år, sier Thabo Motloung, som nå er blitt 35 år.

Fem millioner. Ingen vet helt hvor mange som bor i Soweto i dag, anslagsvis er det omtrent 5 millioner mennesker.
Arbeidsløsheten er vurdert til å ligge mellom 50 og 60 prosent, kanskje mer. Kriminaliteten har økt med rakettfart. Ungdommene har i stor grad blitt en rotløs gruppe uten arbeid, mange er desillusjonerte og politisk likegyldige.
- Jeg har registrert meg som velger, ikke for at jeg anser det som veldig viktig, men for å få moren min til å slutte å mase. Om jeg kommer til å stemme, det har jeg ikke bestemt meg for ennå, sier Tebogo Pila, 21 år fra Naledi Extention.
Han og noen kompiser slentrer rundt i gatene på måfå og slår seg ned utenfor et hus for å prate litt. Ingen av de fire unge mennene mellom 20 og 22 år har større forhåpninger om at årets valg skal forandre deres liv som dagdrivere.

Ingen vits. - Jeg ser ingen mening med å stemme. Regjeringen sa at vi skulle få jobb, men vi er fortsatt arbeidsledige. Foreldrene våre kommer derimot til å stemme, og de stemmer på ANC. De vil ikke at vi skal få det slik de har hatt det, sier Ashley Ramabi.
Brutte løfter er alt de har fått ut av de seneste årenes demokrati. Partiene vil ha deres stemmer, men er ellers uinteressert i de fattiges hverdag, mener ungdommene. På spørsmål om hvilken politiker de stoler på, sier Ashley Ramabi uten tvil; - Tony Leon.
At han er hvit og leder for DA, den offisielle opposisjonen, virker bare å være til hans fordel.
- Jeg tror til og med det skulle være bedre med en hvit regjering. ANC sa at vi svarte skulle hjelpe hverandre, men det har vi ikke sett så mye til, sier Ramabi.
- Vi slåss for ANC, men vi fikk ingen ting igjen for det. Hvis du ikke kjenner personene på toppen, har du ingen ting å hente, sier Thabo Motloung.

Borgervern. For ett år siden startet han den frivillige patruljestyrken som samarbeider med politiet for å gjøre boligområdet Naledi Extention sikrere. Hver morgen tar veteranaktivisten Motloung og 150 frivillige på seg neongule og oransje vester, for å eskortere de som kjenner seg utrygge til og fra pendlertogene. Om nettene er de nabolagets øyne og ører, og på ett år har de tatt 26 mistenkte forbrytere og overlatt dem til politiet.
Motloung, som i sin ungdom kjempet mot apartheidregimet, har enda en gang gått ut i gatene. Målet er det samme nå som da - å være med på å skape et bedre Sør-Afrika. Motloung har tenkt å stemme på ANC i årets valg selv om han mener at politikerne kommer med tomme løfter.
- Tross narkotika og kriminalitet har jeg fått det Sør-Afrika jeg har slåss for. I dag kan jeg utnytte mine rettigheter som borger, sier Motloung.

Oppfylte drømmen. En som allerede har oppfylt sin drøm om eget firma er Nhlanhla Mahlangu. Hans foreldre hadde penger nok til at han kunne gå på en raseblandet privatskole allerede før apartheids fall. Kanskje er det derfor han nå ligger et steg foran de andre. I juli i fjor åpnet han en internett-kafe i Soweto, der han ble født i 1980. Han hevder at ungdommene ikke lenger diskuterer politikk, de prater om klær, jobb, fester og utseende.
- Pappa er politisk aktiv og parlamentsleder, men det er ikke noe for meg. Jeg har andre ambisjoner, sier den unge forretningsmannen selvsikkert.