Konfrontasjon med IMF og Verdensbanken

Vi er i Vår Frelsers kirke (den protestantiske) i Prahas Gamleby. Her fem kilometer unna Kongress-senteret, pågår møtet hvor de ikke-akreditterte NGO-medlemmer, studenter, borgere, demonstranter og andre kan møte IMF, Verdensbanken og de mer offisielle NGO-ene .
Mer enn 400 mennesker har kommet til den kalde og trekkfulle kirka. Bare noen få er mørkhudet. De frammøte er i alle aldre. De representerer solid folkelig bredde. Samlet er det 10-15 som rekker hånda i været etter Karlssons invitt. Han virker tilfreds.
Men så er det at ei ung fransk jente hopper opp: - Hva er det for slags spørsmål? Hvordan skal vi få tak på disse talene? Ikke får vi komme inn på årsmøte, og ikke har vi internet. Du må huske på at de fleste i verden har ikke det, understreker hun.
Karlsson blir litt lang i maska. Han hadde ikke ventet dette. Men den tidligere fagforeningsmannen og sosialdemokratiske politikeren fra Solna og Stockholm ror seg raskt inn igjen: - Jeg er den første til å beklage at ikke flere utenfra kunne komme inn på møtet. Men det er plassproblemer, og ...
Jenta griper ordet igjen: - Men hva med at dere inviterte 3 800 utsendinger fra de private bankene og bare 400 fra NGO-ene til årsmøtet, er det rettferdig?
Karlsson blir svar skyldig. Enda mindre har han å si etter at Tomasz Terelecki fra Polen som også sitter i panelet, og som for anledningen er plassert på alteret, tar ordet. - Vi har invitert hit og har betalt for fire NGO-representanter fra Georgia, tre fra Ukraina og fem fra Russland. Ingen av dem fikk akkreditering. Derfor spør jeg, hvem er det dere egentlig ønsker dialog med?
Den tyske deltakeren i panelet, Jürgen Kaiser fra Jubilee 2000, tar opp gjeldslette: - Etter krigen måtte Tyskland bare bruke 3,5 prosent av sine eksportinntekter til renter og avdrag på utenlandslånene. De fattige land i den tredje verden må bruke 10-15 prosent. Hvorfor skal de betale så mye mer?
Det blir visedirektør Mashood Ahmood fra IMF som svarer: - Klart at gjeldslette er viktig, men det er ikke bare det som teller. Mer bistand må også til, og handel. I dag er det slik at det finnes tusener av mennesker rundt i den tredje verden som lager T-skjorter og sko, men som ikke kan fortsette med dette. De får ikke solgt varene. Der er ikke noe sted å eksporter dem for den rike verden er full av handelsbarrierer. Får vi bare bort disse, så kan den fattige verden tjene masser av penger. Vi snakker om summer i størrelsen 100 milliarder dollar hvert år, eller mer enn dobbelte hva hele HIPC-gjeldsletten vil utgjøre på mange år.
Heller ikke dette svaret viser seg helt uangripelig. Nå er det ei finsk jente som tar ordet: - Hva er det som fint med å sitte hele dagen på en fabrikk å lage T-skjorter for en dollar om dagen? Spør hun.
- Nei, det var ikke det jeg mente. Mitt poeng er at det er bedre å ha noe arbeid enn ikke å ha noe. For oftest er det det som er alternativet, svarer IMFs Mashood Ahmood.
Og slik fortsetter det. I det hele tatt er det en lærerik seanse. To verdener møtes; på den ene sida Verdensbanken og IMF, som stadig sier, at jo, institusjonene er nå mye bedre enn før. Samtidig som de understreker: - Og det vil dere forstå, bare dere får satt dere ordentlig inn i hva vi arbeider med. På den andre sida stadig uttalelser om at vi stoler ikke på dere, at dere vil sette profitt foran mennesket, og at egentlig vil dere at vi skal delta i vår egen utbytting.