Korrupsjon Light

Jeg vil ikke benytte denne spalteplassen til å forsvare korrupsjon, men jeg føler heller ingen enormt dårlig samvittighet - verken kollektiv eller personlig - over å ha lurt noen, gjerne en hvit bistandsarbeider med mye penger. I min familie har dette lange tradisjoner.

Det har blitt meg fortalt at min families rike overhode slo seg opp ved å selge landområder som egentlig ikke tilhørte ham. Bestefaren min var lei av å bo i et skur i Nairobis dårlige strøk. Han ville bli rik, og gjerne på en lite slitsom måte. Det første han solgte var en flokk bøfler. Kjøperen var en hvit, britisk kvegfarmer, som nettopp hadde flyttet til Kenya. Farmeren ble raskt interessert i tilbudet om den nye rasen av kjøttfulle afrikanske kuer. Bestefar tok den hvite mannen med til Langata nasjonalpark, viste ham en bøffelflokk, og forklarte at han eide både beitelandet og de kraftige kuene. Den hvite mannen betalte på forskudd, for bestefar måtte jo merke kuene først. Den hvite briten var riktignok fersk i Afrika, men han hadde i alle fall lært av sine venner at afrikanerne var så dumme at de aldri ville forsøke å lure en hvit mann.
Bestefar stakk av gårde med pengene, og den hvite mannen gikk til politiet. Men hvordan skulle han beskrive mannen som hadde lurt ham? Alle afrikanere er jo helt like, og alle het på den tiden Kamau. Saken ble henlagt. Etter kvegsalget slo bestefar seg altså videre opp på eiendomssalg. Igjen med den avgjørende rekkefølge i transaksjonene; pengene først, så å forsvinne ut i den tynne Nairobi-lufta så raskt som bare det. Denne virksomheten ble etter hvert en vane for min familie, og nå har også jeg følt behovet for å ta opp en god familietradisjon.

Det hele begynte på en tørr og varm dag i Nairobi. Det hadde ikke regnet på flere uker i storbyen og alle trodde støvet var en naturlig del av lufta. Så skjedde det selvsagt en morgen, vannkrana ga fra seg et par stønn, noen få dråper lunkent vann, og så var det stopp. Vi var uten vann, og veldig tørste - selv om vi hadde betalt vannregningene våre. Nå var det jeg og mine naboer som hadde betalt for en vare vi ikke fikk. Jeg tok en tur ut i den støvete gata og dumpet tilfeldig over et vannrør med en måler. Inne i røret hørte jeg den umiskjennelige lyden av rennende vann. Jeg følte familietradisjonene tynge da jeg kom hjem. Fra skapet fant jeg en vannslange og en skiftenøkkel. Jeg gikk ut i den mørke gata, skrudde av måleren, festet min slange til vannrøret og kveilet denne ut gjennom bakgården min og inn på kjøkkenet. Jeg hadde vann og ingen andre. Det kunne bare bety en ting, nemlig business.
Folk stilte seg i kø ved inngangsdøra si, og fikk vann i alle slags beholdere til en pris tett oppunder smertegrensen. Men markedet var stort, og mine lommer ble fylt av sedler og mynter. Jeg leide inn en venn til å passe vannsalget mens jeg var på jobb. Ganske mye havnet nok også i hans lommer, men noen shilling lå igjen på kjøkkenbordet etter arbeidstid. Jeg var fornøyd, rent ut sagt lykkelig.

Selvsagt ble mitt lureri avslørt. Det attpåtil av en mann fra byens vannkontor. I utgangspunktet var han fryktelig sint for at jeg solgte vann som ikke var mitt. Men vi tok en prat over en tekopp og ble til slutt enige om vi kanskje kunne dele litt på fortjenesten av vannsalget. Korrupsjon er kanskje ikke så galt allikevel? I alle fall ikke i liten skala. Jeg begynte også å føle meg lykkelig over inneffektiviteten og alle manglene i offentlige tjenester i Kenya. Så lenge byens vannforsyning ikke virket, tjente jeg gode penger. Men hadde jeg utviklet meg til å tenke som en forbryter og undergraver av samfunnets fellesgoder?
Nå slipper jeg å tenke mer på det. Vannet kom tilbake, og hele min forretningside forsvant med spruten ut av kranene. Mine moralske dilemmaer er borte, men jeg må innrømme at det føltes godt å være litt utspekulert. Dessuten hadde også jeg ivaretatt familietradisjonene - på mitt lille vis.

Wanja Thuku er journalist i Kenya Times i Nairobi. Hun er med i det internasjonale journalistnettverket til Sørvis Presse & Informasjon.