Korrupsjon og hjelpeindustri

Blant annet foreslår teamet metoder og rammebetingelser til å bekjempe korrupsjon. Som en del av rammebetingelsene får medlemmer av teamet selv 30-40 ganger lønna til en vanlig kvalifisert byråkrat. Denne effektivitetslønna synes delvis å virke. Bilene som står parkert utenfor er dyre, men de står der til seint på kveld.
Resultatet av teamets arbeid viser seg raskt: Nye lån fra Verdensbanken og IMF. Til tross for at IMF og Verdensbanken bakte inn en mengde strenge bestemmelser om internasjonal direkte kontroll med lånet, bevilger Parlamentet seg allerede i forkant av den formelle avgjørelsen en økning i reisestøtte på ca. kr. 30 000 pr. medlem pr. måned..

SOMMEREN 1997 var korrupsjon noe man bare hvisket om i all stillhet enda Wolfensohns første store tale om korrupsjon på IMF/Verdenbankens årsmøte ble holdt allerede i oktober 1996. For en gangs skyld var de kenyanske konferanseløvene litt seine i avtrekket. Normalt jakter de i forkant av de skiftende hjelpemotene. Det gjelder å bevege seg raskt og å gripe de nye trender for ikke å falle igjennom. Gi moteriktig inntrykk av kompetanse og medfølelse. Men under overflaten damper det av fattigdom og frykt.
Hvorfor kom Kenya for en gangs skyld litt på etterskudd i sine utredninger om «good governance» og «the implementation matrix of the anti-corruption plan» når en ofte ellers har vært moteledende?
Alle vet at Moi's regime er gjennom korrupt. I den offentlige debatten oppfattes han som direkte korupsjonsbærende. Uansett hvor byråkratisk man formulerer seg innebærer derfor temaet korrupsjon en risiko for å bli oppfattet som skadelig kritisk. Det kostet noe å være først
Men blir man hyret inn på utenlandsk-finansiert hjelpeprosjekt blir lønna ofte 20-doblet. Godtgjørelsen man mottar for en natt og dag på et Verdensbank anti-korrupsjon seminar betyr en månedslønn. Det noe paradoksale oppstår: Internasjonal korrupsjons-bekjempelse trår inn på den samme arena som er med på å skape korrupsjon finansielt og ideologisk. Etterhvert som flere kommer til og tar opp temaet, synker den politiske risikoen. «Good governance» blir en ordinær hjelpemote. Konferanseløver (og løvinner i økende grad) flokker seg om temaet. Den etterhvert minimale risikoen kan ikke holde dem vekk..
Eller sagt på en annen måte av tanzanianeren Brian Cooksey: «If countries with … (rampant corruption) … can continue to enjoy billions of dollars of aid every year, it is not because they have demonstrated their ability to to use aid wisely. But the donors are not well placed to extol the virtues of transparency and accountability which they do not practice themselves. To address the question of corruption in aid, the World Bank and the other agencies will have to take a long look at their own role in creating the problem which they now propose to cure.». Har de gjort det?

JAMES P. WESBERRY, jr. heter en av USAs ledende offentlige revisorer og bedragerieksperter. Han jobbet lenge i Verdensbanken og var med på utviklingen av dens anti-korrupsjons kampanje. Wesberry forteller om en episode fra juli 1997 der en amerikansk professor, Jeffrey Winters, påstod at minst en tredjedel av Verdensbankens lån til Indonesia forsvant i korrupsjon. Indonesia var den gang som nå rangert som en av verdens mest korrupte land. Dagen etter at påstanden nådde indonesisk presse, ble den benektet av Bankens visepresident for Øst-Asia. Den stedlige representant hevdet at «It is deeply regrettable that our work for the people of Indonesia should be misrepresented this way. … procurement is … open .. transparent … and competitive. There is full accountability on the use of bank funds …financial audits ..reviews of impact.»

WOLFENSOHN FØLTE seg forpliktet til å forsvare den stedlige representant. Problemet var at Winters i all hovedsak hadde rett. Uviljen mot å undersøke saken var i ferd med å ødelegge hele troverdigheten til Verdensbankens omfattende anti-korrupsjonskampanje, ifølge Wesberry. Det som finnes av formelle regnskapsprosedyrer og innkjøpsregler gir ikke noen særlig grad av beskyttelse. Uten en omfattende og smertefull holdningsendring på mellomleder-nivå, der gruppen av stedlige representanter er den viktigste, vil det raske skiftet i retorikken rundt korrupsjon fra fullstendig taushet til stadig gjentatte anti-korrupsjons-mantra vanskelig kunne oppfattes som annet enn tomt prat.
På grunn av sin dobbelte signalfunksjon overfor nasjonale bistandsorganisasjoner på giversiden og styringssystemene på mottakersiden, er de internasjonale finansinstitusjonene som Verdensbanken og IMF viktigere i den internasjonale korrupsjonsbekjempelsen enn omfanget av deres eget aktivitetsnivå skulle tilsi. Siden revisjonsprosedyrer alltid vil måtte spille en underordnet rolle fremholdt Wesberry i 1998 at det er utskifting av personell som er nøkkelen i den praktiske anti-korrupsjonskampen i de internasjonale organisasjonene både når det gjelder deres egne aktiviteter og som rollemodell.
Troverdighet gjennom handlinger er et kjerneproblem i all anti-korrupsjonspolitikk fordi ord her blir et billig signal. Ett eksempel: I april 1995 holdt presidenten fra Sri Lanka en flammende tale mot korrupsjon i Parisklubben. Et par måneder etter stoppet hun tildelingen av et større vannkraftprosjekt til et kanadisk firma, fordi firmaet ikke ville betale nok penger under bordet.
30. november 2000 holder NHO et stort næringslivsseminar om korrupsjon. De fleste innlederne fra enkeltorganisasjoner kommer opp og forteller hvor alvorlig samfunnsondet korrupsjon er, samtidig som de forteller om hvor effektivt deres egen organisasjon har beskyttet seg mot problemet. Henrik Torgersen forteller om hvordan Telenor legger vekt på etikk i sin internasjonalisering - 11. desember blir det offentlig kjent (gjennom Dagens Næringsliv) at Telenor har betalt ut 1.8 milliarder kroner til en person i Thailand der kjøp av politiske innflytelse er ett motiv.

NORAD SOM verdensmester i antikorrupsjons kamp? I mai 1999 gikk daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen inn for at NORAD skulle bli en internasjonal «frontlinje-organisasjon» i kampen mot korrupsjon. Siden har NORAD utviklet en omfattende handlingsplan med mange bra elementer. Det erkjennes at « The international community is both part of the problem and part of the solution.» Men mens det pensles ut mange forskjellige løsningsforsøk, er man nokså vag når det gjelder hvordan man selv har vært og fortsatt kan bli en del av problemet.
For ordens skyld, det å være en del av problemet betyr ikke her en fordekt påstand om at NORAD-ansatte har vært direkte involvert i korrupte transaksjoner, men at en har vært med på å finansiere et system der en vet eller burde vite at relativt store midler til syvende og sist havner feil. Villet naivitet på avstand kan ofte bære like galt av sted som revestreker på første hånd.
NORAD skal virke i omgivelser der omfattende korrupsjon trolig har vært en del av omgivelsene i lengre tid uten at en har snakket om det. Ut fra den skriftlige planen virker det som en nå skal ta opp korrupsjonsproblemet i ulike sammenhenger, støtte spesifikke antikorrupsjonsprosjekter på samme måte som andre prosjekter, innføre strengere kontrollprosedyrer overfor samarbeidspartnere, osv. - uten at en sender ut signaler om at NORAD selv erkjenner medansvarlighet. Dette vil fort ikke virke troverdig overfor mottakerne.
Hvordan oppnå troverdighet?. Wesberry foreslo et brutalt signal for Verdensbankens del: Omfattende utskiftning av personell. Slik machostyring bør unngås. Et skritt i riktig retning tror jeg imidlertid det kunne bli hvis NORAD selv satte igang en omfattende diskusjon av egne erfaringer. Har de ingen, er enten hele korrupsjonssaken bare nok en hjelpemote, eller en bekreftelse på at en kanskje heller burde diskutere problemet naivitet i norsk hjelpepraksis. Har NORAD alt ført en omfattende debatt, bør omverdenen få vite litt mer om omfang og resultater.
En slik debatt ville naturlig medføre at en ikke bare innførte nye revisjonsprosedyrer, men vurderte hele hjelpeporteføljen mellom land og saksfelt. For å systematisere erfaringene og trekke eventuelle konklusjoner om omorganiseringer, omplasseringer, e.l., tror jeg det vil være klokt å bruke et forskningsinstitutt som kan denne typen virksomhet. I Norge betyr dette Arbeidsforskningsinstituttet, AFI.

Jens C. Andvig er seniorforsker ved Norsk
utenrikspolitisk institutt (NUPI)