«Kostbare» flyktninger

FAFOs feltstudium om de palestinske flyktningenes levekår er en del av Norges fredsarbeid
Dette er verdifullt arbeid, fordi det dokumenterer de faktiske forholdene for fem millioner flyktninger som ble utvist fra 530 israelske byer og landsbyer i 1948. Landområdene flyktningene ble jaget fra, utgjør 92 prosent av Israels landområder. Det internasjonale samfunnet ser på dette som den største etniske rensingen som er gjennomført i moderne tid.

MEN FAFO-DIREKTØR Jon Hanssen-Bauer overskrider sin rolle som fagmann og kommer med fullstendig misvisende politiske synspunkter i Bistandsaktuelt nr 8, den 8. oktober i år.
Han sier at få flyktninger kommer til å vende tilbake og at «det er få som tror, selv blant palestinerne, at det er økonomisk mulig å repatriere et veldig stort antall».
Hanssen-Bauer er klar over at retten til å vende tilbake er en ukrenkelig rett. Den kan ikke oppheves av okkupasjon, av overenskomster eller ved å la tiden gå. Det er nedfelt i FNs universelle menneskerettighetserklæring (UN 194), stadfestet 110 ganger, og den private eiendomsretts ukrenkelighet står over alle regler om okkupasjon og herredømme.
Retten til å vende tilbake er ikke en rett som går ut på dato. Det er derfor irrelevant om det er få eller mange som vil vende tilbake. Bare for å informere Hanssen-Bauer: over 90 prosent av de som svarte på en undersøkelse i de fem UNRWA-områdene ønsket å vende tilbake, ifølge en oversikt fra palestinske SIS (som for øvrig anklages for å være pro Oslo-avtalen).
Så vidt jeg vet, har ikke FAFO gjort noen studie på Israels demografiske eller økonomiske kapasitet til å ta imot de utviste flyktningene igjen. Jeg ser derfor ikke noe grunnlag for Hanssen-Bauers påstand om at tilbakevending ikke er «mulig».
Vi har gjort undersøkelser som viser klart at rundt 80 prosent av jødene bor i 14 prosent av Israel. Av de resterende 20 prosentene bor 18 prosent i et dusin opprinnelig palestinske byer. Det betyr at rundt 200.000 jøder som bor på landet («Kibbutz- og Moshav-bønder») kontrollerer rundt 86 prosent av Israels område - som faktisk er fem millioner palestinske flyktningers jord og arv.

ER DETTE RETTFERDIG, bidrar det til fred? Hvordan kan det ha seg at det er «mulig» å stenge inne en million flyktninger i Gaza i en tetthet på 4.200 personer per kvadratkilometer, mens flyktningenes eget land utnyttes av 78.000 jødiske bønder i en tetthet på seks personer per kvadratkilometer?
Jon Hanssen-Bauer er utvilsomt klar over at en million russiske immigranter ble ønsket velkommen til Israel, for å leve i palestinske hjem og på palestinsk jord. Han er ganske sikkert også klar over det bor en million mennesker i Libanon og Gaza, to av de usleste flyktningeområdene. Hvordan kan det ha seg at de rettmessige eierne av landet er nektet hjemreise fordi det ikke er «mulig», når det samtidig er «mulig» for disse russiske innvandrerne å se seg om etter arbeid? I den siviliserte verdens vokabular kalles dette «etnisk rensing».

HVEM SIER at det ikke er «økonomisk mulig» å repatriere et stort antall flyktninger? Verdiene av flyktningenes eiendommer i Israel er rundt 560 milliarder dollar, hvis de skulle betales med full kompensasjon. Men palestinerne sier at deres hjemland ikke er til salgs. Det vil koste mye mindre å repatriere dem - å bygge nye hus vil ikke koste mer enn 12 milliarder dollar. Så selv sett fra et økonomisk synspunkt er det billigere å følge internasjonal lov.
Israel er forpliktet av FN-resolusjoner til å betale tilbake alle inntekter knyttet til utnyttelsen av palestinsk eiendom i 52 år. Kompensasjon etter FN-resolusjon nummer 194 og kompensasjon for krigsforbrytelser vil også gi en anselig mengde penger som kan brukes til å repatriere flyktningene.
La oss lære av jødenes erfaringer i Europa. Jødene fikk 1,25 milliarder dollar i erstatning for frarøvet eiendom fra Sveits, 10 milliarder fra et Relief Fund (som ikke bare var for jøder), 102 milliarder mark fra Tyskland, og i tillegg forhandles det om ytterligere 10 milliarder mark. Legg til Israels 100 milliarders brutto nasjonalprodukt, så ser man at landet er i stand til å betale for repatrieringen av palestinerne.

JEG MENER det er FAFOs plikt å foreta studier og undersøke ideer som samsvarer med internasjonal lov. Tilbakeføring av flyktninger til andre steder enn deres hjem, er ikke tilbakeføring. Faktisk er det å tvinge mennesker til å bosette seg et sted en krigsforbrytelse. Det samme er etnisk rensing. Og det samme er det å hindre flyktninger i å vende hjem, uansett hva som var årsaken til at de reiste.
Norge opplevde en okkupasjon under 2. verdenskrig. Det bekrefter museene deres. Palestinerne opplever også okkupasjon og fordrivelse fra hjemmene. Denne ondskapen må ta slutt. Fred kan ikke råde uten rettferdighet.
La oss alle, forskere og vanlige folk, samarbeide for å få det til.

Dr. Salman Abu Sitta er spesialist på flyktningespørsmål, ansatt ved Palestine Land Society i det palestinske området.