Kraftbistand har ikke hjulpet de fattige

I tillegg er miljø og andre tverrgående hensyn som kjønn og korrupsjon lite ivaretatt, til tross for at de er viktige mål for norsk utviklingssamarbeid. Dette er de noe nedslående resultatene av en ny evaluering av norsk kraftbistand utført av Scanteam på oppdrag fra Norad. På den positive siden finner evalueringsteamet at prosjektene har nådd infrastrukturelle mål, og langsiktig styrket kraftsektoren i samarbeidslandene.

Vellykket? - Norad kaller dette «Vellykket norsk bistand til vannkraft» i sin pressemelding. Hvorfor?
- På grunn av samarbeid over lang tid har man høstet resultater når det gjelder å bygge opp nasjonale systemer. Vi mener at dette er god bistand fordi man trenger å bygge opp staten og statlig infrastruktur for å få til utvikling i et land, sier Asbjørn Eidhammer, evalueringsdirektør i Norad.
Han mener allikevel at rapporten kunne vært noe mer kritisk i sine konklusjoner.
- Vi mener at diskusjonen omkring fattigdomsreduksjon og de tverrgående temaene burde vært mer eksplisitt, siden disse er helt sentrale i målsettingene for norsk utviklingssamarbeid, sier han.

Levd eget liv. Miljøaktivister er ikke like enige i at dette er vellykket. De mener man må stake ut en ny kurs for kraftbistand.
- Det ser ut til at utviklingssamarbeid i kraftsektoren har levd sitt eget liv, sier Terje Kronen i Forum for utvikling og miljø. Han etterlyser fattigdomsfokuset.
De evaluerte tiltakene har hatt en verdi på omtrent to milliarder kroner. Totalt har Norge brukt ti milliarder kroner på kraftbistand siste 25 år fordelt på 70 land. De evaluerte landene, Nepal og Mosambik, har vært to av de viktigste partnerne for Norge i denne sektoren. I hovedsak er det gått bedre i Nepal enn i Mosambik.
- Der man har fattigdomsbekjempelse som et mål i utgangspunktet, bidrar man mest til å redusere fattigdommen, sa Ueli Meier, leder for evalueringsteamet, under presentasjonen av rapporten i Norad nylig.

Lokal forankring viktig. - Prosjektene i Nepal har hatt større lokal forankring, mens i Mosambik har man satset på større prosjekter. Lokal forankring er imidlertid avgjørende for at man skal nå de fattigste, hevder Andrew Preston, daglig Leder i Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS).
Et annet hinder for å bidra til å bedre sosiale forhold og minske fattigdom er at kjønnsperspektivet har vært lite tatt hensyn til. Dette handler også om lokal forankring.
- Kvinner må være med hele veien i prosessen når beslutninger tas, mener Tanja Winther ved Senter for Utvikling og Miljø, og deltager i kvalitetssikringsgruppen for evalueringsteamet.
- Miljøet er preget av mannlige ingeniører og økonomer, men det trengs en balanse fra samfunnsfagssiden dersom en skal nå de sosiale målene, sier hun

Lite «Trickle down». - Vi mener at man må ta utgangspunkt i behovene lokalt i et område og se på de fattiges behov fordi «trickle down-effekten» er liten. Man må ikke forelske seg i en type teknologi, men se på lokale forhold og hvilke behov som skal dekkes, sier Kronen.
Han mener altså at man ikke kan regne med at kraftutbygging i seg selv vil skape ringvirkninger som hjelper de fattige. Andrew Preston er enig og legger til:
- Store prosjekter når ikke de fattige fordi de fleste bor på landsbygda hvor de ikke er tilkoblet forsyningsnettet. Investeringer i kraftsektoren har derfor i stor grad forsynt industri og storbyene.

Miljø og fattigdom kommer sist. Preston mener at noe av forklaringen på manglende fattigdomsreduksjon skyldes at man ofte bygger opp kraftprosjekter etter et bestemt mønster som begynner med å utrede om det er teknologisk og økonomisk mulig.
- Så ser man på hva som blir de sosiale og miljømessige konsekvensene. Da handler ofte dette arbeidet om å redusere skadene heller enn å ta inn miljøhensyn og hensynet til de fattige som en del av grunnlaget for prosjektet, sier Preston.
- Hva mener du er grunnen til at det satses på store prosjekter heller enn små?
- Det er flere grunner til dette. Bak store kraftprosjekter står det ulike interessegrupper, blant annet de internasjonale finansinstitusjonene som har nytte av å låne ut store beløp. I landene selv kan slike prosjekter være prestisjefylte, og dessuten vil jo utbyggingsselskapene heller ha store prosjekter enn små. Dessuten tror jeg at man på bistandssiden heller vil gi penger til større prosjekter for å redusere omkostninger.