Matsikkerhet sett fra Norge

Hvis jeg søker ordet ’matsikkerhet‘ på Bistandsaktuelts nettside, finner jeg mange vinklinger og et vell av mer eller mindre gode forslag til å løse global matmangel. Nordmenn er jo velsignet med omtanke for fattige mennesker rundt i verden.

Senterungdommens Jesper Nohr er visst en av dem om vi skal tro hans artikkel i BA 27.11.2019 ’Norge skal gå foran i kampen mot matmangel i verden‘.

En mer norsksentrert og egoistisk løsning skal man lete lenge etter.

Han går sterkt ut og hevder, som riktig er, at 820 millioner ikke får i seg den næringen de trenger. Han avslutter med at Norge ikke kan løse dette alene, men at vi må gjøre vårt ved å sørge for at vi selv produserer den maten vi trenger. Og så kan vi bruke 10 prosent av norsk bilateral bistand til landbruket i fattige land. Det skulle bli omtrent en milliard kroner. Det første har vi klart fint, ved blant annet å ha OECDs høyeste beskyttelse av eget landbruk. Nohr, som de fleste norske politikere, klarer heller ikke å unngå å delta i den smålige og ekle norske snillhetskonkurransen, og lover hele 50 millioner kroner mer enn regjeringen til Verdens matvareprogram. Hipp hurra!

Produseres nok mat

Andre kommentatorer mener vi må fokusere på de fattige bøndene, både de som lever i konfliktområder og de som lever i fredelige områder. Og så må det selvsagt være klimasmart. Alt dette er viktig, men hvordan ser egentlig bildet av verdens matmangel ut? Er det i det hele tatt matmangel?

Ifølge FAO produseres det nok mat i verden til alle. I forbindelse med tusenårsmålene ble den globale matmangelen kvantifisert per år 2015 med utgangspunkt i utviklingen siden 1990. Andelen av verdens underernærte ble faktisk redusert med hele 42 prosent i denne perioden. Selv om Afrika sør for Sahara fortsatt har den høyeste prosentvise andelen underernærte, ble den likevel redusert fra 33 prosent til 23 prosent over disse 25 årene.

Denne utviklingen gikk parallelt med at mange fikk økt kjøpekraft. Vi sitter altså igjen med ca 800 millioner mennesker som fortsatt ikke får den næringen de trenger. For å kunne redusere dette antallet må vi vite hva matmangelen skyldes.

FAO hevder at det er fire forhold som må være på plass for at matsikkerhet kan eksistere. Det første er at det faktisk blir produsert mat. Det andre er økonomisk og fysisk tilgang til mat. Det tredje er hvordan maten utnyttes og det fjerde er at de tre første er preget av stabilitet.

En vei er sjelden feil

Angående første punkt vet vi altså at det produseres nok mat allerede, for å se litt vel enkelt på det. Som jeg har skrevet flere ganger tidligere har jeg sjelden sett mangel på mat når jeg har passert små og store markedsplasser i de ca 15 afrikanske landene jeg har trålet i bil siden 80 tallet.

Den andre forutsetningen som dreier seg om økonomisk og fysisk tilgjengelighet er imidlertid en kjempeutfordring overalt her på kontinentet. Det finnes barn i slumområder og i landsbyene som går sultne til sengs, bare hundre meter fra nærmeste bugnende marked. En kan hjelpe småbonden så mye man vil, men det hjelper ikke sultne barn så lenge mamma ikke har penger. Norske bønder fikk oppleve velstand når barn av fiskere og bønder fikk arbeid utenfor landbruket og dermed skapte kjøpekraft til bondens produkter. Selv FAO hevder at fattigdom er hovedårsaken til sult.

Fysisk tilgjengelighet er også en stor utfordring på landsbygda. Bistand til en vei eller en bro kan nesten aldri feile. Norge synes ikke veibistand er så spennende lenger, men heldigvis har EU, Japan og Kina skjønt det, selv om særlig sistnevnte også har egne interesser i det.

Enormt norsk matsvinn

Den tredje forutsetningen for matsikkerhet, nemlig hvordan maten utnyttes, liker vi ikke å snakke om i Norge. Her i Afrika er begrepet doggybag kjent. En middelklassefamilie med rimelig ok inntekt forlater ikke pizzarestauranten uten å ta med de to siste pizzastykkene hjem i en doggybag. Ifølge Østfoldforskning var matsvinnet i Norge i 2017 385.000 tonn, noe som tilsvarer 73 kilo per innbygger. Husholdningene står for 58 prosent, dagligvareindustrien og hotellene for 16 prosent. Matindustrien alene står for 24 prosent. Hva synes Senterungdommen om dette?

FAOs fjerde forutsetning for matsikkerhet, nemlig stabilitet i de tre førstnevnte elementene, viser hvor vanskelig det er å løse matsikkerhet gjennom bistand til bonden. Om lag 60 prosent av de 800 millionene som er underernært lever i områder som er utsatt for ulike typer konflikt. Her snakker vi om land som Jemen, Syria, Myanmar, Sør-Sudan, Somalia, DR Kongo og så videre. I slike områder må selvsagt Norge hjelpe med akutt matbistand så langt det er mulig, men om området fortsatt er ustabilt kan det være svært kortsiktig og komplisert å gi bistand til selve matproduksjonen i form av støtte til bonden. Kurdiske bønder i Syria måtte rømme midt i innhøstningen da tyrkerne kom over grensen nylig.

Politiske løsninger er ofte avgjørende her.

Drøm: mer bistand til yrkesutdanning

Basert på FAOs tall sitter vi igjen med ca 320 millioner underernærte som bor i noenlunde fredelige områder, for det meste i Asia og Afrika. Mange av disse bor i områder hvor det dyrkes nok mat, men de mangler altså kjøpekraft. Noen av de underliggende problemene her er mangel på jobb, lite industrialisering, mangel på yrkeskompetanse, urettferdig distribuering av land, korrupsjon og elendig politisk ledelse.

Min drømmeoverskrift i Bistandsaktuelt lyder:

«I neste års bistandsbudsjett skal 50 prosent øremerkes bygging og subsidiert drift av yrkesskoler i lavinntektsland.»

Men da får man ikke brukt alle de fine bistandsordene.