Krig uten slutt for kvinner i Kongo
GLOBAL KOMMENTAR. Volden i Kongo kan ikke beskrives med ord. Men hvis grusomhetene som er begått i de siste krigene – kriger som har tatt livet av flere mennesker enn noen annen krig siden andre verdenskrig – noen gang skal ta slutt, betyr det at det som ikke kan beskrives med ord må bli satt på dagsorden.
Over hele den østlige regionen i Den demokratiske republikken Kongo holder regjeringssoldater, medlemmer av utbrytergrupper fra regjeringsstyrkene og myriader av militssoldater på med gjengvoldtekter av utallige tusen kvinner. De holder noen av kvinnene som sexslaver, de brennmerker noen ofre som om de var kyr og kvester og lemlester kvinner og jenter, noen helt ned i treårsalderen, ved å ødelegge vagina og andre indre organer.
Noen ganger tvinger de bevæpnede soldatene ofrenes fedre, brødre og ektemenn til å voldta dem, eller de tvinger kvinnene til å spise kjøttet til myrdede slektninger. I etterkant er mange av kvinnene helt alene med de fysiske og psykologiske ettervirkningene av traumene, og må takle fattigdom, uønskede graviditeter og barn, hiv/aids og ekskludering fra de som de er glad i,men som behandler dem som "fordervet" eller "smittet".
Hvem er så disse drapsmennene og voldtektsmennene, disse mennene som har begått grusomme forbrytelser i over et tiår helt ustraffet? Mange av dem er de såkalte "folkemorderne" som flyktet fra Rwanda til Kongo etter at de deltok i folkemordet på 800 000 tutsier i 1994. Andre er rwandiske opprørere og medlemmer av Kongos militære. Andre igjen er menn og gutter som er rekruttert og truet inn i militsgjenger.
Vold har drevet mer enn 350 000 mennesker i det østlige Kongo på flukt siden begynnelsen av 2007. Nylig flyktet tusener fra nye utbrudd av kamper mellom den lokale militsen og de som støtter Laurent Nkunda, en utbrytergeneral fra Kongos hær som nekter å adlyde ordren om å bygge ned styrkene sine. En fredsbevarende styrke fra FN, som er utplassert i det østlige Kongo, skulle ha beskyttet sivile, men deres mislykkede forsøk på å beskytte kvinnene i regionen har gått ubemerket hen, delvis fordi et stillhetens slør dekker over det som skjer.
Kvinner i det østlige Kongo har ingenting de skulle ha sagt når det gjelder beslutningene som tas og som driver konflikten videre mens den sluker livene til så mange av dem. De har ingen tilgang til politisk og økonomisk makt i et samfunn som anser dem som lite verdt.
Kongos regjering har ikke satt i gang noen vesentlige initiativer for å stille de som er ansvarlige for disse kjønnsbaserte ugjerningene for retten. Nye lover har kun vært tomme ord når det gjelder seksuelle overtredelser og vold, men ingen har måttet svare for det. Det internasjonale samfunnet har også sviktet. Den internasjonale straffedomstolen i Haag, som etterforsker forbrytelsene i det østlige Kongo, har først denne uken tatt ut tiltale mot de første kongolesiske militslederne for seksuelt baserte krigsforbrytelser.
Det er generalsekretær Ban Ki-Moons plikt å tale saken, ta en ledende rolle, sende saken til Sikkerhetsrådet, kreve at medlemmene kommer sammen i et ekstraordinært møte og utfordre dem til snarlig og faktisk handling. Tusen flere fredsbevarende styrker - hvorav mange bør være kvinner - må bli sendt til de provinsene som er rammet.
Aktor ved Den internasjonale straffedomstolen i Haag, Luis Moreno-Ocampo, må anmodes om å fremskynde etterforskningen og, når det er funnet nok beviser, ta ut tiltale mot de som har begått disse forbrytelsene eller som har mislykkes i å straffe eller reise tiltale mot gjerningsmennene. De lokale myndighetene må få hjelp til å forfølge, arrestere og bringe anklagede gjerningsmenn for retten for nye domstoler som nyter betydelig påtale- og politimakt. Man bør støtte modige lokale kvinnegrupper som tar seg av ofrene. Medisinsk og annen hjelp behøves for å behandle det overveldende antallet ofre.
Hvis de som har makt til å sette en stopper for volden i Den demokratiske republikken Kongo fortsetter stillheten sin og ikke gjør noe vil gjerningsmennene bare bli stadig dristigere i sine ødeleggelser av kvinners liv. Når ubeskrivelige gjerninger forblir ustraffet og får fortsette blir de bare enda mer ubeskrivelige.
Maryam Elahi er leder for den internasjonale menneskerettighetskomitéen i American Bar Association og direktør for International Women's Program og Open Society Institute i New York.
Copyright: Project Syndicate
