– Krigen overskygger alt

Parlamentsbygningen i Kampala ser litt blek ut i morgenlyset. En stille fredag morgen i Ugandas hovedstad kan krigen synes langt unna. Parlamentsmedlem Alaso Alice Asianut får meg raskt til å forstå at det er den ikke. Hun låser opp en av dørene i den lange korridoren, synker ned i den svarte skinnstolen bak skrivebordet og sier alvorlig:
- Ingen annen sak er så viktig for dette landet som å få en slutt på den 18 år lange krigen i nord. Du kan ikke snakke om utvikling med én million mennesker drevet på flukt. Du kan ikke diskutere politikk med folk som oppbevares i leire og ikke kan vende hjem. Det de vil ha er et neste måltid. Særlig er situasjonen grusom for kvinner. De må ut av leirene for å finne ved og sørge for andre gjøremål. Der ute blir de overfalt, mange blir voldtatt, mange drept.

Talte de svakes sak. Alaso Alice Asianut er utdannet lærer. Etter noen år som eneste kvinnelige lærer på en gutteskole ble hun ansatt i lokaladministrasjonen i Soroti for å arbeide med likestillingsspørsmål. Hun ble kjent som en som tok opp skjevhetene i samfunnet og ikke var redd for å tale de svakes sak. Før valget i 2001, kom de lokale lederne til henne og mente hun burde fortsette kampen i Ugandas parlament.
Selv hadde hun ikke penger til noen valgkamp. Men med støtte fra hjemstedet ble hun valgt inn i parlamentet på en av de plassene som er forbeholdt kvinner. Fra Soroti kjenner hun til hva opprørerne er i stand til, og hun er ikke optimistisk når det gjelder utsiktene til fred;
- Det ser dårlig ut, ettersom regjeringen insisterer på en militær løsning. Og LRA (opprørsgruppen Lord's Resistance Army, red.anm.) er et monster, sier hun med avsky i stemmen.
- Den humanitære situasjonen er veldig, veldig dårlig. Ikke mer enn 25-30 prosent av befolkningen får den nødhjelpen de trenger nå. Hjelpeorganisasjonene og FNs matvareprogram (WFP) har ikke kapasitet til å dekke behovet, langt mindre gjøre noe med sikkerhetssituasjonen.

Katastrofe-resolusjon. I februar ble det vedtatt en resolusjon i parlamentet som erklærte nordområdene som katastrofeområde med behov for internasjonal hjelp. Resolusjonen fikk støtte fra giverlandene, deriblant Norge, men regjeringen nekter å akseptere den.
- Regjeringens argument holder ikke vann. De forsikrer at de har situasjonen under kontroll. Men de kan ikke sørge for folks sikkerhet. De kan ikke skaffe folk mat. De kan ikke gi dem håpet tilbake, eller sørge for at de kan returnere hjem. Når de ikke vil erklære dette som en humanitær katastrofe, er det mer enn jeg kan forstå, sier Asianut.
- Forklaringen er kanskje at de er redd for å innrømme at vi trenger hjelp, fordi det vil diskreditere regjeringen og dens evne til å nedkjempe LRA, fortsetter hun etter en liten tenkepause.
- Men vi har ikke noe ønske om å få regjeringen til å innrømme feil. Vi elsker denne nasjonen. Det vi sier i resolusjonen er: Vi har ikke ressursene. Problemet er for stort.
Hun snakker langsomt, bestemt insisterende. Undrende overfor regjeringens holdning. Men legger irritert til: - På den annen side har vi slåss mot LRA i 18 år. Kanskje det betyr at vi ikke kan slå dem militært? At vi trenger hjelp utenfra.
- Så du ønsker internasjonale styrker?
- Ja, svarer hun kontant. - En flyktningleir skal være et sted man er beskyttet. I februar ble flere hundre mennesker massakrert. Vet du, myndighetene ville først ha oss til å tro at det kun var 18 drepte i massakren i Lira. Da Ugandas menneskerettighetskommisjon kom for å undersøke, talte de over 200 lik. Dette skjedde inne i en flyktningleir der folk hadde søkt beskyttelse. Hva er galt med at vi ønsker en internasjonal styrke som kan trygge sikkerheten til disse menneskene? spør hun opprørt.

Grunnlovsendringer. Siden han tok makten i 1986 har Yoweri Museveni vært både statsoverhode og militær øverstkommanderende. Han har vunnet to valg, i 1996 og 2001, men ikke krigen mot LRA. Etter dagens grunnlov - vedtatt under hans styre i 1995 - kan ikke Museveni stille til gjenvalg for en tredje periode når det på nytt er tid for presidentvalg i 2006. Uganda, som under Idi Amins regime på 1970-tallet symboliserte selve inkarnasjonen av afrikansk vanstyre, har under Museveni blitt et yndlingsland for giverlandene. Hans «null-parti-demokrati» har blitt akseptert, men nå murres det stadig høyere om at tiden er inne for å innføre flerpartisystem.

Foreslår reformer. På bordet til venstre for Asianut ligger en stor bunke dokumenter. I to dager har hun deltatt på et møte der parlamentsmedlemmer har diskutert rapporten fra Ugandas grunnlovskommisjon. Kommisjonen foreslår politiske reformer i Musevenis null-parti-demokrati.
- Møtet var nyttig fordi det er viktig med åpen debatt. Men regjeringen var ikke så interessert, oppsummerer Asianut.
Grunnlovskommisjonen ble satt ned i 2001, og da den i mars kunne overlevere en rapport var det et par år forsinket. Sentrale spørsmål kommisjonen har vurdert, er innføring av flerpartisystem, hvor mye makt presidenten skal ha, størrelsen på parlamentet, avskaffelse av dødsstraff.
- Det viktigste er å åpne et større politisk rom, slik at flere partier og grupper kommer til orde, mener Asianut.
- Selv om flere politiske partier har vært registrert, så har det ikke vært lov å drive politisk aktivitet. Det betyr at nye partier ikke har hatt mulighet til å gjøre velgere utenfor Kampala kjent med sine standpunkter. Allerede etablerte partier har ikke hatt mulighet til å nå ut og verve flere støttespillere. Det har vært ulovlig å drive alminnelig politisk arbeid som å arrangere møter og informere befolkningen. Unntaket er President Musevenis National Resistance Movement som regnes som en bevegelse, ikke et parti, og kan drive politisk mobilisering. Det er på tide med et reelt flerpartisystem nå, slår hun fast.

Ikke tilgjengelig. - Hva mener du om den ferske rapporten fra Grunnlovskommisjonen?
- Vel, for det første har vi ikke fått se den ennå, det er et problem i seg selv. Rapporten ble vist fram på møtet, og formelt overlevert, men uten at den ble gjort tilgjengelig for parlamentets medlemmer. Men det faktum at regjeringen, representert ved visestatsministeren, oversendte sine synspunkter til kommisjonen før den ble offentliggjort, skaper naturligvis mye mistenksomhet.
- Ta for eksempel det kontroversielle spørsmålet om endringer i grunnloven som vil tillate presidenten å sitte en tredje periode. Ifølge den informasjonen vi har fått foreslår kommisjonen at dette skal ut til folkeavstemning. Det er vanskelig, det er kostbart, og en folkeavstemning er lett å manipulere i et land som Uganda. Grunnloven fra 1995 sier at en president kun kan sitte to perioder. Skal vi bruke første anledning til å endre dette og åpne for livstidspresident igjen? Giversamfunnet må støtte oss i dette. De har gitt oss penger til arbeidet med grunnloven, og kan ikke så gi oss penger til å sabotere den samme loven.
Det viktigste nå er å få til en overgang til et nytt politisk system. Så langt har vi kun sett retorikk. Vi har ikke sett noen tidsplan, og ingen prosesser som vil gjøre overgangen mulig.

Kvinnekvoter. - Et av kommisjonens forslag er at antallet parlamentsmedlemmer skal reduseres, og at det skal bli slutt på reserverte plasser for de gruppene som i dag har det, blant andre kvinner?
- Jeg er enig i at et parlament med 303 medlemmer er for stort for et land som Uganda. Og det er grupper som definitivt ikke har noe her å gjøre, som militæret. Hva gjør de i parlamentet? Få dem tilbake til barakkene!
Men det vil fortsatt være behov for ordninger som sikrer kvinner plasser i parlamentet. Av de 250 direkte valgte medlemmene, er det bare 5 kvinner. Resten er kvotert, en fra hvert distrikt. Så du kan tenke deg at det ikke ville bli mange igjen uten kvotering.
- Hva med din plass?
- Jeg har to muligheter. Hvis ordningen med reserverte plasser for kvinner fortsetter, ønsker jeg meg en periode til. Men etter dette har jeg også så mye erfaring at jeg kan mobilisere ressurser for å konkurrere med menn om de ordinære plassene, sier hun sikkert.

Les mer: Rapporten


INTERNFLYTNINGER
• Antallet internt fordrevne i Uganda er tredoblet i 2003, ifølge FNs matvareprogram (WFP). En rapport fra organisasjonen viser at tallet har økt fra 430 000 i 2002 til 1,5 millioner i 2003.
• Årsaken er situasjonen i Nord-Uganda. Etter at Sudans regjering tillot ugandiske styrker å jage LRA inne på Sudans territorium har de økt sin aktivitet i en rekke distrikter nord i Uganda. Siden juli 2002 har situasjonen i nord stadig forverret seg ettersom folk ikke kan drive jordbruk og er helt avhengige av nødhjelp.
• Gulu-distriktet har det høyeste antallet internt fordrevne mennesker med over 430 000.