Kritisk til mektige bankers krav
Assisterende direktør Alf Morten Jerve ved forskningsinstitusjonen CMI kritiserer Verdensbanken og IMFs kopling mellom gjeldslette og krav til nasjonale fattigdomsstrategier. – Det må være mulig å etablere et selvstendig sett regler for å kvalifisere til gjeldslette, i stedet for å koble det til det tidkrevende arbeidet det er å fremme en nasjonal politikk for å bekjempe fattigdom, sier Jerve.
Han mener at kravene til «de to store» bidrar til hastverksarbeid med fattigdomsstrategiene i finansdepartementene i fattige land. Behandlingen av strategiene følger ikke demokratiske spilleregler, og dette fører til svakt nasjonalt eierskap.
Jerve er medforfatter av UNDP-rapporten «Choices for the poor» som ser nærmere på ulike lands fattigdomsstrategier. Bakgrunnen for rapporten er at FNs utviklingsprogram (UNDP) i 1996 etablerte fondet Poverty Strategies Initiative (PSI) med mål om å bedre landenes evne til å måle fattigdom, samt å utforme politikk på området.
- UNDPs erfaringer viser at å utarbeide fattigdomsstrategier er en prosess som er svært forskjellig fra land til land - og at utarbeidelse av slike strategier tar tid, mener Jerve.
I teorien - utfra prinsippet om mottakerorientering - skal landene selv utarbeide sin fattigdomsstrategi. IMF og Verdensbanken forutsetter at det utarbeides en såkalt PRSP - Poverty Reduction Strategy Paper, og stiller krav til innholdet..
Ting tar tid. - Det problematiske ved dette er at denne nasjonale politikken må godkjennes i Verdensbankens styre. Når PRSP skal godkjennes i bankstyret, så betyr dette det motsatte av nasjonalt eierskap, understreker Jerve.
Han ser flere eksempler på at det store tidspresset for å få PRSP'en ferdig - for igjen å få gjeldslette og lån - fører til uferdige strategier. I flere land har selv ikke de folkevalgte representantene fått anledning til å delta i prosessen.
- I Uganda har man gått for fort fram, slik at viktige aktører ikke tilstrekkelig er kommet på banen. Tanzanias PRSP er et veldig vagt dokument. Her skriver man mest om viktigheten av å fortsatt ha en stabil økonomi. Det er viktig det, men noe blir uforløst. PRSP'en mangler konkrete tiltak for å redusere fattigdommen, sier Jerve.
Han mener den sier veldig lite om sysselsetting, og hvordan flere fattige skal få tilgang til helse og utdanning.
Fordele ressursene. Jerve mener giverlandene heller bør fokusere på at fattige land må ha en fordelingspolitikk som sikrer rettigheter til en større del av befolkningen, enn holde fast på troen om at økonomisk vekst i seg selv løser fattigdom.
- Vi må få debatt om hva som må til for å fordele det som eventuelt skapes gjennom økonomisk vekst. Fordeling eller utjamning vil føre til at den rike eliten i et land mister goder, og kanskje politisk makt. I mange utviklingsland betaler for eksempel eliten nesten ikke skatt, sier Jerve.
Han mener en fattigdomsstrategi må si noe om hvem som skal betale hva det koster å redusere fattigdommen. Hvor skal inntektene hentes fra, og hvordan bygge politiske allianser med de rike i et land?
Fokus på jordreformer. Forskeren mener at Norge for eksempel bør ha et fokus på jordreformer som sikrer et ressursgrunnlag for fattige.
- Dette er et område hvor ressursene kan fordeles bedre i mange av Norges samarbeidsland, sier Jerve.
Han mener også at Norge bør være med på å stoppe tidspresset overfor landene som holder på å utvikle fattigdomspolitikk.
- Norges offisielle syn er at man ønsker PRSP-prosessen velkommen. Det er et viktig initiativ, og representerer en nytenkning fra IMF og Verdensbanken. Samtidig er det en voksende skepsis til hva som i praksis kommer ut av dette. Ved at Norge støttet denne rapporten (Choices for the poor, red.anm.) viser man et ønske om at UNDP skal være en alternativ røst om hva innholdet i PRSP skal være, sier Jerve.
