Kultur – en brems som kan byttes?

JEG ER ENIG med Spinnangr i tre ting:
• Kultur er av betydning for utvikling.
• Det må være mulig å kritisere kulturelle særtrekk, verdier og holdninger.
• Det store problemet er makt.
Der stopper også min enighet med Spinnangr.
På meg virker det som om det er dårlig politisk kultur og korrupte nasjonale styresett Spinnangr ønsker å sette i et kritisk søkelys. Som jeg allerede har presisert er jeg enig med ham i at et av de store problemene er makt. Men det er ingen god kulturanalyse å trekke ut enkelte verdier (som for eksempel autoritetstro) slik Spinnangr gjør, og så legge disse til grunn for å forklare et internasjonalt politisk spill og dårlige nasjonale styresett. Det er for eksempel interessant med et kulturelt perspektiv på Mbekis manglende reaksjon på Mugabe, men dette må gjøres innenfor en større kontekst der de to statslederne er del av en overordnet regional og internasjonal politisk sammenheng.

SPINNANGRS KRITIKK av afrikansk kultur males ikke bare med bred pensel - men durer fram, bred som en panservogn. Tradisjoner og grunnverdier i afrikansk kultur som autoritetstro, fatalisme, klansystemer, manglende innsikt i økonomiske forhold, fravær av fokus på framtiden, fravær av individuelle initiativ, «African time», fedredyrking, patriarkisme og magitro hindrer utvikling, sier Spinnangr. Det ligger i hans argumentasjon at dette er grunnverdier som fører til korrupsjon, ineffektivitet, dårlig styresett og manglende demokratisk utvikling og som derfor bør skiftes ut.
Det er en ekstrem generalisering å presentere dette som delte grunnverdier i afrikansk kultur. At manglende innsikt kan forstås som en kulturell verdi, er også nytt for meg. Spinnangr argumenterer på samme måte som de som hevder at islam er truende, undertrykkende og terroristavlende. Og i dagens debattklima nærmer dette seg en «politisk korrekt» argumentasjon.
Spinnangr trekker paralleller mellom manglende utvikling i Afrika og afrikaneres manglende integrering. Jeg synes å se en trend i norsk mediedebatt - enten det nå gjelder manglende utvikling på det afrikanske kontinent eller innvandreres manglende integrering i det norske samfunn. Vi har beveget oss vekk fra 70-tallets kulturforståelse, som var lite preget av kulturkritikk (både av oss selv og de andre). Det vi ser i dagens debatt, og som denne artikkelen føyer seg inn i, er dens absolutte motpart, nemlig en etnosentrisk kulturkritikk. I dagens Norge er det (uten fare for å bli sett på som verken rasist, imperialist eller annen «styggedom»), nærmest blitt en plikt for ansvarsbevisste moralske samfunnsborgere å si klart og tydelig: Mangelen på utvikling og integrering er deres egen feil! De må bli mer endringsvillige!
Spinnangr påstår at det å leve etter afrikanske normer i liten grad dyktiggjør afrikanere i å nå ønskede mål i et moderne samfunn. En slik argumentasjon rommer ingen forståelse av at det finnes ulike utviklingsprosjekter og moderniteter. Et eksempel på hvordan en bevisst bruk av tradisjoner er et moderne prosjekt er Center for Afrikansk Kulturformidling i Oslo (CAK). CAK er et kompetansesenter i Oslo og et eksempel på hvordan afrikanske tradisjoner og normer kan brukes i en moderne sammenheng og slik bidra til norsk samfunnsutvikling.

SPINNANGRS argumentasjon baserer seg på en forståelse av kultur som noe statisk, noe som kan mistes, kastes eller finnes. Selv vil jeg heller mene at kulturelle verdier og tradisjoner formes i møter mellom mennesker og er i stadig forandring. Kultur kan brukes og misbrukes og få gode og dårlige konsekvenser. Det finnes det nok av eksempler på både i Europa og i Afrika. Vi trenger ikke gå lenger enn til vår egen nære historie med nazismen, Adolf Hitler og Quisling for å finne statsledere og maktpersoner som har misbrukt sin makt. Men er det tyske og norske kulturelle verdier som skal legges til grunn for å forstå Hitlers galskap? Det må kunne være mulig å kritisere statsledere, religiøse ledere og andre maktpersoner og deres maktmisbruk i tradisjonens og kulturens og religionens navn uten dermed å fordømme et helt kontinent og dets folk.
Vi kommer ikke noe lenger med generaliseringer av Spinnangrs format. Derimot er det på tide å utforske om det finnes andre handlingsalternativer enn 1) den ytterste kulturforståelse, og 2) den ytterste fordømmelse av kultur. Vi må komme i posisjoner der vi har tillit nok og tør å kritisere både egne og andres kulturelle verdier og væremåter på en slik måte at vi faktisk ønsker å lytte til og lære av hverandre. Som bistandsarbeidere bør vi derfor sikte høyere enn å søke etter å få bekreftet våre egne verdier og synspunkter.

Kari Trædal Thorsen er sosialantropolog og ansatt i NORAD.