Uanstendig å konfiskere smykker...

Smykkespisser av agate stikker fram fra hodeplagget til flere av tuaregkvinnene i en flyktningleir i Niger. Smykker av agate, sølv og håndlagde afrikaperler sitter i håret og ørene, pryder hals, armer og ankler. Smykkene formidler skjønnhet, harmoni og skaperkraft og står i sterk kontrast til fortvilelsen, sorgen og frykten i ansiktene deres, for kvinnene har flyktet til fots fra den væpnede konflikten nord i Mali.

I leiren merker jeg at øynene mine til stadighet søker tilbake til de vakre smykkene, for det var ikke dette jeg hadde ventet meg, og det var ikke derfor jeg hadde kommet hit. Min oppgave som bistandsarbeider var å få i gang skolegang for barna og ungdommene. Likevel, smykkene ble med tiden et kjærkommet kontaktpunkt mellom oss kvinner. Og det gikk opp for meg at smykkene var spesielt viktige å bære på seg under flukten som ellers i livet. Etter hvert skjønte jeg hvor flertydige, gåtefulle og symboltunge smykkene deres er. Blant annet foreteller tuaregsmykker ikke bare fra Niger, men også fra Mali, Burkina Faso, Algerie, Libya og Tunis, om vandringer i ørkenen og på savannen der bevegelige sanddyner sletter alle spor, der Sydkorset og andre stjernebilder er veivisere til å stole på. I tillegg speiler smykkene profesjon, sosial status, alder, manndom, fertilitet og kan avsløre om smykkebæreren er i puberteten, gift, gifteklar, gravid, mor eller enke.

Viktig å se ordentlig ut

Når sant skal sies – etter å ha jobbet i mange av landene dagens flyktninger kommer fra – er det ikke første gang jeg overraskes og fascineres av kreativiteten, oppfinnsomheten, iherdigheten og kunstuttrykkene i hverdagen i eksil. I flyktningleirer så vel som i leirer for internt fordrevne har det slått meg hvordan de som er på flukt, setter sin ære i å se ordentlig og respektable ut. Det være seg tuareger fra Nord-Mali i kummerlige forhold i en leir i Niger eller hinditalende bomullsplukkere på flukt fra flommen i Sindh-provinsen i Pakistan. Farger og skjønnhet er til stede der du minst venter det.

Identitet og tilhørighet

For meg har de raffinerte kunstuttrykkene vært en kilde til kunnskap og glede, til å hente inspirasjon og energi i land preget av krig og kriser. En skattekiste, en Sareptas krukke midt i armod og misære. For smykkene rommer unike historier om dynastier, karavane- og silkeveier, byttehandel og byttemidler. Rubiner, safirer, turkis, røde granat, lapis lazuli, ametyst, jade og sølv vitner om rikdommer i fjellene i land som Afghanistan, Pakistan, Iran og Syria. Smykkesteiner som, etter overlevert tro, skal gi beskyttelse mot onde makter eller bringe lykke, hell og framgang. Slike amuletter og smykker går gjerne i arv og forlater aldri kroppen, verken under krevende arbeid på markene eller innendørs aktiviteter. Smykkene løfter fram lokalkunnskap og vitner om hva som finnes av råmaterialer i nærområdet, fra horn og bein av flodhest og bøffelokse til frø, ibenholt, fjær, metall, mynter, strutseegg, elefanthår, glasskår og gull.

Et autentisk smykke fra Afghanistan, Pakistan, India, Niger, Nord-Afrika eller Midtøsten signaliserer hjemlandet, landsbyen, folkegruppa, om du er fastboende eller nomade, signaliserer sosial, kulturell og religiøs tilhørighet, overgangsriter og skapelsesberetninger. Folk som vandrer, har som oftest smykker med særdeles forseggjorte og intrikate mønstre som for eksempel viser at du er tuareg, berber eller beduin.

Smykkene gir også ekko til handverkerne i Agadez eller Niamey, i Karachi og Damaskus. Ekko til land der smedklassen har spesiell status, som bærere av tusenårslange tradisjoner og kunnskap, videreført fra far til sønn i generasjon etter generasjon. De etniske smykkene gir gjenklang av sølv og andre metaller som hamres, poleres, bearbeides, smis, brennes, innfelles, graveres og ornamenteres. Kunsthandverket gjenspeiler nitidig, sirlig arbeid, konsentrasjon, presisjon og gir assosiasjoner til ørken, tropisk regnskog, ville fjell, blomstrende enger og modne granatepler.

Derfor: Å konfiskere et smykke, som er bærer av identitet, tilhørighet og slektshistorie, er uanstendig og fjerner den siste rest av tilknytning og ære hos folk som er drevet bort fra sine hjem. Det vitner om mangelfull kulturell forståelse. La flyktningene beholde sine smykker og sin verdighet!