– Kan ikke reagere på hver alarm som om jeg er i livsfare

– Dette er livet her i et nøtteskall.

Fredrik Tombra (35) og kjæresten Naomi Gumaer (28) står i «bomberommet» under Valeriy Lobanovskyi Stadion, et par steinkast fra Majdan-plassen.

Kampen mellom Dynamo Kyiv og Karpaty Lviv i den ukrainske toppserien skulle egentlig vært i gang. Men rett før avspark ljomet luftvernsirenene.

Spillerne er sendt i garderoben, tilskuerne under bakken.

Men at det spilles fotball, tross krigen, er verdifullt, mener Tombra.

– Å kjenne på en slags normalitet er viktig for å takle hverdagen her. Og dette er kanskje den siste fine dagen på lang tid, med sol og 20 grader, sier han og smiler til kjæresten.

De skroller Telegram for å se hva som har utløst alarmen. Gul betyr droner, rød er missiler.

– Det er lett å gå seg fast i et spor der alt handler om krigen. Derfor holder ukrainerne stand ved å gå i operaen, på konsert eller fotballkamp. Jeg tror de trenger disse avbrekkene, sier Tombra på vei opp fra kjelleren etter endt alarm.

Det er merkelig stille på tribunen til å være et toppoppgjør i Premjer-Liha. Er det varmen, eller fordi alle bråkmakerne, Ultras som ofte følger Dynamos kamper, er et annet sted?

– Jeg mistenker at de som pleide å lage bråk kjemper en annen kamp, sier Tombra.

Stillheten senker seg enda noen hakk. Fra høyttaleranlegget lyder en monoton tikking, som fra en metronom – 60 sekunder for å minnes alle som har mistet livet. Slava Ukraini!

– Krigen har skapt et samhold. Og jeg tror ukrainerne skjønner bedre hva det vil si å være ukrainer nå enn for 12 år siden, sier Tombra.

I ett minutt er alle på samme lag. De neste 90 handler alt om én kamp, med harde taklinger og til og med et rødt kort. Langs høyrekanten tar en ukrainsk fotballegende tunge returløp.

Andrii Yarmolenko (37) spilte for tyske Borussia Dortmund og engelske West Ham, før han returnerte til Dynamo etter fullskalainvasjonen. At lagets mestscorende spiller gjennom tidene valgte å komme hjem, sementerte heltestatusen. Etter 62 minutter byttes han ut.

– Han har sett litt ferdig ut, kommenterer Tombra.

– Det kan tenkes at han ble signert for å holde moralen oppe.

Den nye fronten

På vei fra stadion uler alarmen igjen. Men Tombra virker mer opptatt av at kjæresten skal på jobb, at de ikke skal med samme t-bane. Og som de fleste andre rundt oss, nyter de høstsola, som om dette var hvilken som helst europeisk storby.

Men dette er Ukrainas hovedstad, dag 1690 i Russlands krig. Og den siste uka er 10 mennesker drept bare her. Noen analytikere omtaler nå Kyiv som den nye fronten.

– Det har blitt helt sinnssykt egentlig, sier Tombra etter å ha kysset kjæresten farvel.

Han krysser Majdan-plassen, går forbi minnestedet for falne soldater. Og på vei inn dørene til metrostasjonen Khreshchatyk høres eksplosjoner i det fjerne.

Tombra tar rulletrappa ned til perrongen, 100 meter under gateplan.

– Ser jeg at noe er på vei mot der jeg er, går jeg mye raskere i shelter enn før. Når det er alarm går jeg ikke lenger på kjøpesenter, og jeg fyller aldri bensin.

Fra St. Petersburg til VG Sporten

Fredrik Tombra vokste opp i Fyllingsdalen i Bergen, med foreldre og en søster. Det var fotball og friidrett. Etter militærtjenesten returnerte han til hjembyen, uten et klart mål.

Han studerte sosialantropologi «litt halvhjertet», før han begynte på en bachelor i medievitenskap, samtidig som han tok noen studiepoeng tysk.

– Jeg tok tysk fordi jeg var interessert i tysk fotball. Læreren min fra videregående ville nok ikke trodd dét, men fotballen motiverte meg, sier han og smiler.

Planen var å ta en mastergrad i Tyskland, men så fikk han studieplass i et samarbeid mellom Det frie universitetet i Berlin og Statsuniversitetet i St. Petersburg.

– Russland er krevende å forstå om man ikke har vært der. Det er lett å tenke at alt er bekmørkt. Men jeg ble møtt med varme. Det mest frustrerende i ettertid, er møtene med oppegående folk, som har valgt å «stille seg bak» den russiske staten.

Veien til journalistikken begynte lenge før Russland-eventyret. Sammen med noen studiekompiser hadde han programmet «Offside» i Studentradioen i Bergen.

– Vi var en kompisgjeng som gikk i studio en gang i uken, så kamper og preiket fotball. Det var sykt gøy. Etter hvert fikk jeg noen oppdrag i Bergensavisen før jeg ble stringer for VG. Etter studiene søkte jeg på et sommervikariat, og ble vaktsjef på VG-sporten.

– Fra «Offside» i studentradioen til vaktsjef i Norges største avis?

– Det var litt overraskende, men det var nok ikke mer hokuspokus enn at jeg er ansvarlig og lærevillig. Og så trengte de en vaktsjef da sommeren var over, sier Tombra.

Plutselig i Beijing

I VG jobbet han turnus på desken, men dekket aldri store idrettsarrangementer.

Det skulle endre seg da han søkte seg til NRK.

– Jeg hadde akkurat blitt singel og bestemte meg for å gi full gass.

Kollegaer i korona-isolasjon og tilfeldigheter gjorde at NRK sendte ham til vinter-OL.

– Plutselig sto jeg i Beijing og intervjuet de russiske langrennsstjernene etter at de hadde ydmyket de norske. At jeg kunne litt russisk, gjorde nok at jeg fikk fast jobb noen måneder senere, forteller han.

Avslutningsseremonien for Beijing-OL ble avholdt fire dager før Russlands fullskalainvasjon. Tombra forteller at en russisk sportskommentator – en han hadde litt kontakt med i Kina – bare uker senere hadde en nøkkelrolle under et russisk propaganda-arrangement.

– Han sto på Luzjniki Stadion i Moskva og ønsket Putin velkommen på scenen for å feire åtteårsdagen for «gjenforeningen» med Krim. Det var absurd å se, men det viser hvor viktig idretten er for stormakter, hvor tette bånd det egentlig er mellom toppidrett og politikk.

For NRK rapporterte han fra en rekke store idrettsarrangementer, som French Open, friidretts-VM og Tour de Ski. Det ble mye reising.

– Et par år hadde jeg mellom 120 og 150 reisedøgn.

Så kapret Fredrik Tombra den prestisjefylte jobben i Ukraina.

– Jeg hadde vært her under krigen for å lage saker på ukrainske utøvere som skulle til Paris-OL, og ikke minst vist interesse for det idrettspolitiske. I tillegg hadde jeg rapportert ganske mye live, som er viktig i denne jobben.

Lommelykt og lav puls

Det er bekmørkt når han leter etter en parkeringsplass i Sjevtsjenkivskyj-bydelen. Tombra skal gå live i Dagsrevyen og vil finne et egnet sted å sette opp kamera.

– Vi har et problem, sier han oppgitt.

De siste månedene er det ukrainske energisystemet angrepet minst 2000 ganger, og i veien foran Tombras bil står tre elektriske busser, akkurat der de var da strømmen gikk.

Han klarer likevel å lirke landcruiseren forbi.

– Slike utfordringer blir det nok flere av framover.

Luftvernsirenen går igjen, og vi spør om han har tenkt å gå live ute, midt under alarm.

– Jeg kan ikke reagere på hver alarm som om jeg er i livsfare. Om jeg hele tiden skulle gå i shelter, ville jeg ikke fått gjort jobben min, svarer han.

Vi runder hjørnet i det klokkene i St. Michaels-katedralen ringer etter kveldsgudstjeneste. En skikkelse haster over plassen. Det er så mørkt at Tombra tenner lommelykten.

– Jeg har kjøpt nye lommelykter, gassovn og en stor powerbank. Vinterdyne, pledd og ny boblejakke – alt man trenger for en kald vinter i Kyiv.

Han rusler innover på St. Volodymyr-høyden, med utsikt over Kyivs østlige bydeler.

Vi hører stemmer, men ser ikke annet enn lysene fra bydelene på den andre siden av Dnipro-elva. Det er under en halvtime til klokka er 19 i Norge, men Tombra har lav puls. Sporten lærte ham å jobbe under tidspress.

– Der løp jeg fra pressekonferanse til stevne og videre på et fly. En god journalist skjønner hva som er en god sak, uavhengig om man jobber med sport eller nyheter.

Han rigger selv opp kamera, finner utsnittet som Dagsrevyens seere skal få inn i stua, og konfererer kort med Oslo. Tombra trekker pusten og ser inn i kamera. Han er på.

Pissekaldt ute, ganske kaldt inne

Det er blitt dag 1694 i Russlands krig når Panorama møter Tombra igjen.

Da han så Dynamo vinne 1-0, strålte sola over Kyiv.

Men for mange ukrainere har de siste dagene vært røffe. Det har vært glidebomber og missiler og timevis med rød alarm. Og nå siler regnet ned.

– Det går an å ha helt fantastiske dager her, se en fotballkamp eller spise god mat på restaurant. Men så avløses disse av dager med en nesten apokalyptisk stemning.

Tombra vet at han har tøffe måneder foran seg, at han vil trenge reservetanken.

– Jeg har akkurat forlenget kontrakten. Kun fram til sommeren, fordi jeg vil se an vinteren. Sist vinter var ekstrem, tre måneder med kalde morgener, ofte uten strøm og vann.

– Gruer du deg?

– Nei. Man kan ikke ta sorgene på forskudd. Men jeg vet jo at jeg ikke er den som spretter opp av sengen når det er kaldt. Og dersom vannet forsvinner, Kyiv tømmes for folk, og russerne ser på dét som en mulighet for å slå til enda hardere, må jeg vurdere situasjonen.

Han husker særlig én morgen, etter et missilangrep.

– Jeg hadde knapt sovet. Det var pissekaldt ute, og ganske kaldt inne. Jeg trengte en dusj før jeg skulle gå direkte i Nyhetsmorgen, men fra krana kom det bare dråper. Etter å ha gått live, gikk jeg på en kafé med håp om å få litt varme der. Men der brukte de generatoren til å holde kjøkkenet i gang. Da kjente jeg at jeg hadde fått litt nok.

Ikke noe følelsesmenneske

Etter en kort arbeidslunsj måtte han videre for å lage en vinter-i-Kyiv-reportasje til Dagsrevyen. Da skjønte han for alvor hvordan Russlands krig rammer folk flest.

– På et suppekjøkken møtte vi mennesker som knapt hadde plussgrader i leiligheten.

– Krigen har endret seg det siste året, har noe endret seg i deg?

– Dét er vanskelig å vite mens man står midt oppi dette.

Han blir stille noen sekunder.

– Jeg har sett døde mennesker bli løftet ut av ruiner, soldater på et fryselager. Og den lukten, av et menneske som har ligget og råtnet i måneder, slipper ikke så lett. Men jeg tror også jeg er blitt ganske herdet når det kommer til det å se elendighet.

Han tror mange oppfatter ham som litt kald.

– Jeg er ikke et utpreget følelsesmenneske. Men jeg tror Ukraina også har gjort meg mer empatisk.

Erkjennelsen ble tydelig da et missil delte en boligblokk i to.

– Det var sterkt å følge foreldrene til en liten gutt som var savnet i ruinene. De gikk hvileløst rundt og man kunne virkelig se smerten i øynene deres. Da gutten ble funnet, gikk de i oppløsning. Det var ekstremt vondt å være vitne til.

En å bekymre seg for

Natten før vi møtes, har enda et missil rammet Kyiv. Tombra hadde akkurat lagt seg, og smellet kom før luftalarmen. Han sier han sjelden reagerer fysisk på eksplosjoner lenger.

– Men jeg hadde ikke like mye grått hår da jeg flyttet hit, og skulle likt å vite om det har en sammenheng med at jeg bor her, eller om det bare er alderen.

– Ting skjer fort i en krigssone og nå sitter vi her i leiligheten til din nye kjæreste?

– Det utviklet seg gradvis fra et vennskap, og så tok vi bare sjansen.

Naomi Gumaer og Fredrik Tombra møttes første gang i juni i fjor, men ble egentlig ikke kjent før NRK P3 skulle lage et innslag om hjelpearbeideren. Tombra var med på opptak, «som sjåfør og kjentmann», og i sommer ble de et par. Men hvordan ser fremtiden ut?

– Ting her er uforutsigbart, og man kan bare være i krig i en begrenset periode. Vi snakker mye om hvordan vi skal få ting til å henge sammen etter at kontraktene våre her går ut.

– Og om barn?

– Vi har naturligvis snakket om det. Barn er definitivt noe begge ønsker, men ikke noe vi prøver på akkurat nå. Vi får se hvor vi er om et år, eller to.

Han forteller at de bruker nesten all ledig tid sammen, spiller tennis, drar på utflukt eller utforsker Kyivs restauranter. Men også at det er viktig å ha noen å holde rundt i hverdagen – den fysiske nærheten til et annet menneske, ligge på sofaen og bare se en film.

– Det å bare være sammen er veldig fint. Man trenger ikke si så mye.

– Har det at du har knyttet deg til en annen, gjort deg mer bekymret, redd?

– Jeg er mye mer bekymret for Naomi enn for meg selv. Hvis hun drar på jobb-oppdrag østover, sjekker jeg ofte Telegram for å se hva som skjer der hun er. Og akkurat det er kanskje det negative ved å bli glad i noen. Man får faktisk noen å bekymre seg for.

Fugler eller droner?

Kill-zone kaller Tombra det – områdene som i de første årene etter fullskalainvasjonen minnet mest om første verdenskrig, med skyttergraver, gjørme og artilleri.

Nå har dronene tatt over et flere kilometer bredt belte. Langs frontlinjen jakter begge parter på alt som beveger seg med FPV-droner – presisjonsvåpen som styres med en joystick.

Tombra har vært der, rapportert fra Kramatorsk, Kharkiv og Izium. Han har vært i Zaporizjzja, Kherson og Otsjakiv – hvor det bare er et par kilometer til nærmeste russer.

Akkurat nå sitter vi på kafeen Idealist i Yaroslaviv Val-gata i Kyiv, men det som skjer langs Europas østfront opptar NRKs Ukraina-korrespondent.

– Kill-zone strekker seg mye lenger inn i landet enn før. Og fordi det er blitt så farlig der, opererer flere medier nå med no-go-soner som er langt bak de faktiske frontlinjene. Og nettopp derfor er det så viktig at noen drar dit for å avdekke overgrepene mot sivile.

En novemberdag i fjor, en måned etter at en fransk fotojournalist ble drept, dro Tombra, NRK-fotograf Torstein Georg Bøe og medhjelper Oleksandr Techinskyi til Kramatorsk.

– Fra Oleksandrivka, rundt fem mil fra byen, kjører man på en vei der hver eneste meter er dekket av dronenett. Og for hver kilometer man kjører, kommer flere og flere tegn på at man nærmer seg en aktiv krigssone, forteller Tombra.

Han og kollegaene skulle lage en reportasje om et soldat-lag som opererte bakkedroner. Etter en vellykket arbeidsøkt spiste teamet borsj i en restaurantkjeller i Kramatorsk. Så gikk alarmen, men fordi de ville kjøre før det ble mørkt, forlot de kjelleren.

– Ved et trafikklys ropte sjåføren, «opp, til venstre!» Jeg så bare masse fugler, men så smalt en drone rett ned ved bensinstasjonen et par hundre meter foran oss.

– Dere hadde strukket strikken?

– Ja. Vi burde nok blitt i den kjelleren fram til alarmen var over. Samtidig er det alarm såpass ofte, og på et tidspunkt må man jo bare bevege på seg.

Tombra var tilbake i Kramatorsk i april i år.

– Da hadde det tilspisset seg. Det var noe bevegelse i gatene, stort sett eldre mennesker, men det var også en ganske dystopisk stemning. Kramatorsk er blitt et ubehagelig sted.

– Ingen cowboy

NRKs mann i Ukraina har flere ganger vært litt for tett på. Under en reportasjereise til Pavlohrad våknet han av at det ristet i hele bygget. Kroppen gikk i høyspenn.

– Jeg mistet kontrollen over finmotorikken, og klarte nesten ikke å få på meg t-skjorta for å komme meg ned i kjelleren. Smellet var så kraftig at det føltes som nabobygget var truffet.

Et besøk til den sørlige byen Kherson var spesielt skummelt.

– Det var rolig, helt til det ikke var det lenger.

Han forteller at de parkerte i ly av et tre, for å orientere seg.

– Så innså vi at det stedet var for farlig, og kjørte videre. Men bare en time senere, så vi en annen bil stå i brann akkurat der vi hadde stått. Jeg har åpenbart tøyd strikken noen ganger, men er ingen cowboy. Alle oppdrag vi er på i frontnære områder er nøye planlagt.

På sykehuset i Kherson fikk NRK-teamet historien de var kommet for.

– Vi møtte en kvinne som hadde vært en kort tur ute for å mate noen løshunder. Fra trappa hadde hun lyttet og sett seg for. Men da hun kom ut på gata, hørte hun den karakteristiske rotorlyden. En drone hadde stått i hvilemodus på et tak. Og da den oppdaget henne, løftet den seg og slapp en granat over henne, forteller Tombra.

Dette er én historie, påpeker han, i en by der folk fortsatt prøver å leve livene sine, men der grusomhetene rammer dem ekstremt hardt, hver eneste dag.

– Det er uforståelig at man kan ønske et annet menneske så vondt at man styrer en drapsdrone mot en kvinne som mater en hund, som om det var et videospill.

Vi forlater kafeen Idealist, ser folk haste hit og dit, fra jobb, på butikken, inn i en restaurant. Det er ikke alarm i Kyiv, og også Fredrik Tombra og kjæresten skal ut og spise.

Ved Vitenskapsakademiet stopper vi, ser på den historiske bygningen som ble truffet av en jetdrone en mandag i slutten av september, midt i arbeidstiden. To liv gikk tapt. Vi spør om han klarer å være uavhengig journalist når han lever så tett på den ene parten.

– Man blir definitivt farget av å leve her. Nøytralitet er en journalistisk forutsetning, men man må også si det som det er. Jeg ser krigsforbrytelsene Russland begår med egne øyne. Traumene denne krigen skaper kommer til å leve videre i generasjoner.

Lese mer om Ukraina?

• 

  Odd Steinar styrtet til da Putins droner angrep kjøpesenteret

• 

  Kjøpesenteret var fullt av barnefamilier på shopping. Så traff to russiske droner

• 

  Slik har Norges ordbruk om Ukraina-krigen endra seg

• 

  – Feil å kalle alt «Nansen». Det militære burde vært utenfor

• 

  Viktigste resultat: at Ukraina fortsatt eksisterer

• 

  Ei barnevogn i Kharkiv og noko topphemmeleg i Oslo

• 

  Skolestart i skyggen av russiske bomber

• 

  Eit festskrift for nordmenn i den store krigen

• 

  Daryna (24) om den russiske diplomatens tale: – Hykleri

• 

  – Eksplosjoner rammer nå Kyiv døgnet rundt

• 

  Utdatert fortelling om Ukrainas korrupsjon

• 

  Kan han snart få fred?