Kvinneliv i fare
Det er ikke så veldig mange år siden kleshengeren var et symbol på illegale aborter også i Norge. Med innføringen av selvbestemt abort for snart 30 år siden, har farene, frykten og angsten for å måtte ty til «kloke koner» blitt borte.
Men i utviklingsland er situasjonen en helt annen. Hvert år dør 68.000 kvinner i forbindelse med abort utført i usikre omgivelse, med ufaglært hjelp og ofte med grufulle instrumenter.
Denne utgaven av Bistandsaktuelt rapporterer fra konferansen «Women deliver» som ble avholdt i London nylig. I en WHO-rapport som ble lagt fram der, fortelles det om abortmetoder vi i Norden knapt kan forestille oss, som bruk av spisse redskaper og etsende plantevæsker. Det sier noe om den desperasjon som fattige kvinner føler etter at ha blitt uønsket gravid.
Det verste er at disse tragiske hendelsene delvis er et utslag av en villet politikk. USA gjeninnførte i 2001 regelen om at ingen amerikanske skattepenger skal gå til å arbeidet for å fremme trygge aborter. Bak dette ligger trolig press fra den toneangivende evangelisk-kristne fløyen i amerikansk politikk. I praksis raserte dette økonomien til flere kvinnehelseorganisasjoner. Bevilgningene til organisasjoner som International Planned Parenthood Federation ble stoppet da de valgte å fortsette arbeidet for trygge aborter. Andre organisasjoner måtte redusere også helseinformasjon og utdeling av kondomer da den amerikanske støtten ble borte.
Det er tankevekkende at nettopp kvinners reproduktive helse er en politisk kasteball for partier, grupperinger og kirkesamfunn. Også den katolske kirken bidrar til de fryktelig abort-statistikkene ved å fremme forbud mot abort i utviklingsland, for eksempel i Latin-Amerika.
Kvinners manglende kontroll over egen reproduktivitet er en alvorlig begrensning for deres deltakelse i arbeid og produksjon, og dermed et hinder for økonomisk vekst. Best ville det være om også kvinner i utviklingsland fikk bruke prevensjon og dermed unngå livsfarlige aborter. Slik er det dessverre ikke. Mer enn hundre millioner fruktbare kvinner i utviklingsland bruker ingen form for prevensjon. Det koster penger og krever ofte også assistanse fra helsepersonell.
Mødrehelse er et av FNs tusenårsmål. I det ligger en selvsagt opptrapping av kampen mot at desperate kvinner ser seg nødt til å la seg lemleste av tilfeldige «hjelpere» med metall-kleshengere.
