Landbrukseksport løser ikke fattigdom

Både i Norge og i andre land blir det fra politisk og annet hold argumentert for at økt adgang for ubearbeidete landbruksvarer til markedene i Nord er en forutsetning for økt vekst og utvikling i landene i Sør. Ved å eksportere sine varer til landene i Nord kan landene i Sør skaffe seg nødvendige inntekter som gir grunnlag for vekst og egen utvikling. Dette er også det offisielle norske synet. Norge har fjernet toll på import av landbruksvarer fra de minst utviklete landene. Argumentet er at det kan bidra til redusert fattigdom. Spørsmålet er om det er hold i argumentet om at eksport av landbruksvarer fra utviklingsland til Norge bidrar til langsiktig, vedvarende utvikling der.
Det er en grunnleggende sammenheng at eksport av lite bearbeidete landbruksvarer sjelden gir varig økonomisk vekst. Det er små fortjenestemarginer å hente i produksjonsprosessen og få stordriftsfordeler sammenlignet med varer med flere produksjonsledd. Imidlertid kan slik eksport gi nasjonal vekst i en periode hvis den er omfattende, og den kan gi redusert fattigdom hvis fattige er involvert i produksjonen på en måte der de selv tar del i inntektsveksten.
Etterspørselen etter landbruksvarer har en tendens til bare å øke i omtrent samme hastighet som befolkningsveksten. I Norge og andre land i Nord er veksten i befolkningen svært lav. Når inntekten for folk flest blir bedre, vil forbruket av mat øke lite, mens forbruket av industrivarer og tjenester øker mer. Prisutviklingen på matvarer sammenlignet med andre varer blir dermed forskjellig. Det blir videre lett overproduksjon og prisfall på landbruksvarer når flere utviklingsland satser på produksjon og eksport av slike varer.
Det er ikke tilstrekkelig at land i Sør får adgang til det norske markedet for landbruksvarer; de må videreforedle sine varer selv før eksport. Dette skjer ikke automatisk. Det er svært vanskelig. Videreforedling er viktig fordi det gir ringvirkninger i økonomien nasjonalt. Når varer bearbeides oppstår det etterspørsel etter kapital, maskiner og kompetanse. Kvalifisert arbeidskraft får høyere lønn, og vil etterspørre mer bearbeidete varer. Positive vekstspiraler blir skapt eller hastigheten øker på de eksisterende.

Handel er viktig og har vært grunnlag for videre vekst og velstandsutvikling i ulike samfunn til alle tider, men det er måten handelen foregår på og hva man handler med som bestemmer de langsiktige konsekvensene.
Landbrukets utredningskontor har i samarbeid med Samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo analysert en rekke land i Sør med hensyn til landbruk og utvikling. Den viser at det er en klar sammenheng mellom å ha mye landbruksvarer i eksporten og det å være et fattig land. Videre har land med en relativt stor landbrukssektor lavt bruttonasjonalprodukt per innbygger og dårlige levekår i befolkningen. Dess høyere økonomisk nivå og relativt bra levekår, dess mindre betyr landbruket i eksporten og i økonomien generelt. Dette understreker argumentet om at landbruket ikke kan være en ledende sektor i utviklingen.
Videre ser vi at få land kan vise til vekst i landbrukseksporten fra 1980 til 2000. Dette til tross for at landbruket fremdeles er viktig i eksporten for mange av landene. Over tid får vi fram et felles mønster i løpet av 1990-tallet: en oppgang rundt 1995 som følges av en nedgang mot 2000. Landene produserer noen få varer for eksport der prisutviklingen blir en konsekvens av at «alle» satser på det samme. Man må produsere stadig mer for å kompensere for lavere inntekter.
I de to land vi har sett på som unntaksvis kan vise til en positiv utvikling i landbrukseksporten fra 1980 til 2000, der har handelen foregått i et regulert marked.
I Bolivia har eksportinntektene fra soyaen bidratt til en økning i BNP, og det har ført til økt kjøpekraft i noen grupper i befolkningen. Det paradoksale i tilfellet Bolivia er at landets myndigheter fører en markedsliberal politikk på alle samfunnets områder samtidig som landets inntekter fra soyaeksport har vært muliggjort gjennom et regionalt handelssamarbeid (CAN).
Soyaen eksporteres til andre land i regionen, og i dette markedet har den bolivianske soyaen preferanser i forhold til andre produsentland. Det har gjort det mulig å selge soya til hjemmemarkedet og til naboland uten å bli utkonkurrert av storprodusentene i Brasil og Argentina. Den dagen Bolivia mister sin preferanse innenfor CAN, vil det sannsynligvis gå på bekostning av Bolivias soyaproduksjon. CAN samarbeidet er truet både av ALCA (den forestående frihandelsavtalen for hele kontinentet) og av WTO. Generelt har Bolivia og den fattige befolkningen opplevd store økonomiske problemer de senere årene, og økte eksportinntekter har ikke kunnet kompensere for den generelle nedgangen. Eksporten har gitt få ringvirkninger i samfunnet blant annet fordi den foregår hos noen få jordeiere og produksjonen er intensiv.

I Vietnam derimot har småbønder vært involvert i produksjon for eksport og mange har tatt del i inntektsveksten. Landet har gradvis liberalisert produksjonen og omsetningen av ris og kaffe. Det har ført til relativt store eksportinntekter for en periode med høye priser. Mye av nedgangen i fattigdom forklares med en rask vekst i eksporten av kaffe, men først og fremst veksten i produksjon og eksport av ris. Eksport av ris har bidratt til bra pris på ris på hjemmemarkedet. Når ris dyrkes av mange bønder, betyr det at en stor del av befolkningen har fått del i inntekstveksten. Kaffe produseres av langt færre der noen har tjent store summer på kort tid. Til gjengjeld er situasjonen for en del kaffebønder blitt svært vanskelig på grunn av dramatisk fall i kaffeprisen.
Vietnams økte eksportinntekter fra landbruket har vært muliggjort gjennom en styrt utvikling. Ved å oppmuntre til eksportproduksjon og samtidig beskytte hjemmemarkedet har landet opprettholdt prisen på ris lokalt. Selv om levekårene er blitt betydelig bedre i Vietnam, kan vi stille spørsmålstegn ved om produksjon av ris kan gi varig utvikling. Det er andre grupper enn bønder som har hatt den største levekårsbedringen og fattigdommen er fremdeles stor på landsbygda i Vietnam.
Det tredje landet vi har sett nærmere på er Ghana. I motsetning til Bolivia og Vietnam har Ghana satset på eksport av landbruksvarer i mange tiår, og har fortsatt en stor landbrukseksport. Ghana har produsert kakao i 100 år, men eksporterer fremdeles nesten bare kakaobønner etter mange forsøk på videreforedling. Det hjelper ikke Ghanas utvikling om det er null toll på kakao og at handelen er liberalisert. Eksporten skaper lite ringvirkninger til andre sektorer og Ghana har fortsatt en stor fattig befolkning.
For å skape utvikling må man bearbeide varene selv før eksport, og komme seg ut av råvarefella. Det er vanskelig. Norge har for eksempel tollfrihet på kakaobønner, men toll på sjokolade. Dessuten har ghanesisk sjokolade høyere toll inn til Norge enn sjokolade fra Belgia og andre EU land. Ved å satse på sitt komparative fortrinn som kakaoprodusent, er landet blitt værende i en situasjon som har skapt lite ringvirkninger til andre sektorer. Dersom kakaobønnene hadde blitt bearbeidet på et tidlig stadium i landets utvikling, ville det ha etterspurt teknologisk kompetanse og generelt et høyere utdanningsnivå hos de ansatte. For å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft ville lønningene ligge over inntekten innenfor landbruket. Dette igjen ville ha ført til større kjøpekraft slik at det ville være mulig for de ansatte selv å etterspørre det de produserer.
Er vi fra norsk side opptatt av å bistå en langsiktig utvikling bør vi heller støtte opp under videreforedling enn å oppmuntre til fortsatt ensidig eksport av landbruksvarer. Det er likevel viktig at land i Sør får spesielle ordninger i WTO. Først og fremst for å kunne beskytte sitt eget marked, men også for å få markedsadgang for sine produkter. Eksport av landbruksvarer kan for en periode være en av flere muligheter for økonomisk vekst. Argumentet i forbindelse med WTO-forhandlingene er at land i Sør må få bruke ulike virkemidler i sin utviklingsstrategi på samme måte som land i Nord har gjort.
Undersøkelsen «Eksport av landbruksvarer: En vei til utvikling i Sør?» kan leses på llu.landbruk.no/

Aase Lømo er prosjektleder ved Landbrukets Utredningskontor.