Liten tro på norsk helseplan <br>i Pakistan og Nigeria

For å fremme FNs tusenårsmål 4 & 5 ønsker Norge et samarbeid om helseprosjekter med India, Pakistan, Tanzania og Nigeria. Eamonn Taylor har arbeidet i 30 år for det britiske Department for International Development (DFID)> i både Pakistan og Nigeria. Han har liten tro på at det er mulig på kort sikt å endre de helt grunnleggende faktorene som hittil har hindret at helsetjenestene har kunnet redde nyfødte barn og deres mødre i disse landene.

Nytt politisk system. - I år 2000 var alle begeistret og vedtok Tusenårsmålene>. Ingen spurte hva slags politisk system som må til for å kunne levere disse målene. Alt for mange steder ligger man allerede langt etter målene, sier han.
- Bistandsgivere snakker stadig om bistandseffektivitet fordi de er ikke villig til å snakke politikk - om hvordan godene skal fordeles til vanlige mennesker. I alle år har bistandsorganisasjonene snakket med pakistanske ministere. De ønsker pengene og gir de riktige svarene. De sier seg enig i at jenter bør få utdanning, samtidig bruker de store ressurser på å skaffe seg kjernefysiske stridshoder, påpeker Taylor.

Stoltenberg har frontet en global handlingsplan for å oppfylle målene om å dramatisk redusere mødre- og barnedødelighet. Det innebærer et samarbeid med globale helsefond, bedre koordinering av helsebistand og støtte til land slik at de kan bygge opp en god primærhelsetjeneste.

- Er disse ambisjonene realistiske?

- Moralske argumenter har ingen verdi, man trenger politiske kampanjer. Når vi ser på hele handlingskjeden fra mødrene som trenger hjelp, helsepersonell, byråkratene i departementet, helt til topps og statsråden er spørsmålet enkelt: Hva må vi gjøre annerledes for å skape forandring? Svaret er mer vanskelig.

- Når man har identifisert hva som må gjøres på en annen måte må man utarbeide en overtalelses agenda, som til syvende og sist blir politisk og vanskelig. Hvordan endrer du handlingene til en korrupt politiker? spør Taylor.
Han trekker fram en mer praktisk eksempel fra helsekjeden.

Motivasjon. Hva skal til for at en lege i Pakistan drar ut på landsbygda for å hjelpe der de fleste kvinner og barn dør? Legens familie har kanskje brukt alt de har av sparepenger for å skaffe ham en utdannelse. Som nyutdannet lege vil han sannsynligvis betale penger under bordet for å få seg en jobb på et offentlig sykehus i en av storbyene. Lønnen er dårlig, men det gir han tid til å ha en lukrativ privatpraksis om kveld. Det er ingen motivasjon for legen å dra ut på landsbygda - jobben er hardt, sykehusforholdene elendige og lønnen likedan.

- Spørsmålet er da hvordan skal han overtales til å dra der han trengs mest? Folk må se at det er i deres interesse å endre atferd. Å bidra til å endre atferd krever mye av givere. Det krever politisk kunnskap og teft de fleste giverorganisasjoner mangler.
- Vesten har ennå ikke lært hvordan man fører en inklusiv, respektfull dialog når de samtaler med andre nasjoner. Storbritannias statsminister Gordon Brown ble nylig spurt om Kenya og svarte "Det jeg ønsker å se…". Det er ikke hans ønsker som er viktig. Vesten må endre måten vi gjør ting i alt fra handel til bistand.

Ikke-sak. Taylor ser liten mulighet til å rokke de inngrodde og korrupte politiske systemene i Nigeria og Pakistan. Han aner et lite håp at noe kan oppnås i forhold til mødre- og barnehelse dersom man klarer å mobilisere mediene.
- Da vil kanskje mannen og kvinnen på gata begynne å kreve rett til bedre helse, sier han.
Fram til nå har bedre helsesystemer vært en "ikke-sak" i land som Tanzania. I liberale demokratier som Norge, Nederland og Storbritannia er helse en av de viktige sakene i valgkampene. Men det er en ikke-sak i landene der helsetjenestene er elendige. Det er først når helse er politisk viktig at det vil bli forandringer, mener Taylor.

Taylor er også skeptisk til private helsefond som Bill & Melinda Gates Foundation som han mener rekrutterer mange av de best kvalifiserte helsearbeidere i landene der de jobber og dermed svekker den statlige helsetjenesten.