Lov mot omskjæring – ingen valgvinner

I Mali er kjønnslemlestelse en gammel tradisjon - bare i deler av det nordlige Mali blir kvinnene spart. Kjønnslemlestelse er ikke bare er et alvorlig helseproblem, men også en krenkelse av kvinners grunnleggende rettigheter. Mali er et av landene i verden med høyest mødre- og barnedødelighet, og dermed et av de landene der jenter og kvinner lider mest som følge av slik lemlesting. På tross av dette, er motstanden i Mali fortsatt stor mot en slik lov. Hvordan henger dette sammen? Hva skiller Mali fra de andre landene?
I januar 2005 ratifiserte den maliske regjeringen «AU Humanitarian Charter and The Rights of Women», også kalt Maputo-protokollen, et tillegg til det afrikanske menneskerettighetscharteret som de afrikanske landene selv har utarbeidet. Maputo-protokollen forbyr og fordømmer alle skadelige tradisjonelle skikker som bryter med kvinners rettigheter, deriblant kjønnslemlestelse. I tillegg har Mali også undertegnet FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og FNs barnekonvensjon (CRC). Ved å ratifisere Maputo-protokollen, har Mali forpliktet seg til å vedta en nasjonal lov som forbyr kjønnslemlestelse. Men denne prosessen lar imidlertid vente på seg.
Etter press fra internasjonale givere arrangerte nylig det maliske kvinne-, barne- og familiedepartementet en internasjonal konferanse med tittelen «Kvinnelig kjønnslemlestelse og iverksettelsen av Maputo-protokollen». Sju av Malis naboland, som alle har vedtatt en lov mot kjønnslemlestelse, var invitert for å dele sine erfaringer. De maliske aktivistene hadde store forventninger til kvinneministerens tale, ettersom det er kjent at hun personlig er overbevist om behovet for en slik lov. Skuffelsen var derfor stor da hun ikke nevnte dette med et ord. Myndighetene kom heller ikke med noen konkrete forpliktelser.
- Det kommer uansett ikke til å skje noe før etter president- og parlamentsvalgene i 2007. Politikerne er rett og slett redde for å ikke bli gjenvalgt hvis velgerne får vite at de har vært med på å vedta en lov mot kjønnslemlestelse, uttalte en malier etter konferansen.
Det er mange som mener det samme. Kjønnslemlestelse er sterkt politisert i Mali og ingen valgvinner.

Maliske menneskerettighetsaktivister legger ofte vekt på at Mali er et samfunn der tradisjonene fortsatt står sterkt. Ordet «kjønnslemlestelse» blir naturligvis ikke brukt av dem som fortsatt forsvarer og praktiserer tradisjonen. I Mali brukes ordet excision («bortskjæring, fjerning»). For maliere representerer det en meningsfull handling, noe som bidrar til å gjøre jenta om til kvinne, gjøre henne vakker, «ren» og gifteklar, og som hindrer henne i å ha et utsvevende seksualliv utenfor ekteskapet. Det finnes også mange myter knyttet til denne tradisjonen: Mange tror at en uomskåret kvinne vil ha større problemer under fødselen enn en omskåret, og at barnets hode kan ta skade under fødselen dersom klitoris ikke er fjernet. Noen tror også at klitoris kan gjøre mannen steril.
Når maliske myndigheter skal uttale seg om kjønnslemlestelse, må de ha i minne at de snakker til en befolkning der 92 prosent av alle kvinner er kjønnslemlestet - kvinner som oppfatter seg selv som viktige bærere av en kultur og verdier som de har arvet fra sine forfedre. Mange kvinner lider, men dette oppfattes som en del av det å være kvinne, hustru og mor. Derfor må myndighetene gå frem på en måte som ikke støter noen eller skaper unødvendig motstand. Snakker de om en lov mot kjønnslemlestelse, snakker de også om straff.
- Hvordan kan vi straffe folk som ikke engang vet at de gjør noe galt?, sier de som er for informasjonskampanjer, men mot en lov. Mange er redde for konsekvensene hvis en lov mot kjønnslemlestelse blir vedtatt:
- Vil mine nærmeste komme i fengsel, til tross for at de ikke engang vet at de gjør noe galt, spør de.

For å forstå motstanden mot en lov mot kjønnslemlestelse i Mali, bør også islams rolle trekkes fram. Over 90 prosent av alle maliere er muslimer. Til tross for at islam ikke krever kvinnelig omskjæring, tror mange maliere - også mange imamer - nettopp det, og de bruker derfor religionen som argument for å videreføre denne skadelige tradisjonen. Mye tyder på at Koranen er relativt dårlig kjent blant maliske muslimer, deriblant religiøse ledere. Ikke bare er det relativt få lese- og skrivekyndige i Mali. I tillegg er arabisk - Koranens språk - lite kjent. Ifølge den maliske sosiologen, Aiche Diarra, er mange maliske imamer etter hvert blitt klar over at Profeten Mohammed ikke krever at jenter skal omskjæres. Men likevel fortsetter mange å påstå det motsatte, i frykt for å miste ansikt. For hva vil de troende tenke hvis de får vite at deres imam i alle år har tatt feil?
De muslimske organisasjonene har en helt reell innflytelse på myndighetene, og på et tidspunkt skal en av de store, muslimske kvinneorganisasjonene ha fått myndighetene til å forby all informasjon om kjønnslemlestelse i radio og på tv. Mange hevder at den forrige presidenten, Alpha Oumar Konaré, var på nippet til å få vedtatt en lov mot kjønnslemlestelse, men at han stoppet prosessen etter sterkt press fra de muslimske organisasjonene. Mange tolker disse holdningene som et tegn på at ledere i innflytelsesrike organisasjoner er redde for å miste sin plass på toppen dersom sannheten kommer ut til folket.

Kirkens Nødhjelp har med vekt på opplysning støttet arbeidet mot kjønnslemlestelse i Mali siden 2001, og har siden 2005 engasjert seg i forhold til beslutningspåvirkning rettet mot myndighetene. Sammen med lokale partnere setter Kirkens Nødhjelp søkelyset på myndighetenes forpliktelser i henhold til de internasjonale konvensjonene de har ratifisert, blant annet FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) og FNs Barnekonvensjon (CRC), foruten Maputo-protokollen. Det er viktig for Kirkens Nødhjelp og partnere å ansvarliggjøre myndighetene i forhold til de forpliktelsene de har tatt på seg. Det handler dermed også om godt styresett. Å spre informasjon står sentralt, ettersom mange - også parlamentarikere - er lite kjent med menneskerettighetene og de internasjonale konvensjonene som Mali har forpliktet seg i forhold til. Andre tiltak er å organisere møter mellom politikere som allerede er engasjert og de som er tvilende, og mellom politikere fra forskjellige land.
I de fleste av Malis naboland som har vedtatt lov mot kjønnslemlestelse, er det et problem at loven ikke håndheves. Det er derfor viktig for det sivile samfunn i Mali å arbeide for at en fremtidig lov mot kjønnslemlestelse blir håndhevet. Likeledes at opplysningarbeidet fortsetter også etter at loven er vedtatt.
I tillegg må de religiøse lederne involveres mer. De må få nok kunnskaper om konsekvensene av kjønnslemlestelse og om at Koranen ikke pålegger muslimer denne skadelige tradisjonen. De religiøse lederne må, i likhet med myndighetene, ansvarliggjøres slik at de kan bruke sin viktige posisjon til å påvirke malierne i riktig retning. Det er muligens her den største utfordringen ligger, i og med de muslimske ledernes sterke motstand mot dette arbeidet.

Atle Sommerfeldt er generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.
Marianne Opheim er Kirkens Nødhjelps regionale representant i Mali.